Har du noen gang sendt en bekymringsmelding?

[amylin]

Jeg har meldt mange ganger gjennom jobb, og har meldt en gang som privatperson.

[Harriet Vane]

Ja, jeg har gjort det som privatperson. Flere ganger.

Er man bekymret, så er det grunn til å melde bekymring. Kan man se barnet i øynene om noen år og si; jeg ante at noe var i veien, men jeg gadd/turte ikke å gjøre noe?

Jeg har også meldt bekymring der barnevernet allerede var litt inne med noen småtiltak og jeg fikk (selvsagt) ikke vite i klartekst, men kan nok om barnevernets arbeid, til å forstå at de endelig fikk nok kjøtt på beinet til å kunne gå inn med tyngre tiltak.

Jeg tror at barnevernet ikke er noe unntak når det gjelder å forstå og kunne kodene. I ett tilfelle var vi to som ga beskjed hver for oss for å kunne gi saken mer tyngde, vi var virkelig svært bekymret for et barn. Jeg har jobbet med denne typen saker, kan lovverket og dermed kjenner jeg stammespråket. Det var få kritiske spørsmål og jeg ble møtt på en veldig god måte, med alvor og ansvarstagen. (det har jeg opplevd hver gang). Hun, som ikke kjenner stammespråket, ble møtt med tvil og skepsis. Barnevernets førstelinjetjeneste har definitivt litt å gå på i fht å møte bekymringsmeldinger fra folk flest, tror jeg.

[Najade]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Barnevernets førstelinjetjeneste har definitivt litt å gå på i fht å møte bekymringsmeldinger fra folk flest, tror jeg.

Det tror jeg også dessverre. Jeg har meldt en del i forbindelse med jobb, og to ganger anonymt. Begge gangene var det hendelser hvor jeg ikke kjente de involverte, men hvor jeg hadde observert bekymringsfulle hendelser i nabolaget. Da jeg sa de magiske ordene "jobber som sosionom" ble det en helt annen låt i saksbehandler.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

. Jeg har jobbet med denne typen saker, kan lovverket og dermed kjenner jeg stammespråket. Det var få kritiske spørsmål og jeg ble møtt på en veldig god måte, med alvor og ansvarstagen. (det har jeg opplevd hver gang). Hun, som ikke kjenner stammespråket, ble møtt med tvil og skepsis. Barnevernets førstelinjetjeneste har definitivt litt å gå på i fht å møte bekymringsmeldinger fra folk flest, tror jeg.

Kan du utdype dette litt? Hva legger du egentlig i «stammespråk»? Jeg har ikke sosialfaglig utdanning, men føler likevel at jeg ble møtt med alvor, respekt og gehør da jeg meldte bekymring for noen år siden. Jeg ble spurt om jeg ville stille til et møte, og det gjorde jeg, og jeg følte ikke på noe tidspunkt at jeg ble mistrodd. Det er selvsagt bare et datapunkt, men greit å nevne. Kanskje det hjalp å være akademiker. Hva vet jeg?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Kanskje det hjalp å være akademiker. Hva vet jeg?

Ja, du skal se på det.

Jeg vet jo ikke nøyaktig hva hun andre sa, kanskje hun var usikker, redd for å si noe galt, underdrev, overdrev, hva vet jeg. Vi fortalte om det samme, men brukte sikkert litt ulike ord.

Jeg kjenner jo lovverket og vet at det er mange tiltak man kan ty til/det skal være skikkelig ille før man evt må overta omsorgen. Jeg husker ikke ordrett hva jeg sa, men jeg brukte nok ord som "behov for hjelpetiltak" og sånn, og det er jo stammespråk.

[tink]

Jeg har aldri meldt bekymring, og heller aldri opplevd noe som jeg tenkte på som bekymringsverdig. Om det handler om manglende evne eller vilje til å se aner jeg ikke.

[Polyanna]

Jeg har aldri meldt, og aldri vært i en situasjon der jeg har vurdert det.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg har aldri meldt, og aldri vært i en situasjon der jeg har vurdert det.

Samme her.

[LilleRosin]

Jeg har meldt en gang. Det var absolutt på sin plass, men satt allikevel langt inne. Gikk noen runder med meg selv.

[meisje]

Aldri meldt noen. Fikk engang. Tydelige råd om å melde en opplevelse jeg beskrev her inne. Lot være fordi det var noen jeg måtte ha spurt rundt for å få navnet på, og kun en enkelthendelse.

[Tilde]

Ja det har jeg.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Tussa, her.

Ein anna ting, dette er ein tråd som kanskje skulle lagt i forum og ikkje åpen for alle?

Jeg la den med vilje på åpent forum fordi det var generelle spørsmål. Men folk kan godt ha i tankene at den ligger åpen.

[Anne]

Gjennom jobb og privatperson.

[Pappalille]

En liten avsporing her, men jeg lurer på en ting. Hva veier tyngst av forholdet du skal ha til den du eventuelt melder, eller barnets eller barnas beste?

Den gangen jeg meldte var det en i vennekretsen det gjaldt, og h*n ble rasende. Hang seg helt opp i hvem som hadde meldt, og nærmest forhørte folk. Dette var jeg på forhånd forberedt på, og meldte uansett. Jeg er jo et voksent menneske, mine forhold kan jeg selv regulere, men et barn er jo så prisgitt sine omsorgsgivere.

[Isbjørn]

Barna kommer først!

[Teofelia]

I teorien kommer barna først. I praksis tror jeg mange kvier seg for å melde bekymring når det gjelder foreldre de har ett eller annet forhold til.

[veobra]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

I teorien kommer barna først. I praksis tror jeg mange kvier seg for å melde bekymring når det gjelder foreldre de har ett eller annet forhold til.

Når man kjenner noen ser man gjerne flere sider ev en sak og kanskje noe av grunnen til at foreldre gjør som de gjør og situasjonen har blitt slik. Man har ansett plikt til å melde, men det er klart det er kan være mye vanskeligere hvis man kjenner eller kjenner til foreldrene og deres situasjon.

[Pappalille]

Ja, Teofelia, det er dét jeg tror óg. Og selv om det i og for seg er forståelig, lurer jeg litt på om man da virkelig har turt å tenke skikkelig på dette.

[Milfrid]

Barn er viktigst, definitivt. Jeg kunne stått i en h ikke som helst storm om jeg trodde at det å melde var det beste for barnet.

Jeg kjenner dog de som har sagt de ikke vil melde, selv anonymt, fordi de har opplevd at belastningen blir så stor (basert på å ha fått et helvete og skylden når andre har meldt anonynt).

I noen saker kan det være andre hensyn, feks andre barn, som gjør at det å melde ikke er noe man kan gjøre.

[Trixie]

Om det gjelder mistanke om overgrep/misbruk, vold så skal det ikke taes opp med de det gjelder først pga fare for å ødelegge sak, bevis osv. Man melder da bv direkte og evt politiet samtidig. De som da det rettes mistanke til vil bli hentet av bv/politiet der de er.

Ved andre bekymringer så er det ofte samtale/samtaler i forkant. Man kan jo ta fortelle om bekymringen, og anbefale de det gjelder å ta kontakt med helsestasjon eller andre hjelpeinstanser. Det er styrer som står som melder i bhg.