Er det greit at man slår hvis det er første gangen?

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Mi grense går ved det første slaget. Eg synest det er uendeleg mykje lettare å ha nulltoleranse for slag enn å skulle tolke, vurdere og justere etter kvart. Det er jo nettopp det som gjer at kvinner blir i valdelege parforhold.

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Eg tenker tydelegvis omvendt av deg, for eg tenker at om mannen min hadde slått meg no (om enn berre ein gong) så hadde eg følt at eg ikkje kjende han i det heile tatt.

Jeg er helt på linje med deg.

Bare det at man har det i seg at det faller seg naturlig å ty til slag når man blir provosert, er fullstendig uforenelig med mitt krav til partner.

Jeg skal love at vi har provosert hverandre utrolig i en meget vanskelig fase for noen år tilbake. Og i min ytterste fortvilelse føk det et glass i veggen. Men å slå? Helt uaktuelt.

Jeg kunne tydd til vold om noe hadde skadet/truet med å skade barna mine. That's it.

[Pebbles]

Smilefjes - nå var det veldig godt å lese innleggene dine. Ble litt satt ut av enkelte meninger i denne tråden.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Smilefjes - nå var det veldig godt å lese innleggene dine. Ble litt satt ut av enkelte meninger i denne tråden.

Du blir satt ut at noen sier at de ikke garantert hadde gått etter en ørefik, men at det hadde kommet an på? For jeg kan ikke se at noen har sagt at det er riktig å godta banking eller noe annet sjokkerende som skulle forårsake at en voksen dame skulle bli satt ut.

[Alfa]

Mi grense går ved det første slaget. Eg synest det er uendeleg mykje lettare å ha nulltoleranse for slag enn å skulle tolke, vurdere og justere etter kvart. Det er jo nettopp det som gjer at kvinner blir i valdelege parforhold.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Mi grense går ved det første slaget. Eg synest det er uendeleg mykje lettare å ha nulltoleranse for slag enn å skulle tolke, vurdere og justere etter kvart. Det er jo nettopp det som gjer at kvinner blir i valdelege parforhold.

Det mener jeg og.

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Mi grense går ved det første slaget. Eg synest det er uendeleg mykje lettare å ha nulltoleranse for slag enn å skulle tolke, vurdere og justere etter kvart. Det er jo nettopp det som gjer at kvinner blir i valdelege parforhold.

Er du sikker på at det er den egentlige grunnen?
Synes det utsagnet er å generalisere litt vel mye. Det blir litt som å si at vi som har levd i slike forhold gjorde det ene og alene fordi vi var undelig gode på å tolke, vurdere og justere undervegs i mishandlingen. Slik jeg tolker dette utsagnet blir det en litt lettvint og nedlatende måte å se det på. Til tross for at jeg vet at det ikke var slik du mente det.

Jeg har alltid hatt en nulltoleranse for slag, bare det at når det første slaget kom så var jeg under tøffelen rent mentalt. Det er nemlig slik veldig mange av disse menneskene gjør det enten det gjelder kvinner eller menn som slår.

[Filifjonka]

Jeg har aldri blitt slått, og har vel generelt tenkt at jeg ville kommet meg vekk fort som f om noen hadde slått meg en gang. Men etterhvert er jeg ikke 100% sikker på det. Jeg tror ikke nødvendigvis at alle som slår til noen en gang er voldelige for alltid.
Jeg tror heller ikke at noen som har vært utro en gang helt sikkert vil være det igjen.
Det er mange feil man kan gjøre i livet, om jeg hadde vært i et ellers veldig godt forhold og mannen hadde fiket til meg i et ubehersket øyeblikk så ville det vært forferdelig, men jeg kan ikke vite helt sikkert at det ville vært utilgivelig og slutten på ekteskapet.

[him]

Det er flere ting som jeg tenker på etter denne diskusjonen.

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Temperament kan gjøre mye, likeledes provokasjon. En god venninne av meg kranglet med mannen sin, og da han underveis bekreftet at han hadde flørtet med bestevenninnen hennes fiket hun ham. Ordentlig klask. Provosert av en annen verden.

Dette er en av de tingene jeg tenker på. Jeg lurer på om dere som mener at alle kvinner bør gå fra en mann som slår dem en gang, mener at det samme om en mann? Bør den mannen som Miss Norway beskriver gå? Er denne mannen en mishandlet mann?

