Amming av store barn

[Babe]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Her skulle jeg gjerne hørt mer. Jeg har nemlig to barn som har selvavvent da de var hhv 9 og 10 mnd gamle. Jeg hadde tenkt å amme til de var ca ett år, men det gikk ikke. Jeg hadde nok melk, og hadde ingen behov for tillegg. Ammingen gikk fint. Hva mener du er grunnen til at så små barn selvavvenner, annet enn at de er klare for fast føde? Begge mine var nemlig svært interessert i mat, og puppen ble uinteressant.

Mitt første barn nektet morsmelk fra hun var tre mnd. Antagelig fordi jeg var uerfaren og trodde på alle som sa at hun trengte MME i tillegg på natten osv...

Nr. 2 selvavvente seg når hun var 19 mnd.
Nr. 3 selvavvente seg når hun var 2 år og tre mnd
Nr. 4 selvavvente seg når han var 8 mnd.

Jeg hadde melk til nr. 4, jeg hadde erfaring med amming, alt lå til rette for ham og jeg kan ikke se at noe påvirket ham i negativ retning- men han avvente seg likevel som 8 mnd. Han begynte i barnehagen når han var 8 mnd da... kanskje det var årsaken?


Jeg tror jeg hadde avvent barna selv om de hadde ammet noe særlig over 2 år - jeg kjente på det på slutten da nr. 3 avvente seg at det var bra altså - for jeg begynte nesten å få litt "klaus".

[Katta]

Jeg synes det er interessant å filosofere litt rundt dette med mors behov vs barnets behov. Ofte er det også grunnet mors behov at man velger å slutte på et gitt tidspunkt. Hvorfor sier vi da at amming av større barn gjøres fordi dette er mors behov? Kan det ikke like godt være at disse mødrene orker å oppfylle det de opplever som barnets behov?

Jeg tror at dette er en av mange ting vi foreldre velger for oss selv og våre barn som går bra uansett for de fleste, og jeg greier ikke å se at avvenningstidspunktet skal være så avgjørende i noen retning. Men jeg synes det er synd at noe såpass mange tross alt gjør skal være så tabubelagt. Hvorfor ammes ettåringer i smug? Mødre til 9-måneders gamle barn unnskylder seg fordi de ikke ammer lenger og mødre til 14 mnd gamle barn unnskylder seg fordi barnet fortsatt får pupp etter barnehagen. Jeg synes det sosialt aksepterte vinduet er veldig snevert, veldig mye mer snevert enn da mine foreldre vokste opp, både min mor og far kan fortelle om barn som fikk pupp til langt opp i barneårene fordi de likte det og det var den muligeheten de hadde til å forsøke å få til lengst mulig avstand mellom søsken. Vi kan tenke og synse veldig mye rundt hvordan ammingen påvirker større barn, men de fleste av oss vet vel lite og ingenting om det.

[Skremmern]

Enig, Katta. Og disse holdningene lever i beste velgående, se bare i denne tråden, sånt er med på at mange velger å amme i skjul.

Jeg har merket at jeg ikke er komfortabel med å amme mens noen ser på mer. Babyen min er bare ti måneder, men han er stor og kan fint tas for å være godt over året om man bare ser på størrelsen.

Jeg lurer på om det er følelsen av at det ikke er sosialt akseptert jeg driver og kjenner på, faktisk. Da jeg ammet mellomste for ti år siden var det ikke slik i det hele tatt.

[Guava]

Amming i skjul når det gjelder barn som ammes for mat er veldig trist. Jeg tror dessverre ikke at åpenlys amming av fire-femåringer vil gjøre det mer sosialt akseptert å amme ettåringer åpenlyst, snarere tvert i mot.

[Katta]

Det er jo ganske vanlig å hevde at barn som også kan spise/drikke noe annet enn morsmelk bør gjøre det når man er ute av hensyn til omgivelsene.

