Myter om barnevernet hindrer familier og barn i å få hjelp

[kie]

Utsagn som kunne ha nyansert bildet litt, ble jo også klippet vekk sies det.

Intervvju med saksbehandleren

I gapestokken

[kie]

Og her er en artikkel om et av de forebyggende tiltakene i regi av barnevernet.

Sitat:

- MANGE HAR FORDOMMER
når man sier at man får hjelp av barnevernet, sier Berit. - Jeg pleier å fortelle hva barnevernet gjør for meg, og skammer meg ikke. Noen mennesker tar dermed avstand og tror visst jeg er litt rar i hodet. Andre er nysgjerrige og stiller masse spørsmål.

- Jeg tok selv kontakt med barnevernet, sier Ann Christin. - Jeg var dypt deprimert og nedkjørt. Jeg hadde to små barn rundt meg hele tida og ingen til å avlaste meg. Samtidig tok jeg utdannelse. Til slutt innså jeg at jeg trengte avlastning.
- Folk tror man må være narkoman, alkoholiker eller barnemishandler for å være i barnevernet. Det er helt feil, sier Trine.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Go\jenta, her.

og bøkene heter...?

Jeg husker ikke. Jeg tror den ene het noe sånt som barnevern, medier og juss.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Sånn helt på siden. Jeg er enig. Samtidig så ser jeg at mange som er veldig opptatt av dette lot seg rive med i f.eks. Valla-saken.

Er dette med å være kritisk til medias fremstilling noe som kun gjelder i en type saker?

Nei, det er det ikke.

[kie]

Det er litt skummelt, egentlig.

[Harriet Vane]

Les debattinnlegget fra barnevernsbarn og tidligere barnvernsbarn i Aftenposten (fant ikke på nett) i dag. De spør hvorfor ikke barnevernet kan gripe tidligere inn, altså FØR barna er så skadet som det de ofte er. "Må barna være helt ødelagt før de får hjelp?" Jeg er enig med dem, men dette fordrer altså at helsestasjoner, barnehager, skoler, naboer, andre voksne er mer aktive, følger mer opp og melder mer bekymring for flere oftere. At det må bli mer oppfølging av alle foreldre og familier, at unger ses ogtas påalvor i fht sine behov på en annen måte enn nå.

Kanskje vi må legge bak oss at barneoppdragelse er en privatsak,vi oppdrar tross alt samfunnsmedlemmer. Og kanskje vi må slutte å koble ære/fasade til barenoppdragelsen, men heller være ydmyke for innspill, råd og hjelp?

[Go\jenta]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Les debattinnlegget fra barnevernsbarn og tidligere barnvernsbarn i Aftenposten (fant ikke på nett) i dag. De spør hvorfor ikke barnevernet kan gripe tidligere inn, altså FØR barna er så skadet som det de ofte er. "Må barna være helt ødelagt før de får hjelp?" Jeg er enig med dem, men dette fordrer altså at helsestasjoner, barnehager, skoler, naboer, andre voksne er mer aktive, følger mer opp og melder mer bekymring for flere oftere. At det må bli mer oppfølging av alle foreldre og familier, at unger ses ogtas påalvor i fht sine behov på en annen måte enn nå.

Kanskje vi må legge bak oss at barneoppdragelse er en privatsak,vi oppdrar tross alt samfunnsmedlemmer. Og kanskje vi må slutte å koble ære/fasade til barenoppdragelsen, men heller være ydmyke for innspill, råd og hjelp?

Er mye enig med deg i det du sier her. Men jeg lurer på en ting. Hvor ressurssterke er barnevernet i dag? Er de "sprengt" på kapasitet, eller har de mye kapasitet igjen til å hjelpe?

Må de prioritere de "verste" sakene, eller har de gode ressurser til å ta alle saker de får?

Jeg undrer veldig, etter opplevelsen der jeg meldte bekymring på en familie, og hele tiden fikk spørsmålet: "Har DU snakket med moren?"

DA jeg valgte å forbli anonym, virket det som om barnevernet forble handlingslammet, og overlot hele saken i mine hender; det beste var at jeg tok opp saken med mor selv. Jeg følte dette som en veldig ansvarsfraskrivelse fra bv side, og at en byrde ble lagt på mine skuldre, og har valgt å tro at dette hadde med ressurser å gjøre.

[Harriet Vane]

Go\jenta: De kuttes stadig i trange budsjetter. Det er for liten kapasitet, slik jeg ser det. Krevende ungdommer som skulle vært hjulpet for lenge siden binder opp midler som kunne hjulpet mange små barn og familiene deres, institusjonsplassene koster det hvite ut av øyet, og igjen: med mer hjelp mye før og flere fosterhjem ville det vært unødvendig med mange av institusjonsplassene for ungdommene. Det trengs en solid satsing på dette feltet, ikke minst er det god samfunnsøkonomi på sikt: bruk mange penger på de små, og spar store penger siden. det er bedre å bruke en mill på en småbarnsfamilie, enn å bruke 3 mill i året på en institusjonsunge, for ikke å snakke om kostnadene ved at dette blir mennesker som ikke makter å tautdanning, trenger sosialhjelp, ikke bidrar til verdiskapning og trenger mer legehjelp pga dårligere helse.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Les debattinnlegget fra barnevernsbarn og tidligere barnvernsbarn i Aftenposten (fant ikke på nett) i dag. De spør hvorfor ikke barnevernet kan gripe tidligere inn, altså FØR barna er så skadet som det de ofte er. "Må barna være helt ødelagt før de får hjelp?" Jeg er enig med dem, men dette fordrer altså at helsestasjoner, barnehager, skoler, naboer, andre voksne er mer aktive, følger mer opp og melder mer bekymring for flere oftere. At det må bli mer oppfølging av alle foreldre og familier, at unger ses ogtas påalvor i fht sine behov på en annen måte enn nå.