Hvis dere mener ja, så skjønner jeg det. Hvis dere mener nei, skjønner jeg det ikke. For da er det slik at grensene for menn og kvinner er anderledes, og det steiler i alle fall jeg ved. Jeg kan forstå - selv om jeg ikke bifaller det - at man reagerer i affekt, og da må jeg akseptere de både for menn og kvinner. Og dette er - i alle fall i mitt hode - mye viktigere med tanke på likestilling enn om diskusjonene på FP er kjønnsnøytrale i ordvalgene sine. Hvis vi skal ha likestilling må menn og kvinner vurderes på like premisser.

Det andre jeg reagerer på er dette:

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

For det første slår ikke de fleste mishandlere kona si gjennom hele forholdet. De slår bare til maktbalansen er klarlagt også går de gjerne over til et psykisk terrorvelde isteden.

Jeg er så utrolig uenig i denne. Jeg er selv ikke blitt mishandlet (jeg bare nevner det for å klargjøre premissene for diskusjonen), men jeg mener at mishandling som regel starter med psykisk vold. Det er nødvendig at det skjer på den måten for ellers ville alle som sa at "de ville gått første gangen han slo" bare gått. [quote=smilefjes]Grunnen til at kvinner blir værende i voldelige forhold er at den som utøver volden har beredt grunnen. Av og til trenger de ikke det - de "plukker opp" kvinner som av en eller annen grunn har et grunnlag som gjør det lettere å utøve vold mot. En slik grunn kan være at de tar inn kvinner i landet som ikke kan snakke norsk, mangler nettverk og kunnskap om lover og regler. Andre grunner kan være at de velger seg kvinner som er blitt mishandlet tidligere.

Men de fleste "vanlige" kvinner havner ikke i forhold hvor de går rett fra romantikk til terrorvelde. Det er en bestemt sti som følges, og denne stien er gjerne psykisk vold, som er mer "snikende" og usynlig enn fysisk vold. Så jeg hevder altså det stikk motsatte av smilefjes, nemlig at mishandling som regel starter med psykisk vold. Den fysiske volden er en del av forløpet langt ut.

Jeg synes til og med fiskedaskesmileyen er for blid for å uyttrykke hva jeg mener om KS i øyeblikket. Forbanna gåsa! Jeg er litt overrasket over at mine så oppegående med-fp'ere ikke var mer katehgoriske i denne tråden også.

Jeg har levd femten år med en voldelig mann. Og tre år med voldsalarm etterpå. Jeg er ganske oppegående og kunnskapsrik etterhvert på dynamikken i parforhold hvor vold har fått bli en av ingrediensene. Jeg vil gjerne tilføre denne debatten et par sannhetens ord. Bær over med meg at tonen kanskje er amper, jeg føler så sterkt for dette.

For det første slår ikke de fleste mishandlere kona si gjennom hele forholdet. De slår bare til maktbalansen er klarlagt også går de gjerne over til et psykisk terrorvelde isteden. For svært mange kvinner er én omgang juling nok til å få satt henne tilstrekkelig på plass til at hun ikke lenger er likeverdig mannen i forholdet og til å få henne til å rygge unna i en krangel som er alvorlig senere. Allerede der er klimaet i hjemmet slik at barna gjerne vokser opp med større eller mindre mentale skader fordi mor er redd far i større eller mindre grad. Det er med andre ord i den første runden med vold den største skaden skjer.

Så NEI NEI NEI! Man skal IKKE tilgi det første slaget uten videre nei. Jeg kan se at det kan være en mulighet for det hvis mannen feks var full og fant henne i seng med en annen mann - hvorpå han følger opp med straks å søke hjelp dagen etter samt frivillig avstår fra alkohol resten av sitt liv. Selvom jeg vel heller ikke da vil anbefale noen noe annet enn å komme seg vekk. Men de fleste menn vil ikke ta et slikt ansvar for hva de har gjort etter å ha brukt vold "bare én gang". De fleste menn og skuffende mange kvinner vil si at det var hennes ansvar at hun ble slått fordi hun var utro / hadde bulket bilen/ hadde brent sausen osv. Og dermed fritar man han som slo fra ansvar for sine egne handlinger - og åpner porten på vidt gap for at han om tre dager / seks måneder / ti år kan gå løs på andre mennesker igjen - bare han føler tilstrekkelig sterkt for det / er provosert nok / andre er dumme nok når han er sur.

Det å gå ut i media dagen før kvinnedagen med at man får finne seg i det første slaget. FY faen! Hadde jeg gått fra min eks da han slo meg første gangen så hadde jeg vært spart for år med vold, fulgt av år med psykisk tortur for ikke å snakke om voldtekter. Og det viktigste - jeg hadde vært spart for følelsen gjennom alle de årene at det var min egen skyld.

