Hva er din mentale alder?

[Anne C]

Jeg tuller ofte med at jeg føler meg som jeg er 28 år. Men jeg gjør jo ikke det. Jeg tror jeg føler meg omtrent som det jeg er, 52 år. Men jeg tror også at det å jobbe med 13-16 åringer hver dag gjør at jeg holder hode og sinn litt yngre.

[Geitrams]

Opprinnelig lagt inn av Che, her.

Jeg har i mange år satt 27 som min mentale alder. Nå tror jeg kanskje at jeg nærmer meg 30.

samme her!

[Polyanna]

Jeg jobber med mange veldig unge og er HELT sikker på at det hjelper på den mentale yoga-en. Og er, som yoga for skrotten, tidvis et slit.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Vel, mitt bestemte inntrykk er at det er vanligere å snakke om legning/kjønnsidentitet etc. nå enn for 20 år siden, det er vel knapt en eneste influenser eller popstjerne, spesielt kvinnelige, som ikke "kommer ut" som bifil. Jeg himler ikke av noens legning, egentlig, bare av det tilsynelatende stadig økende behovet for å "komme ut" og "snakke om det". Det samme gjelder for så vidt psykiske vansker. Det er åpenbart mye viktigere å være "zpeziell" enn normal, og jeg er litt lei av navlebeskuelsen i det hele.
Minner om at jeg skriver dette i tråden om mental alder, så jeg tar selvsagt hele himlingen på min egen rynkete kappe.

Det kan jo faktisk tenkes at det er mer vanlig å være "zpeziell" enn man skulle tro for 20 år siden, da det hadde større konsekvenser å snakke om det? Du uttaler så selvsikkert at dette ikke er oppriktig, men bare et oppmerksomhetsbehov, men hva i all verden gjør deg i stand til å vite bedre enn andre hvilken seksuell legning de har eller hvilke psykiske utfordringer de har?

Da faren min tok selvmord for 26 år siden, fikk vi barna veldig tydelig beskjed om å ikke snakke om. Jeg løy om hva faren min døde av til jeg ble ganske voksne, og det har hatt en høy kostnad. Å kunne snakke åpent om hva han døde av og hvordan det var å vokse opp med en far med bipolar lidelse og alkoholisme, har vært ganske avgjørende for at jeg skal kunne ha det bra som voksne. Det er en del av min historie, og det å måtte legge lokk på egen historie i sosiale sammenhenger, er vanskelig. For det å ikke kunne fortelle sin historie, betyr å ikke ha noen historie å fortelle. Og det å fortelle historien om hvem man er, er det som skaper sosiale relasjoner. Det er det vi mennesker gjør hele tiden.

Det samme gjelder det at jeg var samboer med en kvinne. Vi ble spyttet på, slått/dyttet av folk vi ikke kjente, ledd av, kommentert, trakassert og ekskludert. Jeg opplevde på mange måter at jeg var utestengt blant heterofile fordi jeg var homo og utestengt blant homofile fordi jeg ikke var homo nok. Dette bidro nok til at forholdet vårt tok slutt, jeg var ung og taklet ekstremt dårlig å ikke være "vanlig". Jeg skammet meg, ville ikke være åpen om forholdet vårt og omtalte henne ofte som "en person jeg bor med". Både før og etter at vi gjorde det slutt. Jeg har vært betatt/småforelska i flere jenter etter henne, men ikke turt/orket å gå videre med det, fordi det var så tungt å være "zpeziell". For meg er det veldig bra at andre er åpne, det gjør det lettere for meg, det bidrar til at jeg skammer meg mindre og noen ganger omtaler henne som eksen min, eller er åpen om at eksen min er kvinne. Jeg kjente også folk som ikke lever lenger fordi det var så tungt for dem å være "zpezielle" for 20 år siden at de ikke orket mer.

Å være negativ til den åpenheten har heldigvis ingen ting med alder å gjøre. Det er kun å være kjip. Du er jo også veldig heldig som tydeligvis ikke har trengt at noen baner vei med sin "zpezielhet" for deg. Bra for deg. HELDIGIVS har du helt rett i at det er vanligere å snakke om seksuell legning, kjønnsidentitet og psykiske utfordringer nå enn for 20 år siden. Det er livreddende.

[ingling]

Det Input sa.

[veobra]

Jeg er 52 og kjenner meg som 52. Jeg synes det var befriende å fylle 40 å kjenne på en livserfaring og modenhet jeg ikke hadde tidligere. Jeg synes fortsatt jeg har en trygghet og erfaring jeg ikke hadde før som gjør at jeg tar mange utfordringer med mye mer ro. Jeg jobber med en del folk i 20-årene, de har mange positive egenskaper, men jeg kan unders over hvor umodne en del av dem er i en del situasjoner. På samme tid kan jeg noen ganger tenke at det må være noen voksne med å ta avgjørelser, men så kommer jeg på at det er meg.

