Hvilke drastiske endringer kunne du tenke deg å gjøre i livet ditt?

[Pappalille]

Neste år slutter jeg i jobben min og blir student i tre år. Jeg blir kvalm av å tenke på det, men sånn er det. :-)

[Stellebord]

Tja, jeg kunne tenke meg bondegård. Og jeg er odelsjente, men gården er så sliten. Og mannen er ikke typen.

[Floksa]

Jeg fulgte drømmen min for snart 20 år siden og har ikke angret en dag.
Så de helt store endringene ønsker jeg meg ikke. Utover å bli tynn, men det jobber jeg med, hver eneste dag

[Polyanna]

Jeg blir dødsstresset av denne tråden - drastiske endringer apellerer virkelig ikke til meg.

Eller, jeg har jo gjort ting som å plutselig bestemme meg for å løpe maraton (fra kontorpotet) og gjennomført det på 7 måneder. Det var jo litt crazy. Og et halvdramatisk samlivsbrudd. Og sluttet i jobb uten å vite hva jeg skulle gjøre.

Det mest drastiske jeg tenker på nå er at det av og til frister å selge huset og kjøpe noe mindre, nyere og mer lettstelt, men så blir jeg litt sånn "nææ, vet hva vi har men ikke hva vi får" og så blir det med tanken.

[Philippa]

Ingen, faktisk! Tok for noen måneder siden det store skrittet og startet egen bedrift. Mye jobbing og litt annerledes familieliv, men fantastisk gøy!

Har drømmemannen, de flotteste barna i verden (helt objektivt), gode venner, fin familie, gode boforhold og muligheter til aktiv fritid. Bill mrk Heldig. Og jeg innser det og nyter det hver dag.

Skulle jeg gjort en drastisk endring, måtte det blitt: mindre tid på diverse skjermer. Mail, Facebook og Instagram tar for mye tid!!

[Serafin]

Og jeg kunne tenkt meg å leid ut huset for 1-2 år, og tatt med meg ungene og bodd i Spania. På et plan er det nok gjennomførbart, men....

[indie]

Jeg skal bli heltidsstudent igjen til høsten. Etter studietiden flytter vi antageligvis til en annen kant av landet. Så mange drastiske endringer på gang.

[Lisa]

Jeg er i en periode av livet nå der jeg faktisk har vurdert å gjøre noe "drastisk" men så blir det ikke noe av alikevel. Det føles som et stort nederlag men uten å gå inn i detaljer så handler det vel om at jeg ikke tør ta noen sjangser som kan gjøre vesla ulykkelig.

Men når hun blir stor så flytter jeg til utlandet igjen. Dvs helst tilbake til London hvor jeg bodde i mange år eller New York. (Jeg vil så veldig veldig gjerne bo i New York om bare for et par år).

[indie]

Jeg ser at veldig mange skriver at de ikke kan gjøre endringer som i flytting eller annet av hensyn til barna. Jeg har tenkt mye på det i og med at vi kanskje ender opp med å flytte, selv om barna har det fint materielt og sosialt sett her hvor vi bor.

Hvorfor er det sånn at flytting ofte utelukkende blir sett på som noe som er negativt for barna? Og da mener jeg ikke oppvekster som er preget av svært hyppige flyttinger, men å flytte for eksempel en gang i løpet av oppveksten. Eller ha en periode eller to i utlandet i løpet av oppveksten. Selv om barn har det bra et sted så kan de jo få det like bra, eller til og med bedre et annet sted. Hvis en eller flere personer i husholdningen mistrives sterkt på nåværende bosted kan jo også det påvirke familiedynamikken, og ikke minst trivsel og helse til den som ikke trives. Selvfølgelig finnes det jo massevis av tilfeller hvor en flytting viste seg å ikke være bra for barna eller familien, men har man flyttet fra et sted så har man jo ofte mulighet til å flytte tilbake. Det er i hvert fall slik vi tenker - hvis vi absolutt ikke trives på det nye stedet så flytter vi tilbake.

[Sol]

Jeg har i grunnen gjort nok de siste årene med bla skilsmisse og jobbutfordringer at jeg akkurat nå vil leve godt i det jeg har skapt for meg og mine. Fram til jeg blir rastløs.

Det finnes noen tanker som hører til livet som kommer når barna blir store, og de hygger jeg/vi oss med.

[Nextlife]

Jeg har gjennomført noen endringer opp gjennom tiden, og er egentlig på et veldig bra sted i livet nå.
Jeg bærer likevel på en drøm om å gjøre mer på et eller annet vis. Noe som primært er uegenyttig og for en gruppe som er svakt stilt.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av indie, her.

Jeg ser at veldig mange skriver at de ikke kan gjøre endringer som i flytting eller annet av hensyn til barna. Jeg har tenkt mye på det i og med at vi kanskje ender opp med å flytte, selv om barna har det fint materielt og sosialt sett her hvor vi bor.

Hvorfor er det sånn at flytting ofte utelukkende blir sett på som noe som er negativt for barna? Og da mener jeg ikke oppvekster som er preget av svært hyppige flyttinger, men å flytte for eksempel en gang i løpet av oppveksten. Eller ha en periode eller to i utlandet i løpet av oppveksten. Selv om barn har det bra et sted så kan de jo få det like bra, eller til og med bedre et annet sted. Hvis en eller flere personer i husholdningen mistrives sterkt på nåværende bosted kan jo også det påvirke familiedynamikken, og ikke minst trivsel og helse til den som ikke trives. Selvfølgelig finnes det jo massevis av tilfeller hvor en flytting viste seg å ikke være bra for barna eller familien, men har man flyttet fra et sted så har man jo ofte mulighet til å flytte tilbake. Det er i hvert fall slik vi tenker - hvis vi absolutt ikke trives på det nye stedet så flytter vi tilbake.