Jeg vil i anledning kvinnedagen oppfordre alle til å lære sine døtre og sønner at ved det første slaget så er det rett ut.

Og angående at noen av dere har klappet til mannen deres - det er på trynet og dumt og alt det der - men det setter ikke den samme dynamikken i de fleste forhold fordi mannen er som regel fysisk overlegen og er dermed ikke like utsatt for å kues i redsel for vold. Dessuten er det en greie mer vanlig blant kvinner å ta ansvar for andres gjerninger. Det er derfor vi tar imot mer juling siden vi mer enn gjerne tar på oss skylden for det andre gjør.

For ordens skyld er det klassiske mishandlingsforhold hvor kjønnsrollene er reversert også, og disse er akkurat like alvorlige som de med tradisjonell rollefordeling.

[Esme]

Veldig bra innlegg Smilefjes!

Og jeg tror du peker på noe helt essensielt, dette med at om maktbalansen har blitt forandret og at den som var offer senere ikke tør å argumentere og trekker seg så bør man absolutt gå.

En annen ting er at jeg kjenner flere kvinner som har menn som er så hissige i krangler at de kvier seg for å ta opp ting og det er nesten vel så ille.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Veldig bra innlegg Smilefjes!

Og jeg tror du peker på noe helt essensielt, dette med at om maktbalansen har blitt forandret og at den som var offer senere ikke tør å argumentere og trekker seg så bør man absolutt gå.

En annen ting er at jeg kjenner flere kvinner som har menn som er så hissige i krangler at de kvier seg for å ta opp ting og det er nesten vel så ille.

De siste der høres ut som gode kandidater for samlivskurs. Det er mange som trenger å lære seg å krangle med riktige proporsjoner.

[Bille]

Det er aldri greit å slå. Punktum.

Jeg vil forresten legge til en ting til også. Til de som sier at de hadde slått tilbake om mannen slo dem.

Det skal man nok ikke si så lett før man har vært der tror jeg. Jeg har stått og ønsket av hele mitt hjerte å ta igjen, men labbene ville ikke lystre. Selvom alle faktorer var til stede - ungene var truet osv. Det gikk ikke, jeg greide ikke. Så det er lett å si at man ville tatt igjen, men det er ikke sikkert det er det som skjer den dagen man faktisk står der.

Forhåpentligvis slipper de fleste av dere å oppleve dette i det hele tatt.

Og for ordens skyld så føler jeg for å legge til at de som sitter igjen med et inntrykk av at jeg er annerledes enn dere fordi jeg ble i et forhold hvor jeg ble mishandlet og at det ville aldri skjedd med dere - jeg håper det stemmer. Men er ikke så sikker på om man skal være hundre prosent trygg på seg selv i dette. Jeg er på ingen måte noe lite skjelvende aspeløv som skvetter hvis noen smeller i døra. Jeg er stort sett tøffere enn de fleste og sterk og helt annerledes enn slik man ser for seg en mishandlet kvinne. Og det inntrykket har jeg av de andre jeg kjenner som har hatt tilsvarende erfaringer også. Det tror jeg er viktig å få frem.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg vil forresten legge til en ting til også. Til de som sier at de hadde slått tilbake om mannen slo dem.

Jeg var en av dem som sa det og jeg sier ikke at jeg hadde gjort det uansett hvem jeg var sammen med. Men den mannen som jeg har nå, hadde jeg gjort det. Jeg finnes ikke redd ham og hadde kun reagert med sinne tilbake. Om jeg hadde på et eller annet plan følt at han var en fullstendig gærning, så vet jeg ikke hvordan jeg hadde reagert.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg vil forresten legge til en ting til også. Til de som sier at de hadde slått tilbake om mannen slo dem.

Det skal man nok ikke si så lett før man har vært der tror jeg. Jeg har stått og ønsket av hele mitt hjerte å ta igjen, men labbene ville ikke lystre. Selvom alle faktorer var til stede - ungene var truet osv. Det gikk ikke, jeg greide ikke. Så det er lett å si at man ville tatt igjen, men det er ikke sikkert det er det som skjer den dagen man faktisk står der.

Forhåpentligvis slipper de fleste av dere å oppleve dette i det hele tatt.

Og for ordens skyld så føler jeg for å legge til at de som sitter igjen med et inntrykk av at jeg er annerledes enn dere fordi jeg ble i et forhold hvor jeg ble mishandlet og at det ville aldri skjedd med dere - jeg håper det stemmer. Men er ikke så sikker på om man skal være hundre prosent trygg på seg selv i dette. Jeg er på ingen måte noe lite skjelvende aspeløv som skvetter hvis noen smeller i døra. Jeg er stort sett tøffere enn de fleste og sterk og helt annerledes enn slik man ser for seg en mishandlet kvinne. Og det inntrykket har jeg av de andre jeg kjenner som har hatt tilsvarende erfaringer også. Det tror jeg er viktig å få frem.