[oslo78]

Jeg synes at det skal svært gode grunner til for å forsvare å utsette barn på fem-seks år for å ammes, spesielt offentlig. Det tror jeg de kan få høre til de blir voksne omtrent. Å amme ettåringer er ikke i samme kategori for meg, heller ikke toåringer. Noe særlig lenger enn det ville jeg ikke ammet offentlig - av hensyn til barnet. Man trenger ikke å legge opp til erting og mobbing heller.

[AprilRyan]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Jeg er forøvrig superskeptisk til tandemamming, spesielt av hensyn til baby nummer to, men også av hensyn til mor og hennes overskudd. Jeg tror ikke det forhindrer søskensjalusi å dele pupp, snarere tvert i mot.

Jeg tror det er riktig at vi tar mer og mer fysisk avstand fra barna våre etterhvert som de blir større. Det er bra at vi synes toåringen er diger og skitten når vi har fått en ny baby, for ellers ville vi kanskje ikke gitt babyen nok omsorg. (Selv om toåringen dagen før fødselen opplevdes som bitteliten og nusselig). Det er bra at vi får kroppene våre tilbake. Det er bra at barna blir uavhengige av oss på alle vis. Jeg synes det som er aller skumlest med amme digre unger er at man ikke vil la dem bli store. Unger liker jo vanligvis å bli store og selvstendige.

Jeg vet ikke om det er intensjonen din, men du høres veldig kategorisk ut i det du skriver, som om det du skriver er det riktige og mest naturlige. Det å amme lengre enn gjennomsnittet trenger ikke bety at en ikke vil la ungene bli store og selvstendige. Å tandemamme trenger heller ikke bety at en ikke gir babyen nok omsorg og at en skaper mer sjalusi mellom søsken.

[Polyanna]

Jeg syns Esmes påstand om at man BARE ammer store barn fordi man selv får noe ut av det er helt absurd.

Ja, det er ikke påvist helseeffekter av amming ut over en veldig kort spedbarnsamming. Men for meg betyr ikke det at det ikke er en nyttig og greit tilleggsnæring av noe som er bra. Å påvise positive helseeffekter av ernæring er kjempevanskelig, så lenge det ikke er "fem om dagen" vs. "ingen grønnsaker" eller "tran og fisk" eller "ingen d-vitaminer". Særlig siden det også, ofte, er store sosiale forskjeller mellom ammere og de som ikke ammer, som gjør det kjempevanskelig å tolke dataene. SÅ store undersøkelser er det vel ikke foretatt, heller? (Jeg håper dette er noe de vil bruke mor-barn-dataene til etter hvert, forresten! )

For meg føltest det å gi barnet morsmelk omtrent som å gi det tran eller epler, sånn ernæringsmessig. En fin ting. Ikke livsnødvendig, ikke avgjørende. Men en ok næring.

Og i tillegg ga det OSS noe veldig fint, denne tvungne, rolig-pustende, nære time-outen, som ble prioritert foran alle "skal-bare"-ene. Stille. Oss. Nært.

Jeg syns i hvert fall unger opp til 3-årsalderen er SMÅ, små plutter, altså. Snart-skolebarn? Kanskje ikke. Men det er jo så sjeldent at jeg ikke klarer å lage en stor heisagreie rundt det.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Folk gjør nå så mye merkelig, og det er mange ting som er langt mer skadelig enn å amme lenge. Men jeg tror ikke man gjør barnet noen tjeneste ved å gi pupp til skolealder, ikke har det ernæringsmessig betydning og det er sosialt stigmatiserende.

Jeg er en stor fan av amming som sådan og derfor veldig kritisk til ny permisjonsordning der mor er altfor kjapt tilbake i jobb etter min mening. Jeg er helt på linje med den intervjuede ammehjelperen, spesielt i fht å høre sult-skrik i offentlig rom og se freneteisk ruggende foreldre, som burde ha tatt opp babyen og gitt mat. (Og hvorfor skal man på død og liv fylle den sosiale kalenderen så mye med kafé og kino mens man er i den korte permisjonen, før man skal tilbake i jobb som om ingenting har hendt?, men det er en annen diskusjon.)