[apan]

Jeg lurer også stadig på om det kan komme en voksen og bestemme litt.

[Pøblis]

Det synes jeg er ekstremt vanskelig å svare på - hvordan føler man en alder?

jeg er ineterssert i pop-kultur og hva som rører seg i samfunnet. jeg ser at noen på min alder er ekstremt på "alt-var så mye bedre før"-kjøret, og det rister jeg litt på hodet av. jeg føler meg ikke som en sånn en, men jeg føler meg ikke ung. heller. (Men hvis jeg fikk leve om igjen med det jeg vet og har forstått nå, skulle jeg nok gjort ganske mange andre valg. men det er jo en helt annen sak.)
Og når unge mennesker avskriver alle over en viss alder, fordi de er akterutseilt, tenker jeg at hvis det er noe jeg har lært av alle de årene jeg har levd, og av livet sånn generelt, så er det er å generalisere er ekstremt lite fruktbart. Alle over 50, 60 70 eller hva har du, er ikke akterutseilt, alle unge er ikke bortskjemte, navlebeskuende og letkrenka eller "zpezielle" bare for å være det..

og selv om jeg er forskrekket og skremt av at verden faktisk ikke går framover på alle områder, så er jeg veldig glad for at det er mer åpenhet rundt at det finnes mange ulike måter å leve livet på nå enn før. jeg tenker også at det at fler ungdommer definerer seg som skeive, ikke handler om annet enn at det nå er mer rom for å gjøre akkurat det - jeg er 10o% enig i det Input skiver over her.

Jeg tenker at det fortsatt er så mye stigma og hets og hat rundt det å være annerledes enn majoriteten, og at samfunnet fortsatt er ganske voldsomt heteronormativt, så jeg har veldig vanskelig for å akseptere en ide om at folk velger å bli hetset, diskriminert og å utsette seg for vold for å liksom være zpezielle.

Jeg er den voksneste i familien nå, med to gamle foreldre som trenger mye hjelp og omsorg på alle mulige måter. jeg savner å ringe mamma for å få gode råd og levere fra meg bekymringer. :sukk.

[Strå]

Jeg er 60 nå. Jeg hadde flere venner som nå er døde fordi det ikke var aksept for å ha den seksuelle legningen de hadde. Å kritisere åpenhet rundt temaet ødelegger liv og viser dårlig kunnskap om hvor jævlig hardt det er å måtte holde kjeft om egen legning. Meg koster det ingen ting å innrømme at jeg er hetero, kompisen min tok livet sitt fordi familien ikke tålte at han innrømmet at han var homofil. Fatter'n sin fetter levde livet sitt i skjul for å unngå trakasering for legningen sin. Jeg kan godt fortsette med historier.

[Niobe]

Jeg føler meg eldre enn jeg er. Det har jeg gjort siden barneskolen. Fysisk sett så jeg lenge yngre ut enn jeg er, og helsemessig er jeg jo dobbel så gammel.

[frukt]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg lurer også stadig på om det kan komme en voksen og bestemme litt.

Ja det hadde vært fint av og til.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Det kan jo faktisk tenkes at det er mer vanlig å være "zpeziell" enn man skulle tro for 20 år siden, da det hadde større konsekvenser å snakke om det? Du uttaler så selvsikkert at dette ikke er oppriktig, men bare et oppmerksomhetsbehov, men hva i all verden gjør deg i stand til å vite bedre enn andre hvilken seksuell legning de har eller hvilke psykiske utfordringer de har?

Da faren min tok selvmord for 26 år siden, fikk vi barna veldig tydelig beskjed om å ikke snakke om. Jeg løy om hva faren min døde av til jeg ble ganske voksne, og det har hatt en høy kostnad. Å kunne snakke åpent om hva han døde av og hvordan det var å vokse opp med en far med bipolar lidelse og alkoholisme, har vært ganske avgjørende for at jeg skal kunne ha det bra som voksne. Det er en del av min historie, og det å måtte legge lokk på egen historie i sosiale sammenhenger, er vanskelig. For det å ikke kunne fortelle sin historie, betyr å ikke ha noen historie å fortelle. Og det å fortelle historien om hvem man er, er det som skaper sosiale relasjoner. Det er det vi mennesker gjør hele tiden.