Veldig godt poeng dette, Smilefjes.
Som Smilefjes har jeg levd i et helvete med en mann som var direkte farlig, som slo og som brukte psykisk vold i tillegg sånn for sikkerhets skyld. Jeg har vært utsatt for ting som ikke egner seg på trykk i et åpent forum, men kan si det slik at mannen ikke er en du vil like å møte på åpen gate dersom du visste hva han er i stand til.

Til tross for dette visste INGEN hva jeg gjennomgikk, det var et sjokk for mine omgivelser for som Smilefjes er jeg en av de sterke kvinnene en ikke skulle tro ville bli i slikt. Det hører med til historien at jeg brøt ut, levde på hemmelig adresse og med voldsalarm i mange år. Nå står jeg fjellstøtt og vet med meg selv at jeg er en av de sterke som ikke lar seg pille på nesen.

Det er enkelt å si: Ja, om han slår så går jeg. Min påstand er at det ikke alltid er så enkelt i praksis som i teorien. Bildet er langt mer komplekst enn at det kommer et slag eller fjorten.

[Gaia]

Smilefjes: innspill fra kvinner som deg, sterke kvinner som har levd i et voldelig forhold og klart å komme seg ut, er noe av de viktigste innspill i en slik debatt. De jeg kjenner som har opplevd voldelige kjærester har vært og er sterke oppegående kvinner som har "unnskyldt" den voldelige partneren med at han har "følt seg truet" av hennes styrke.

Jeg tror, dessverre, at alle kan være uheldige med valg av partner. Og at det er umulig å si hvordan man hadde taklet en slik situasjon før man står der.

Det er noen ganger sånn at psykisk vold foregår uten fysisk vold. Men jeg tror sjelden det er motsatt. Jeg har aldri hørt at noen som har tatt imot fysisk vold har vært hundre prosent trygge i det forholdet igjen etterpå.

Men det er som Allium sier - det er opp til den som har valgt å bryte barriæren til å bruke vold som har ansvaret - alene - for å sørge for at den andre trygges igjen. Den som er utsatt for vold har ansvar for å komme seg vekk.

Men det som er med vold er at de grensene man har flyttes en liten millimeter av gangen. Man forandrer seg. Man tilgir. Man glemmer. Man godtar at man hadde ansvaret selv. (På slutten av mitt ekteskap så godtok jeg at det var mitt ansvar om noen andre enn meg avbrøt mannen min for eksempel).

Og det er forskjell på vold. Men forskjellen ligger ikke i om det er en klaps, en ørefik, et skjellsord eller en grov skambanking. Forskjellen ligger i om man etter det som har skjedd er redd nok for partneren til at det styrer hvordan en tør være i forholdet etterpå. Og det er der noen mishandlere da ikke trenger slå en eneste gang for å få kuet partneren, noen slår en gang, noen bruker vold i hele samlivet og noen - som min - slår noen år og går deretter over til psykisk og seksualisert vold.

[Hadia]

Niks, jeg hadde gått etter ett slag. Definitivt. Har hatt ett forhold bak meg hvor jeg ble værende etter ett slag, og det gikk som det beskrives over. Fullstendig ødelagt tillitsforhold og fulgt opp med masse psykisk/verbal mishandling og sporadiske voldelige påminnelser i årenes løp, som er vel så ille.

Aldri igjen.

Him - du må gjerne være uenig. Men det er ikke min mening jeg skriover her - det er hva som er erfaringen krisesentrene har om familievold. Dermed er det ikke stort å være enig/uenig i.

Resten av innlegget ditt bærer - unnskyld noe direkte formulering - preg av at du rett og slett ikke vet så mye om dette temaet. Hvilket er helt ok, sålenge du ikke hevder det motsatte.

[him]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Him - du må gjerne være uenig. Men det er ikke min mening jeg skriover her - det er hva som er erfaringen krisesentrene har om familievold. Dermed er det ikke stort å være enig/uenig i.

Mener du at krisesentrene hevder at familievold som regel starter som fysisk vold?

Opprinnelig lagt inn av smilefjes

Resten av innlegget ditt bærer - unnskyld noe direkte formulering - preg av at du rett og slett ikke vet så mye om dette temaet. Hvilket er helt ok, sålenge du ikke hevder det motsatte.

Jeg vet en god del om vold, selv om jeg selv ikke har levd i et voldelig forhold.