Kanskje vi må legge bak oss at barneoppdragelse er en privatsak,vi oppdrar tross alt samfunnsmedlemmer. Og kanskje vi må slutte å koble ære/fasade til barenoppdragelsen, men heller være ydmyke for innspill, råd og hjelp?

Fremstiller du ikke det litt enkelt nå? Du snakker om de klare, "typiske" omsorgssvikt-tilfellene hvor det ikke er noen tvil om at her må noen gripe inn, altså grov omsorgssvikt. Hva med tilfellene som befinner seg i grenseland, som ikke er så opplagte og typiske eller lett å sette fingeren på? Jeg regner med at barnevernet har en stor utfordring når det gjelder vurdering av enkeltsaker.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Fremstiller du ikke det litt enkelt nå? Du snakker om de klare, "typiske" omsorgssvikt-tilfellene hvor det ikke er noen tvil om at her må noen gripe inn, altså grov omsorgssvikt. Hva med tilfellene som befinner seg i grenseland, som ikke er så opplagte og typiske eller lett å sette fingeren på? Jeg regner med at barnevernet har en stor utfordring når det gjelder vurdering av enkeltsaker.

De har ikke penger til å engang vurdere grenseland-tilfellene slik det er nå, og det burde de hatt. Det er mange som sikkert hadde hatt behov for avlasting/rådgivning/samtaler i perioder/enkelttilfeller.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

De har ikke penger til å engang vurdere grenseland-tilfellene slik det er nå, og det burde de hatt. Det er mange som sikkert hadde hatt behov for avlasting/rådgivning/samtaler i perioder/enkelttilfeller.

Det varierer veldig fra kommune til kommune, har jeg inntrykk av.

I vår kommune blir som regel alt undersøkt. Muligens fordi barnevernet også er flinke til å viderehenvise de som har rettigheter fra andre instanser?

Andre steder vet jeg at traumatiserte eks-barnesoldater ikke får hjelp selv om skole og andre har sendt bekymringsmeldinger til både barnevern og PPT.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

De har ikke penger til å engang vurdere grenseland-tilfellene slik det er nå, og det burde de hatt. Det er mange som sikkert hadde hatt behov for avlasting/rådgivning/samtaler i perioder/enkelttilfeller.

Det varierer jo ganske mye, da.

Dessuten så vet de ikke alltid på forhånd om saken er en klar omsorgssvikt-sak, en grenseland-sak, eller ikke noen sak i det hele tatt.

Det er ikke nødvendigvis sånn at de ansatte i barnevernet intuitivt kan skille sakene fra hverandre. Dermed KAN det hende at en svært alvorlig sak (som den innelåste 4-åringen i Tromsø) blir oversett - og det SAMTIDIG med at man utreder en sak som er helt unødvendig.

Det er jo heller ikke sånn at alt synes på overflaten. Noen ganger må de kanskje grave dypt for å finne ut hva som egentlig foregår - og noen ganger finner de faktisk noe grums på bunnen. Mens andre ganger graves det helt forgjeves, og til stor påkjenning for de involverte.

[kie]

I tillegg er en del av barnevernets arbeid basert på frivillighet fra foreldrenes side. Jeg tror ikke løsningen nødvendigvis er mer tvang, men at vi og gruppen "oss" gjør vårt for at det ikke skal være så innmari stigmatiserende å gå inn i et samarbeid med barnevernet.

Som tidligere nevnt: Jeg ble veldig gledelig overrasket da jeg så at barnevernet ble omtalt som en aktuell instans helt på linje med trygdekontor, PPT etc. på et forum for foreldre til "bokstavbarn". Det virket ikke som om det var mer skambelagt enn å søke om å motta hjelpestønad. Kanskje fordi det der var mange som hadde god erfaring med barnevernet som samarbeidspartner i en slik situasjon og turte å vise at også helt vanlige, normalt utrustede foreldre kunne trenge hjelp av barnevernet når utfordringene ble unormalt store.

Jeg tror at man istedet for å snakke bare ovenifra og ned om hva barnevernet bør gjøre med "de andre" så kan mye gjøres ved at man jobber litt med seg selv og de signalene man selv sender ut. Anerkjenne at mange foreldre som samarbeider med barnevernet om sine barn er normalt gode foreldre. Jobbe litt med egne tanker om frykt, skam og nederlag.

For det er virkelig ikke mye troverdig når noen som selv skjelver i buksene av tanken på noe skal overbevise andre om at det slett ikke er farlig og stigmatiserende.

Man snakker om økt involvering utenfra og hvor bra det er, samtidig som man selv stritter imot med nebb og klør for at det også skal gjelde en selv. Fordi man selvsagt ikke trenger det. Jeg tror problemet for mange er at de ikke identifiserer seg med "de andre" og "de som trenger det". Blant annet på grunn av det bildet som skapes av hvem "de andre" er. Jeg tror mange vil kunne rope ut om mer involvering fra barnevernet for "de andre", men stille seg helt uforstående til det dersom barnevernet så mye som nærmer seg deres eget barn. Derfor tror jeg vi alle egentlig kunne hatt godt av å få nyansert bildet litt om hvor godt eller dårlig fungerende de som tar imot hjelp, særlig på det frivillige nivået, er. Det gjelder spesielt de av oss som gjennom jobb eller andre situasjoner kanskje mest har sett de virkelig alvorlige tilfellene.