Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[kie]

Fine Inagh.

[annemede]

Inagh, det var et nydelig innlegg.
Perhonen, jeg synes lite om måten du fremstiller denne familien på. Selv om dere kanskje er gode venner så er det ikke sikkert du vet alt.

Til HI, ja livet med barn ble annerledes enn det jeg hadde trodd, men det kunne jeg jo ikke vite på forhånd. Hvem visste vel det?

[Mandarin]

Skjønne Ingah. Akkurat det denne tråden trengte nå.

[Pamina]

Etter å ha jobbet ganske tett på unger med autisme, og multihandikappede barn må jeg fullhjertet signere Inaghs meget gode og vakre innlegg og gi en liten "fy på lanken" til turi og Perhonen - ikke uttal dere om ting dere øyensynlig ikke har et fnugg av peiling på!

[Inagh]

Jeg tror jeg bare signerer Teofelia helhjertet her.

Og forresten, dersom forholdene er slik for denne gutten som Perhonen beskriver, er det jo fryktelig vondt for alle parter. Man kan nesten spørre seg da om gutten faktisk ikke har det bedre i barneboligen enn han ville hatt det hjemme...

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Og forresten, dersom forholdene er slik for denne gutten som Perhonen beskriver, er det jo fryktelig vondt for alle parter. Man kan nesten spørre seg da om gutten faktisk ikke har det bedre i barneboligen enn han ville hatt det hjemme...

Det var det jeg også tenkte: det må være aldeles grusomt å være foreldre til et barn man ikke klarer å akseptere. I tillegg til at det selvsagt er fælt for gutten å ikke bli akseptert av mamma og pappa.

[kie]

Takk for utdypingen, Perhonen. Jeg skjønner at det ligger en del bak det du først skrev enn det det kunne se ut som.

[lijander]

Jeg har nok måtte svelge en del kameler, det ble ikke slik jeg trodde det kom til å bli...



Alt ble bare så fantastisk mye bedre, så jeg svelget de kamelene lett

[Inagh]

Uff, jeg kjenner litt på at jeg ble så inderlig sår i går... Det likner ikke meg i det heletatt - normalt gir jeg en god dag i hva folk mener og skriver.
Jeg håper ikke noen, og da spesielt turi og Perhonen, har tatt seg nær av at jeg ble litt grinete.

Jeg tror det som gjorde at jeg klikket litt, er at jeg fikk kjenne så inderlig på de rundene mannen min og jeg gikk med oss selv før vi tok valget å la Lillemann bo i barnebolig to døgn i uka. Vel - først bodde han der faktisk bare noen timer i uka... til det ble et døgn - og det til slutt var ledelsen der som kom og sa "nå ser vi dere er så dønn slitne, at vi vil gjerne tilby dere to døgn." Når vi da i tillegg har takket ja til å ha ham i avlastning hver andre helg også...

Jeg tror det er derfor jeg klikket, at jeg forsto det slik at det ble stilt sprøsmålstegn med hvordan i all verden noen kunne finne på å sette vekk ungen sin, "bare fordi han var litt anderedes." (Jeg vet jo nå at det slett ikke var slik det var ment.)

Barna våre er det kæreste vi har. Gud hvor mange kameler svelger vi ikke for disse ungene - om de er friske, eller om de er syke, om de har større eller mindre former for spesielle behov... Min kamel var å stikke fingeren i jorda og innse at jeg alene ikke var god nok mamma for gutten min... Jeg og min familie trengte rett og slett hjelp for å klare å gi ham et godt og fullverdig liv, som han fortjener på linje med alle andre barn.

Men som sagt - det likner ikke meg å være så sår, så jeg beklager inderlig om noen har blitt lei seg av hva jeg har skrevet.

[Toffskij]

Jeg synes ikke du har noe som helst å beklage i denne tråden, Inagh. Du har jo bare vist akkurat hva som var problematisk med Perhonens innlegg, sånn som de var formulert i utgangspunktet, og jeg synes det er helt riktig at det kom tydelig fram.

[Teofelia]

Du må ikke finne på å beklage, Inagh.

Det er ikke minst din fortjeneste hvis jeg har et minimum av forståelse for hvordan det er å være forelder til et sterkt funksjonshemmed barn. Du skriver så varmt og levende om Vegard – om de gode øyeblikkene, men også om de tunge, og dette har gitt meg og ganske sikkert flere andre her inne også, et veldig sunt innblikk i en annerledes foreldretilværelse.

Selvsagt skal du si fra om hvordan ting ser ut fra din synsvinkel! Hvordan skal man ellers kunne vise folk at det finnes alternative måter å se ting på og at det som vises på utsiden kanskje ikke er den eneste sannhet.

[tink]

Denne tråden var jo nesten ferdigdiskutert før jeg fant den i dag. Barn med spesielle behov velger jeg å holde meg unna i denne debatten.