Det samme gjelder det at jeg var samboer med en kvinne. Vi ble spyttet på, slått/dyttet av folk vi ikke kjente, ledd av, kommentert, trakassert og ekskludert. Jeg opplevde på mange måter at jeg var utestengt blant heterofile fordi jeg var homo og utestengt blant homofile fordi jeg ikke var homo nok. Dette bidro nok til at forholdet vårt tok slutt, jeg var ung og taklet ekstremt dårlig å ikke være "vanlig". Jeg skammet meg, ville ikke være åpen om forholdet vårt og omtalte henne ofte som "en person jeg bor med". Både før og etter at vi gjorde det slutt. Jeg har vært betatt/småforelska i flere jenter etter henne, men ikke turt/orket å gå videre med det, fordi det var så tungt å være "zpeziell". For meg er det veldig bra at andre er åpne, det gjør det lettere for meg, det bidrar til at jeg skammer meg mindre og noen ganger omtaler henne som eksen min, eller er åpen om at eksen min er kvinne. Jeg kjente også folk som ikke lever lenger fordi det var så tungt for dem å være "zpezielle" for 20 år siden at de ikke orket mer.

Å være negativ til den åpenheten har heldigvis ingen ting med alder å gjøre. Det er kun å være kjip. Du er jo også veldig heldig som tydeligvis ikke har trengt at noen baner vei med sin "zpezielhet" for deg. Bra for deg. HELDIGIVS har du helt rett i at det er vanligere å snakke om seksuell legning, kjønnsidentitet og psykiske utfordringer nå enn for 20 år siden. Det er livreddende.

Verken jeg eller du er tankelesere, og kan vite hva som egentlig ligger bak det store behovet for å "snakke om det" som har vært en trend iallfall de 10-15 siste årene. Åpenhet er viktig, det vet vi, men samtidig vet vi også at tallet på unge uføre i Norge er skyhøyt, det samme er sykemeldingstallene () så normaliseringen av vondter og lettere psykiske plager har også en bakside. Selvmordstallene er høyere nå enn på 50- og 60-tallet, vi vet også at det finnes unge som tar livet sitt fordi de blir inspirert til å gjøre det på TikTok, så at åpenhet alltid redder liv, er en sannhet med modifikasjoner.

Temaet ("Snakker vi for mye om psykisk helse?") dukket opp i Debatten i vinter, mener jeg å huske, og jeg ser også at det er en forsker som har løftet fram problemstillingen for en tid tilbake. Hun ser yngre ut enn 50, så du har sikkert rett i at det handler mer om kjiphet enn alder når man ikke blir euforisk hver gang (flere ganger daglig i ulike media, tror jeg vi kan si) noen ønsker å snakke om den vanskelige tiden.

https://www.nrk.no/sorlandet/mener-v...lse-1.14867613

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Jeg lurer også stadig på om det kan komme en voksen og bestemme litt.

Der er jeg også. Noen ganger vil jeg bare at en "ordentlig" voksen skal fikse ting og si hva hvordan jeg skal håndtere en situasjon. Det kan godt hende jeg ville funnet på å opponere da. Men da ville jeg i hvert fall blitt presset til å ta en avgjørelse, enten sånn eller slik.

Jeg tenker at de store endringene i mitt liv i hvert fall kom i 20-årene og at mye av hvem jeg er falt på plass da, men man er jo aldri utlært og jeg gjorde meg også mange erfaringer i 30-årene, fikk barn for eksempel, så jeg har definitivt med meg noe derfra.

Jeg landet i grunnen på at jeg føler meg ca. 40. Godt voksen, men ikke eldre. Jeg ER jo egentlig eldre. Jeg fylte nylig 56 og mannen min blir 60 i år. Pensjonering ligger nå, sannsynligvis, bare et enkeltsifret tall unna. Jeg føler meg ikke så gammel.

[Skilpadda]

Jeg føler meg ikke egentlig som en alder og kan ikke huske å ha gjort det på lenge (hvis noen gang) Jeg synes ikke jeg er vesentlig annerledes enn for ti–femten år siden, og jeg føler meg ikke eldre eller mer gubbete/kjerringaktig enn kolleger og venner som er yngre (til dels ganske mye yngre). Jeg synes heller ikke ungdommen eller tidsånden er vanskeligere å forstå enn før, og synes det er fint og bra at det er så mye mer åpenhet i yngre generasjoner om det som oppleves som «annerledeshet»; jeg er mye mer enig med dem enn jeg er med ganske mange på min egen alder.

Men jeg går ikke rundt og «føler meg ung»; jeg vet hvor gammel jeg er og synes det er helt greit. Jeg føler meg ikke som 35 (eller 19 ) noe mer enn jeg «føler meg» som om jeg er 1,55 eller 1,87. Opplever ikke egentlig alder som en viktig del av identitet, tror jeg.

Men jeg føler meg som voksen, da, det gjør jeg. Tross alt.

[-ea-]

Har følt meg stadig eldre de siste par årene, eller spesielt det siste året. Skikkelig gammel. Føler meg tidvis som en gammel pensjonist. Følelsen er godt hjulpet av rynkete hender og stadig gråere hår.
Prøver å ikke kle meg som ei gammel kjerring, usikker på om jeg lykkes.