Ville du nektet barnet ditt å spise så mye det ville?

007 - det er ikke noe gøy nei. Og stor klem fordi dere er en flott familie å vokse opp i som ser behovet hennes og hvor alle lojalt følger opp sånn at det skal gå greiest mulig for henne å leve sunt.

Jeg er enig med Albertine - få sjekket henne for insulinresistens. Den hungeren der kan høres ut som blodsukker på vandring. Trenger ikke være det - men det kan. Da vil hun gjerne bli kvitt den med en kostendring. En venninne av meg har nettopp vært gjennom tilsvarende med sin datter. Hun mistet babymagen som ikke er like fin mer når man er ti år og sluttet å ha oksehunger etter en oppfølging fra Lindbergklinikken.

Det ble da påvist insulinresistens hos jenta, hun ble satt på temmelig karborestriktiv diett noen uker for å fjerne suget etter søtt, deretter er hun plassert på det enhver vil anerkjenne som et meget godt kosthold - og hun holder seg mett på passe mye mat. Og har altså omsider mistet valpefettet.

[007]

Hun har karbohunger, så jeg bør sikkert sjekke det.

Om hun har insulinresistens, hva da? Dette kan jeg for lite om.

IR kan kostreguleres, dere gjør jo en veldig god jobb med det allerede. Videre kan man medisinere med Metformin, men jeg aner ikke om det gis til så unge. Jeg skal google litt.

[Floksa]

Selv har jeg vært overvektig hele livet og hadde restriksjoner på antal brødskiver alleredei barnehagen. For meg hjalp det ikke en dritt, utover at jeg spiste alt jeg kom over når ingen så og har en BMI på 43 i dag. Fremdeles spiser jeg når ingen ser...

Jeg hadde aldri begrenset mengden, men her er tilngangen og matvarene begrenset.
Mine barn er helt normalvektige og har et avslappet forhold til mat. De legger igjen is på tallerknen om de er mette men skulle en av dem begynne å vise tegn til overvekt ( hvilket er sannsnylig, da mannen også har anlegg for å legge på seg) så ville familiens matvaner endres raskt til mindre karbohydrater og mer proteiner.
Vi spiser i dag normalt sundt, men jeg har kunnskap nok til å kunne gjøre endringer, dersom behovet melder seg. Men å begrense mengde ville jeg ikke gjort. Har man lyst til å spise 2 hele blomkålhoder så hværsegod. Spør de etter noe mer etter å ha spist normalt, får de alltid det, som regel gulrot ( de spiser mange kg i uka )eller eple.
Tenk om jeg hadde fått til det samme for meg selv

Om hun har det så er det kostholdsendring.
Og da blir hun mett av maten hun får - mett og fornøyd.

Med andre ord - dette går helt fint, vennen.

Datteren til venninnen min gikk en måneds tid på temmelig striks diett. Mye grønnsaker, noe frukt, men ikke alle slags. Ikke noe sukker, ikke noe ferdigmat - type posesuppe og sånn. De ukene der var det ikke kake. Ikke i bursdag engang. Men etterpå er det helt ok å spise et stykke kake i selskap. Ett - ikke to. Det er viktig å unngå det i starten fordi de da fjerner karbocravingen.

Hun fikk spise så mye hun ville av kjøtt, egg og fisk. Hun fikk også spise noe brød, potet og ris, men ikke pasta. (Fordi akkurat for henne er pasta en trigger til overspisning.)

Jobben lå i å lage nok mat til henne - og god nok og variert nok mat. Jeg kan be venninnen min lage en oversikt over hva hun ga henne dersom dere trenger det - hun er mer enn gjennomsnittlig våken på balansert kosthold og både psykologien og fysiologien rundt dette.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om hun har det så er det kostholdsendring.
Og da blir hun mett av maten hun får - mett og fornøyd.

Med andre ord - dette går helt fint, vennen.

Datteren til venninnen min gikk en måneds tid på temmelig striks diett. Mye grønnsaker, noe frukt, men ikke alle slags. Ikke noe sukker, ikke noe ferdigmat - type posesuppe og sånn. De ukene der var det ikke kake. Ikke i bursdag engang. Men etterpå er det helt ok å spise et stykke kake i selskap. Ett - ikke to. Det er viktig å unngå det i starten fordi de da fjerner karbocravingen.

