Ville du byttet barna tilbake?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Så absolutt er det det. Men ingen oppegående foreldre vil vel være helt upåvirket av dette og velge å bytte barna uten å engang kjenne et eneste stikk. Jeg husker jo bare hvor stor del av livet mitt Camilla var da hun var nesten et år gammel, jeg levde jo for ungen (og gjør jo selvsagt det enda). Det å bare plutselig skulle sende ungen vekk og kanskje ikke se henne mer ... Nei fy faen.

Jeg tenker litt annerledes enn de fleste i tråden, merker jeg. I ditt tilfelle, så ville Camilla vært hos noen andre, og du hadde en annens barn. Selvfølgelig ville du ha Camilla tilbake! Man utvikler selvfølgelig følelser for dette andre barnet, men barnet er likevel ikke Camilla.

[Dixie Diner]

Men for meg har hun jo vært Camilla i nesten ett år, det er jo det som blir så vondt. Det er HENNE jeg har de sterke følelsene overfor, det er henne jeg kjenner. Det andre barnet blir jo på mange måter totalt ukjent selv om det var det som var i magen min. Men jeg ville nok kanskje ha byttet så lenge barnet var så lite, selv om det hadde ødelagt meg totalt. Jeg hadde savnet henne sånn at jeg hadde ... Ja jeg klarer ikke å tenke på det engang. Men hadde jeg fått vite det NÅ, når hun er 4 år gammel, hadde jeg aldri ALDRI klart å bytte. Aldri! Hadde du?

[LilleRosin]

Jeg kan ikke vite det før jeg er i den situasjonen selv. Helt umulig. Jeg kan, sånn teoretisk, tenke meg til at jeg ville valgt kjøttet og blodet. Mye pga det emm sier.

Men det hadde vært grusomt å skulle gi bort ett barn. Og dersom den andre familien ikke var noen jeg ønsket skulle ha barnet mitt... hjelpe og trøste.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av mami, her.

Dette maa veare et av de vanskligste valg en mor og far maa ta

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Nei, selv om det ville vært svært opprørende, er det absolutt ikke det vanskeligste valget jeg kan forestille meg som forelder, nei.

Men ett av de vanskeligste valgene ville det vel vært?

[bina]

Jeg tror jeg ville ønsket å få mitt eget barn, ja. Aller helst ville jeg vel hatt begge to. Det ville vært fryktelig å gi i fra seg ett barn man i 10 måneder trodde var sitt, men tanken på at "mitt" barn bodde hos noen andre ville vært uutholdelig.

Så jeg tror nok at jeg ville gjort som disse foreldrene, fått til en myk overgang og byttet unger.

[Bokormen]

Jeg kunne aldri i verden ha gitt fra meg lillebror. Men jeg hadde sikkert ønsket å møte det barnet jeg har båret på og født. Jeg tenker på barna jeg da, det må d være traumatisk å bli byttet på denne måten. Lillebror på 7 mnd vet utmerket godt hvor han hører hjemme, og å sende han til fremmede mennesker, nei, det hadde jeg ikke gjort.

[Nessie]

En familie her fant det ut etter 7 år, og byttet

Et av barna tok livet sitt som voksen, og den ene søsteren hadde alvorlige traumer i etterkant.

[Maverick]

Dette er vel en sånn ting man ikke vet før man faktisk er i situasjonen, men jeg tror at jeg ikke ville byttet. Uansett er det en tap/tapsituasjon. Alt gjør vondt.

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Det er ikke bare meg som fristes til å si at jeg ville beholdt begge to? Selv om jeg skjønner at det ikke går an.

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Nei, det er ikke bare du.

Opprinnelig lagt inn av goldnugget, her.

Huff jeg vet ikke helt..... jeg ville ønsket meg begge barna!

Opprinnelig lagt inn av Aminta, her.

Nei, det er ikke bare deg.

Jeg kan uten det minste problem melde meg inn i denne klubben.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av guniss, her.

En familie her fant det ut etter 7 år, og byttet

Et av barna tok livet sitt som voksen, og den ene søsteren hadde alvorlige traumer i etterkant.

Jøss. Å bytte etter så mange år vil nok skade mer enn det gagner. Jeg skjønner heller ikke de foreldrene som orker det. Jeg kunne aldri gjort det NÅ, etter 4 år. Aldri i livet.

[MokkMokk]

Jeg kan forresten tenke meg et om mulig enda verre scenario.
Barna er byttet om som beskrevet ovenfor, men det ene barnet dør av sykdom eller i en ulykke i løpet av disse første månedene. Det andre foreldreparet finner så ut av ombyttingen og vil ha sitt biologiske barn tilbake. Ditt biologiske barn lever altså ikke lenger, så du får ingenting "i bytte" for å gi fra deg barnet du trodde var ditt eget. Hva da?