Jeg har nok vært blant dem som har tenkt på barn som et nytt tilskudd til hjemmet. Før vi fikk barn selv hadde enkelte i vennekretsen fått sitt første barn og jeg hadde blitt tante til to herlige søsken. På forhånd hadde jeg observert utenfra at forventninger og virkelighet ikke alltid går hånd i hånd, samtidig så jeg at i hvor stor grad babyen (særlig den første) skulle okkupere livet til foreldrene var litt selvvalgt. Som min søster sier: "de som aldri kommer seg ut med barn, var ikke nødvendigvis de letteste å få med seg ut tidligere heller".

Tatt i betraktning mine egne tanker fra før jeg fikk barn, så innvilger jeg meg selv å ha noen "bedrevitende" tanker om de som tror de vet alt om hva som følger livet med barn. Overgangen til barn nr to er nok veldig annerledes enn fra ingen til ett barn, fordi jeg i løpet av de siste tre årene gradvis har gitt slipp på større deler av "det gamle" livet mitt. Som gravid med nr. 2 føler jeg igjen at jeg ikke helt vet hva jeg går til ikke av våkenetter og babyskrik, men av det å forholde seg til 2 barn på en gang - med svært ulike behov.

Kan tilføye at mine forventninger lå langt unna Nanny-tankegangen til Moonsoon si venninne. På den måten var det greit å begynne barnetilværelsen som student, økonomisk er det selvfølgelig helt noe annet.

[Heiko]

Jeg vil gjerne signere Tinetoff og Teofelia. Inagh du har absolutt intet å beklage, jeg vil også takke deg for det viktige perspetivet du delte med oss.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Som min søster sier: "de som aldri kommer seg ut med barn, var ikke nødvendigvis de letteste å få med seg ut tidligere heller".

Det tror jeg ikke nødvendigvis at stemmer. For å bruke meg som eksempel, før Snupp hadde jeg tusen jern i ilden, et lass med verv, tre forskjellige jobber ved siden av studiene, som jeg har gode karakterer på og ferdigstilte på normal tid, og dessuten uendelig med tid til å pleie omgangskretsen.

Etter at vi fikk Snupp har jeg kuttet ut alt av verv, jeg syns at en 8-16 jobb med litt overtid innimellom er mer enn nok og jeg prioriterer å bruke fritiden på mine nærmeste venner i tillegg til nye bekjentskaper som har barn i passende alder for Snupp.

Jeg ser ikke bort fra at jeg på et senere tidspunkt kommer til å engasjere meg i frivillige organisasjoner igjen, da jeg er typen som ender som medlem av FAU og oppmann på diverse lag. Men akkurat nå så har jeg mer enn nok med å ha overskudd i denne hverdagen, og jeg prioriterer å bruke mye tid på Snupp og på å være kjæresten til mannen, slik at Snupp er sikret å ha en god, kjærlig og trygg ramme rundt seg.

Jeg hadde virkelig aldri i min villeste fantasi forestilt meg at jeg, som alltid var ute hver eneste kveld, skulle trives med denne familiefokusen. Men det gjør meg. Og det hjelper nok godt på at det er veldig mange av mine nærmeste som er i samme situasjon, eller som tilpasser seg at vi er blitt så mange småbarnsforeldre i omgangskretsen og derfor heller liker litt roligere sammenkomster hvor barn er velkomne, fremfor de store festene.

[Noba]

Jeg har ikke deltatt i debatten, men vil bare si til deg Inagh at du skal ikke beklage for å være sår - det er heller vi som skal takke deg for at du tør å vise sårheten din. Det er "lærerikt" og det gjør meg ydmyk. Og ikke minst får jeg kjenne på hvor takknemlig og hvor heldig jeg er som har friske barn.

[tink]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Det tror jeg ikke nødvendigvis at stemmer. For å bruke meg som eksempel, før Snupp hadde jeg tusen jern i ilden, et lass med verv, tre forskjellige jobber ved siden av studiene, som jeg har gode karakterer på og ferdigstilte på normal tid, og dessuten uendelig med tid til å pleie omgangskretsen.

Det med å komme seg ut var egentlig ment som det å bli med på en kopp kaffe eller en kinotur på kort varsel. Jeg har også redusert den "utegående" aktiviteten min kraftig, det kom helt naturlig ei stund etter at T ble født. Som du er inne på så har omgivelsene også i stor grad endret livsstil - så de spontane invitasjonene har skrenket seg betraktelig inn, det er vel noe med alderen.

Egentlig tror jeg vi er ganske enige.

[Kråka]

Joda enig der. Siterte bare litt det mine foreldre kan si til oss. De mener de er unnværlige for oss, fordi vi er så ofte hjemme og omvendt. Jeg ønsker jo å være unnværlig for mine to.