Hun fikk spise så mye hun ville av kjøtt, egg og fisk. Hun fikk også spise noe brød, potet og ris, men ikke pasta. (Fordi akkurat for henne er pasta en trigger til overspisning.)

Jobben lå i å lage nok mat til henne - og god nok og variert nok mat. Jeg kan be venninnen min lage en oversikt over hva hun ga henne dersom dere trenger det - hun er mer enn gjennomsnittlig våken på balansert kosthold og både psykologien og fysiologien rundt dette.

Mye ville vært annerledes om dette var alment kjent!

[Ole Brumm]

Jeg ville nok begrenset et barn som var overvektig, mine er veldig glad i mat, men ikke overvektige.

[Floksa]

Vil begrensning av barn lære dem om metthetsfølse altså?
Eller vil det lære dem å spise når ingen ser?

[Knerten]

Ja, jeg begrenser barna når det gjelder mat. Dvs, ikke så mye når det gjelder normal og sunn mat, men det er virkelig ikke nødvendig med fem epler i løpet av en time heller.

Mine to eldste på 9 og snart 11 er tynne/normale. Datteren min på 9 har samme tendenser som meg og vil legge på seg hvis hun får spise det hun vil til alle måltider. Nå trener hun allerede 3 ganger i uken pluss at hun er rimelig aktiv ellers også, så hun er tynn/normal.

Vi har "aldri" kake eller vaffler hjemme. En gang eller to i året utover bursdager osv. De får litt godterier på lørdag, ingenting resten av uken.
Vi spiser sunne frokoster, jeg lager sunne lunsjer og vi spiser sunne middager. Vi spiser ikke kveldsmat, men er barna sultne, får de en frukt før de legger seg. Når de kommer hjem fra skolen kan de ta seg en brødskive eller to og frukt. De ringer av og til og spør om å få en is, og det hender det de får ta, men maks et par ganger i uken.

Ingen av dem overspiser på middag. Sønnen min kan hive innpå seks skiver med syltetøy hvis han får lov til det, men det får han ikke. Annenhver skive skal være med noe annet enn syltetøy. Nå er han tynn, men det er noe med å lære dem at kroppen trenger forskjellige byggesteiner og at kroppen ikke vil ha bare syltetøy på brødskiven.

Og så prøver jeg å være en god rollemodell selv. Helt bevisst kan jeg stoppe midt i måltidet og ikke spise mer hvis jeg er sulten. Det får jo barna med seg, og lærer at det er noe man kan gjøre. Det samme gjelder dessert. Det er kanskje en gang i måneden vi har dessert og da står jeg som oftest over med begrunnelsen at jeg er mett etter middagen.

Men aller mest legger vi vekt på regelmessig trening.

[MiaPia]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Akkurat nå føler jeg at jeg takler det heller dårlig og har så godt som ingen gode råd.

Jeg har alltid fokusert på at hun er vakker som hun er, og at det er viktig å være sunn og frisk, spise sunt, ta vare på kroppen sin, være i bevegelse og kjenne etter når magen er mett og deretter vente litt før man evt. spiser litt mer.
Jeg har et barn som elsker vanlig mat, pølser, kjeks, vafler, pannekaker, noe som har resultert i at familien kun spiser vafler og pannekaker max 6 ganger i året, ikke har kjeks i huset og kun kjøper litt sjokolade når det er helg. Jeg har forklart, forklart, forklart og forklart og likevel må jeg stoppe henne. Likevel må jeg, hver bidige dag, be henne kjenne etter og minne henne på at hun ikke kan stappe innpå. Det er mye nei-svar når det gjelder mat i vår familie (Kan vi lage pannekaker? Har vi is? Kan jeg få ditt kyllingskinn () Kan jeg få litt mere saus? Kan vi ha pølser til middag i morgen? Kan jeg ta en skive til? Kan jeg ta litt mere smør på skiven?) og det er ikke noe gøy.
Jeg har forsøkt alt for at hun ikke skal få et negativt kroppsbilde, for at hun ikke skal føle at vi slanker henne og for at hun ikke skal få et negativt forhold til mat, men jeg er søren meg ikke sikker på om jeg har lykkes.