Fy F, jeg kjenner hjertet krympe seg bare ved tanken.

[Dixie Diner]

Huff ja, det er mange scenarioer som er så grusomme at jeg ikke orker å tenke på dem. Skjønner ikke hvorfor jeg av og til må pine meg selv med å tenke på slike fæle ting.

[Pebbles]

Helt forferdelig uansett, og jeg klarer ikke å bestemme meg for hva som hadde vært best/verst.

Det som blir det viktigste, er jo at begge foreldreparene er enige.
Det hadde vært forferdelig vanskelig om ett av parene var bestemt på å bytte, og det andre paret motsatte seg det voldsomt.

[SpetakkelRandi]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

http://atvs.vg.no/player/?id=11922

10 måneder etter fødsel fant foreldrene ut at de hadde fått med seg hver sin datter hjem. De har nå bestemt seg for å bytte tilbake til sitt biologiske barn innen året er omme.

Min umiddelbare reaksjon er jo at det er helt vilt å bytte tilbake. Det er jo barnet de har blitt glade i, tatt vare på og elsket, ikke genene. Ikke pokker om jeg frivillig hadde gitt fra meg et barn jeg hadde trodd hele dets liv var mitt. Da håper jeg heller at jeg kunne fått et godt forhold til de andre foreldrene slik at vi likevel kunne deltatt i hverandres liv.

tenkte det samme jeg og.. hjelpe meg..

[Olympia]

Jeg tror helt klart jeg ville byttet når barna er så små. Men det ville nok ikke vært uten sterke følelser. Jeg mener også at det blir vanskelig å forklare det til barna når de blir større, og ettersom barna er så små at det ikke er noe særlig traumatisk for dem ennå, så tror jeg at jeg ville vært glad for at det ble oppdaget så tidlig og at begge barna har kjærlige foreldre som innvilger et bytte.

En fire-fem-seks+ åring ville jeg selvsagt aldri vurdert å bytte tilbake.

[Anonyma]

Jeg har ikke lest alle svarene her, men min umiddelbare reaksjon er at ja, jeg ville byttet. Selvsagt ville det vært grusomt siden man har blitt glad i barnet, men jeg tror ikke jeg ville klart å leve med tanken at mitt biologiske barn måtte vokse opp hos andre.
Hva når barnet blir eldre? Hvordan forklarer man at man heller ville beholde "feil" barn? Og hvor mye husker egentlig babyer som er 10 måneder når de blir eldre?

[Macky]

Jeg ville nok ha byttet tilbake ja.

[Zip]

Eg ville bytta så lenge dei var så små.

Vesla her var navn og lappelaus ei stund på sjukehuset.
Ho blei født på fødestue her og der brukar dei ikkje navneband (små forhold ja ), men når ho var 2 dagar måtte me reise på sjukehuset pga høg bilrubin. Ho blei lag i lyskasse med ein gong me kom ned. Var å amma ho ein gong på vaktrommet der, og neste gong ho skulle ha mat kom dei med ho på rommet og barnepleiaren som bar ho blei ganske forferda fordi ho ikkje hadde band på seg, strengt forbudt. Heldigvis hadde ho eit fødselsmerke så eg visste heilt sikkert at ho var vår, pluss at me kjente ho jo ganske godt da

[Amelie]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Dersom noen kom og fortalte meg guttungen ikke var mitt biologiske barn allikevel, da han var ett år, så hadde jeg tviholdt på ham. Ikke snakk om at jeg kunne gitt fra meg barnet mitt, selv om jeg fikk mitt biologiske barn i bytte. Det er jo han jeg elsker. No way. Min mann er enig. Det er ikke biologien som bestemmer følelsen. Og tenk hvordan det er for barnet! Nei, sorry, vi er visst ikke foreldrene dine allikevel.

Helt enig!
Men jeg ville veldig gjerne flyttet i samme 2-mannsbolig som de andre foreldrene, og fått profesjonell støtte til samarbeid - ville klart fått en automatisk sterk tilknytning til mitt biologiske barn. Det burde vært den eneste løsningen. Så kunne man vurdert å bytte barn etterhvert, med barna informert.

[Trolljenta25]

Jeg tror rett og slett ikke jeg kan ta stilling til hva jeg ville ha gjort i en situasjon som denne. Det er så mange ting med i bildet som vi ikke kan forstå eller sette oss inn i før vi har opplevd det selv. Det hele er så tragisk!