Det kan godt være at AP-foreldre "ser" behov som jeg ikke kan se, men de fleste unger jeg kjenner er trygge i egen seng, uten pupp og uten å bli båret hele tiden når de er 4 år. Spedbarn har andre behov enn fireåringer og jeg synes det er pussig å ønske å infantilisere store barn. Fireåringer får ikke pupp, fireåringer dekker bordet og rydder ut av oppvaskmaskinen i min verden. Det er ikke tradisjonelt eller naturlig at man ønsker å ha barna små så lenge som mulig, det tradisjonelle er at unger skal bli store, flinke og selvstendige. (Jeg tenker med gru på hva slags svigermødre AP-mødre blir...)

Jeg er forøvrig superskeptisk til tandemamming, spesielt av hensyn til baby nummer to, men også av hensyn til mor og hennes overskudd. Jeg tror ikke det forhindrer søskensjalusi å dele pupp, snarere tvert i mot.

Jeg tror det er riktig at vi tar mer og mer fysisk avstand fra barna våre etterhvert som de blir større. Det er bra at vi synes toåringen er diger og skitten når vi har fått en ny baby, for ellers ville vi kanskje ikke gitt babyen nok omsorg. (Selv om toåringen dagen før fødselen opplevdes som bitteliten og nusselig). Det er bra at vi får kroppene våre tilbake. Det er bra at barna blir uavhengige av oss på alle vis. Jeg synes det som er aller skumlest med amme digre unger er at man ikke vil la dem bli store. Unger liker jo vanligvis å bli store og selvstendige.

Men det trenger jo ikke å være en motsetning mellom det å amme et stort barn og det at barnet ikke får bli selvstendig og stor. Min nesten 3åring som ble ammet, sov i egen seng, han hjalp til og var mer selvstendig enn broren hans(som jeg sluttet å amme i 8-9 mndsalderen) var på samme alder. For han var nok puppen mer kos, det å roe ned og slappe av når han var sliten og trøtt. Jeg prøvde på ingen måte å få babytiden til å vare lengre, jeg syns det er fint når ungene blir større og klarer mer og mer selv.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg tror dessverre ikke at åpenlys amming av fire-femåringer vil gjøre det mer sosialt akseptert å amme ettåringer åpenlyst, snarere tvert i mot.

Dette er vel hovedessensen. Jeg syns unger godt kan ammes offentlig til de blir både to og tre år. Men etter den tid begynner det dessverre å bli såpass stigmatiserende at man bør tenke seg nøye om. Jeg merket det selv allerede før jenta mi hadde blitt halvannet år. Det var ikke OK å amme henne i barnehagen før vi gikk hjem.

Så da fant jeg en annen måte å tilfredsstille hennes ønske om pupp samtidig som jeg skjermet henne fra nysgjerrige og fordømmende blikk: Jeg ammet i bæretøy. Og det funket helt utmerket for oss.

Men så har min jente alltid vært glad i puppen. Det var aldri snakk om ammevegring fra hennes side. Men jeg har ei venninne som har ei jevnaldrende jente, og jeg la definitivt merke til forskjellen. Min venninne måtte virkelig jobbe for at babyen (9 eller 10 mnd) skulle ta puppen og få i seg morsmelk. Type stille og rolig mørkt rom totalt uten forstyrrelser. I samme setting var det bare for meg å vippe fram puppen, så var min jente fullstendig opptatt, uavhengig av lys, antall mennesker og hvor mange forstyrrelser det var i rommet.

Så jeg forstår veldig godt at noen slutter ammingen på dette tidspunktet. Det blir rett og slett for mye jobb å få det til.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Lyppa, her.

Jeg kjente en gutt som hadde store psykiske problemer tilknyttet sterke minner om langtidsamming. Han ble ammet helt til han ble fem år, og følte senere dette som noe perverst og seksuelt som hadde skjedd mellom han og hans mor. Han slet veldig med dette, før han tok livet sitt som femtenåring.

Jeg er usikker på hvorfor ikke dette innlegget har blitt kommentert, men jeg kan i alle fall ikke la være.

