Ultimatum

[Polyanna]

Alt som var til skade for barna.

At han var gjennomgående slem mot meg.

(Altså: Det ville vært grunnlag for ultimatum. Det har aldri vært aktuelt. Eller, det er ikke sant, jeg har droppet en som ikke var snill mot meg, men det var ingen barn involvert)

[Chablis]

Vold mot barna eller meg
Om man heller vil feste hele tiden enn å være med familien

Jeg har stilt ultimatum en gang, det var en som flørtet med meg å ville bli sammen med meg men da fikk han beskjed om å gå fra samboeren først ellers var det ikke aktuelt. så da ble det samboeren eller meg å han valgte heldigvis sier jeg nå samboeren sin.

[Blondie]

Jeg trodde det, men det har vist seg at jeg ikke klarer å ta konsekvensen av et eventuelt ultimatum. Da mannen og jeg var i skikkelig turbulens for halvannet år siden lærte jeg (og han) at vi ved hjelp av tid og samtaler faktisk kan løse opp i det aller, aller meste.

Jeg synes at det er vanskeligere å være så konkret og direkte med de som står meg nærmest. Jeg har stilt et ultimatum til moren min, men hun er ikke aller nærmest meg. Hvis venner eller bekjente gjør noe jeg føler som utrolig graverende og et forsøk på løsning ikke bærer frukter, så kan det nok være at jeg ber dem holde snavla eller gå.

[Retz]

Det måtte være hvis partneren forsøkte å begrense meg eller vise generell uvilje mot aktiviteter som er viktige for min livsutfoldelse. Jeg vil ikke leve sammen med en begrensende partner.

[iBam]

-Det å få barn (og mer enn bare ett barn)
-Narkotika. Nulltoleranse.
-Røyking. Er totalt anti og hadde ikke orket å leve sammen med en røyker


Hva gjør dere forresten hvis dere blir stilt ultimatum til? Hvor går grensen for hva som kan inngåes kompromiss om?

[Kate]

Jo, jeg har en gang stilt et ultimatum til faren til barnet mitt. Jeg hadde ikke noe valg, for jeg visste at enten satt jeg der med ingenting, eller jeg ville "vinne". Det kunne ikke bli verre, for å si det sånn. Jeg "vant", og har ikke hatt dårlig samvittighet i det hele tatt. Jeg gjorde det for barnet mitt. Dere som kjenner meg her inne vet hva jeg snakker om.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av iBam, her.

Hva gjør dere forresten hvis dere blir stilt ultimatum til? Hvor går grensen for hva som kan inngåes kompromiss om?

Jeg hadde nok ikke blitt veldig blid om jeg hadde fått noen ulitmat... hvordan man nå enn bøyer det, i ansiktet. Ferdig med det, egentlig. Det er nok også grunnen til at det skal være rimelig big deal før jeg sier "take it or leave it" til noen.

[Fargo]

Om noen hadde det jeg oppfattet som en hang til å stille ultimatum, ville vi ikke passet sammen. Jeg er tilhenger av å snakke sammen og komme fram til omforente løsninger.

[Skilpadda]

Jeg synes bare ultimat... ultimati? Ultimatumer, kanskje? At slike bare passer å stille når det er noe virkelig dramatisk og viktig det er snakk om. Man stiller ikke kabinettspørsmål ved om man skal ha ribbe eller pinnekjøtt til jul, liksom. Eller det er det sikkert noen som gjør, men da tror jeg ikke jeg ville trivdes sammen med dem. Og den andre veien føler jeg vel at hvis noe var så viktig for meg at jeg kunne kommet til å stilt et ultimatum om det, så ville jeg forvente at partneren hadde forståelse nok for det og respekt nok for meg til å ville diskutere det på en rimelig måte.

Men jeg ser at det finnes spørsmål der et ultimatum kan bli uunngåelig. Spørsmålet om barn eller ikke barn er et slikt et, dersom partnerne er grunnleggende uenige, og spørsmålet om hvor man skal bo (særlig hvis alternativene er langt fra hverandre og en mellomting ikke er mulig) er også det.

Jeg vet at det er ting drømmeprinsen må ha på sin måte for å ha det bra. Han har vært tydelig på at slik må det være, men jeg opplevde det mer som en bruksanvisning i hvordan ha det fint sammen enn som et ultimatum. Ellers er han heldigvis for personlig frihet, så jeg er ganske så fri til å levva livet.

Min eksmann stilte ultimatum om at jeg skulle ha på en truse med bilde av ham på hvis jeg skulle ut noe sted. (Jeg var ikke mye ute eller noe sånt, kun enkelte julebord el - kanskje en gang annethvert år).

Den trusa ble aldri brukt som annet enn skrekkeksempel og grunn til en god latter med venninnene etter at jeg fikk kastet spetakkelet på dør.

Dermed kan jeg nok påberope meg at jeg ikke godtar et ultimatum?

[nolo]

Smilefjes:

[amo]

Ser man bort fra alvorlige forbrytelser, så er min erfaring at det meste går å diskutere seg frem til.
Jeg tror også spørsmål som er viktig i starten av et forhold, ikke nødvendigvis har like høy prioritet etter 20 år.
Feks. kunne nok jeg prestert å si for 22 år siden at det aldri ble aktuellt for meg å flytte fra vestlandet.
Men hadde det spørsmålet komme opp i dag, så hadde jeg nok hørt på argumentene hans og tatt det derfra.
For å fortsette å snakke om meg selv så var jeg veldig fornøy med at vi hadde fått et barn, og hadde ingen ønsker om flere. Bra jeg ikke stillte noe ultimatium for 20 år siden,for det er utrolig hvor ting kan endre seg