Jeg tør rett og slett ikke ta den risikoen at hun kan bli dypt ulykkelig hvis vi flytter. Og jeg er nok litt preget av å ha sett hvor galt det kan gå i et par tilfeller innrømmer jeg gjerne.

Men i utgangspunktet er jeg helt enig med deg. Å flytte er en berikelse, særlig til utlandet. Skulle bare ønske jeg hadde gjort det tidligere.

[Matilda]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg blir dødsstresset av denne tråden - drastiske endringer apellerer virkelig ikke til meg.

Ikke meg heller, ser jeg, for jeg har visst ikke foreslått noe drastisk for meg sjøl. Jeg burde begynne å trene, og det ville ha vært en temmelig drastisk endring, men jeg tør jo ikke si det høyt en gang. Studiene jeg ønsker meg er jo bare mer av det samme, det vil ikke innebære jobbytte etterpå. Nå som jeg er gravid og dårlig føles det som en drastisk endring å få tilbake hverdagen min, men det er jo midlertidig dette her, så strengt tatt ønsker jeg ingen endringer, bare litt finpuss.

Jeg skulle nok gjerne ha bodd i UK et år eller tre, og aller helst skulle jeg ha studert mer der, men jeg ser liksom ikke helt hvordan det kan være gjennomførbart med snart tre barn. Jeg angrer på at jeg ikke tok mellomfaget i York da jeg hadde muligheten, men det var jo det halvåret jeg traff mannen min, så i grunnen er det greit at det blei som det blei. Jeg er fornøyd med livet mitt!

[Lavender]

Opprinnelig lagt inn av indie, her.

Jeg ser at veldig mange skriver at de ikke kan gjøre endringer som i flytting eller annet av hensyn til barna. Jeg har tenkt mye på det i og med at vi kanskje ender opp med å flytte, selv om barna har det fint materielt og sosialt sett her hvor vi bor.

I vårt tilfelle vet vi hva vi har, og det er svært bra, men vi kjenner ikke det vi får. Og så har vi ingen overveiende god grunn som vi kan forsvare oss med hvis det går oss imot.

I min hjemby vet jeg nøyaktig hvor jeg vil bo, og hvilke naboer vi kan forvente oss, og jeg kan se for meg barnas skolevei. Jeg har stor familie i nærheten. Men det blir ikke noe av så lenge jeg har en unik jobb jeg liker og som er godt betalt, i Oslo.

Mannen vil til sitt hjemsted av samme årsaker. Men jeg nekter å mer enn doble reisetiden min, og å tredoble reiseutgiftene. Det blir ikke mer familieidyll av å bruke 10 timer i uka på t/r jobb. Det er lite nok tid som det er fra henting til legging av barn, selv om småbarnsperioden er forbigående.

[Synnemor]

Jeg er superfornøyd med livet mitt og vil faktisk ikke endre på noe som helst!
Når barna har flyttet hjemmefra, ser jeg for meg leilighet/mindre enebolig (ny!!) enn det store gamle huset jeg har nå, men pr. i dag er jeg der jeg skal være.

Mannen har lyst til å bo på Svalbard en stund, det hadde vært spennende, men jeg er ikke så gira på å ta barna ut av deres velfungerende verden for et par år + at jeg er selvstendig næringsdrivende og ikke har lyst til å kvitte meg med/skaffe vikar til jobben min som er jeg er så glad i.

[Milfrid]

Hm. Si det. Akkurat nå er jeg veldig fornøyd med livet slik det er. De drastiske endringene tok jeg jo for knappe to år siden.

Det eneste som egentlig mangler er det å ta seg tid til å være En Som Trener Mer. Når man ikke får tid til å trene i det hele tatt så ville jo det være en drastisk endring.

Men det var jammen en fin øvelse å sette seg ned for å forsøke å tenke på drastiske endringer som kunne forbedre livet mitt, og så ikke komme på en eneste en.

[Dronningen]

Jeg kunne muligens tenke meg å jobbe med noe annet på sikt, men innenfor samme 'fagområde'.

Jeg kunne kanskje muligens vurdere å søke en dr.gradstipendiatstilling om den riktige dukket opp. Etter hvert som ungene blir eldre blir man mindre låst, og det tenker jeg vil endre på handlingsrommet mitt mer.

[Polyanna]

Kanskje, når ungene er store, jeg kunne tenkt meg å jobbe offshore en periode.

[Harriet Vane]

Vi putler med tanken om å ta et år i utlandet med ungene innenfor en veldedig organisasjon eller lignende. Når alle er skolebarn, så gjør vi det kanskje.

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av indie, her.

Jeg ser at veldig mange skriver at de ikke kan gjøre endringer som i flytting eller annet av hensyn til barna.

For min del er det fordi vi ikke bor sammen, så da er jeg avhengig av å holde meg i nærheten av barnets far.
Jeg har flyttet avgårde en gang tidligere, og da flyttet jeg et par timers reise fra barn (og mann) og det er ikke noe jeg har lyst å gjenta.
Så jeg blir her til minstebarnet er voksen.