Dette innlegget ditt blir - ja, jeg vet i sannhet ikke hva jeg skal kalle det! Det er ikke noe pervers å bli ammet til man er 5 år gammel. At gutten føler dette tyder etter min mening på at han enten allerede hadde psykiske problemer som han hang på langtidsammeknaggen, eller at venner, familie og bekjente rundt ham har påført ham skyldfølelse i forhold til at han diet moren da han var fem.

Dette eksemplet ditt har ingenting med langtidsamming å gjøre. Det handler om en ung gutt som rett og slett har hatt vrangforestillinger. Jeg forstår at det gjør deg vondt at han valgte å ta sitt eget liv, men å koble selvmordet opp mot langtidsamming er feil.

[Harriet Vane]

Dersom moren diet den store gutten som en del av egen seksuell tilfredsstillelse, så ble han jo misbrukt. Det er jo konteksten eller mors hensikt som avgjør om det var kos eller overgrep.

Og det er jo ikke sikkert han snakket om hva annet som evt. skjedde. Nå er både kvinner som overgripere og gutter som ofre for kvinnelige overgripere i fåtall og gjenstand for myter og ufarliggjøring, men i de senere år begynner de fleste å se at gutter kan også misbrukes av kvinner og egne mødre.

For mange er bryster svært erogene soner og kanskje de ikke har den grensen mellom pupper som mat og pupper som leketøy.

[Harriet Vane]

SUPERDISCLAIMER: Jeg sier selvsagt ikke at alle store barn blir misbrukt når de ammes osv. Men at denne gutten som Lyppa forteller om følte seg misbrukt var antagelig fordi han ble det.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Dersom moren diet den store gutten som en del av egen seksuell tilfredsstillelse, så ble han jo misbrukt. Det er jo konteksten eller mors hensikt som avgjør om det var kos eller overgrep.

Og konteksten her er langtidsamming, ikke "stimulering av brystvorter til mors seksuelle forlystelse".

Hvis det er snakk om amming, som Lippa mer enn antyder all den tid hun bruker dette eksemplet for å underbygge hvorfor hun selv ikke vil langtidsamme ("Så for meg ville det vært helt uaktuelt med langtidsamming."), så er det faktisk ikke et overgrep. Det er amming.

Hvis det derimot er slik at ammingen hadde et erotisk tilsnitt, så er det jo ikke snakk om amming, men seksuelt overgrep. Da er man over på at unger ikke skal utsettes for seksuelle overgrep. Ikke at unger ikke skal langtidsammes. Gutten må gjerne føle at moren misbrukte ham seksuelt. Men da er det det som er problemstillingen, at han ble seksuelt misbrukt, ikke at hun ammet ham til han var fem år gammel.

[Lille meg]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

SUPERDISCLAIMER: Jeg sier selvsagt ikke at alle store barn blir misbrukt når de ammes osv.

Nei, selvsagt sier du ikke det. Det skulle tatt seg ut! Men det hadde jo vært fint om du brukte en litt mer omfattende disclaimer som for eksempel "Å amme store barn er sjelden i seg selv et misbruk". Å si "ikke alle" antyder at svært mange misbrukes hvis de ammes.

Jeg antar du ikke mener akkurat det?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Lille meg, her.

Og konteksten her er langtidsamming, ikke "stimulering av brystvorter til mors seksuelle forlystelse".

.

Og jeg tenker at når det i det hele tatt er behov for å forklare slike ting, er barnet for stort.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Og jeg tenker at når det i det hele tatt er behov for å forklare slike ting, er barnet for stort.

Dette var egentlig et godt poeng.

[vixen]

Hadde jeg sett en femåring ble ammet offentlig så innrømmer jeg at jeg hadde reagert. Jeg synes rett og slett at det er litt ekkelt. Uten at jeg vet helt hvorfor, for det angår ikke meg. Noe med at man kommer inn i andres intimsone uten å ville det. På lik linje som voksne som nikliner i kassakø eller folk som har seg i parken (uten sammenligning forøvrig).

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Og jeg tenker at når det i det hele tatt er behov for å forklare slike ting, er barnet for stort.

Eller omgivelsene for perverse. Det er jo de som tenker slike tanker rundt amming av småbabyer også.