Vi har vært hos helsesøter og lege, vi har kastet badevekten for at hun ikke skal veie seg sammen med venninner o.l og vi har nå, sammen med lege, landet på at hun skal sjekkes for POCS når hun får mensen.

Det er som å lese om mitt barn.... Og jeg synes også det er forferdelig vanskelig.
Og hun koser seg sånn med maten, brødskiver og middag er bare så utrolig godt! Hun kan spørre etter frokost (og kvelden i forveien også for den del) hva vi skal ha til middag bare fordi hun gleder seg sånn til det blir middag. Kan vi ha ostesnitzel til middag, kan jeg få koke meg nudler, kan vi få lage oss muffins, kan jeg få lage vaffelrøre. Jeg ber henne også hver dag om å kjenne etter om hun er mett før hun forsyner på ny. Vi har en avtale på 2 brødskiver til de måltidene hun spiser brødmat, og jeg oppfordrer henne til å heller supplere med frukt hvis hun er sugen på noe.
Hun har en karbohunger som er stor. Får hun velge mellom eple og banan, velger hun konsekvent banan.
Jeg kan ikke se hva vi kan gjøre annerledes i kosten vår, annet enn det vi allerede gjør.

Jeg kunne ha skrevet i det uendelige om dette. Men nei, det er ikke så enkelt å bare si at da hadde man begrenset dem med mat og oppfordret til mer fysisk aktivitet.
Min jente trener to dager i uken, hun sykler til og fra skolen hver dag, hun er ute sammen med bestevenninnen og sykler hver ettermiddag. Skal hun til bestemoren sin som bor 6 km unna, sykler hun glatt i sommerhalvåret. Vi er på turer, vi går på ski, vi er i svømmehallen, i det hele tatt....

007: er dette 99 barnet ditt det gjelder? Jeg spør bare fordi at dette er min datter født i 99 jeg har skrevet om her.

[007]

Opprinnelig lagt inn av MiaPia, her.

007: er dette 99 barnet ditt det gjelder? Jeg spør bare fordi at dette er min datter født i 99 jeg har skrevet om her.

Ja, dette er 99-barnet.

[Mrs. Longbottom]

Jeg vil gjerne understreke veldig at jeg ikke på noe som helst måte mener at problemet er enkelt-penkelt. Absolutt ikke. Jeg er likevel veldig redd for at det har lett for å bli sånn at barna lærer seg til å spise mengder når ingen ser på om de blir begrenset for mye sammen med familien. Jeg tror også problemet blir værre dersom man er slepphendt i forhold til hvordan man sier det, og i hvilken situasjon.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Knerten, her.

Ja, jeg begrenser barna når det gjelder mat. Dvs, ikke så mye når det gjelder normal og sunn mat, men det er virkelig ikke nødvendig med fem epler i løpet av en time heller.

Nei, men årsaken til det har ingenting med vekt å gjøre.
Man spiser ikke 5 epler på en time fordi man da både ødelegger apetitten til neste måltid og epler er kke fullverdig kost som kan erstatte et samensatt måltd OG fordi man får vondt i magen.

[Susse]

Eldstegutten vår har hatt tendenser til overspising, trøstespising og også veid endel for mye helt fra tidlig barndom.
Masse fysisk aktivitet (som han elsker) og begrensning fra oss har snudd dette nå.
Vi har vanlig, sunn mat i huset bestandig. Grovt brød, masse grønt osv. kun godis på lørdag. De andre barna er normalvektige og har aldri hatt problemer med å begrense seg.
Vi begynte å ta tak da eldstemann var ca 5-6 år. Vi har satt max antall brødskiver pr. måltid, som er felles for alle i familien egentlig. Vi sier stopp når vi ser middagen er stor nok osv.
Selvfølgelig har vi tatt dette på hjemmebane og aldri offentlig. Vi snakket med barnehagen i sin tid og de hjalp oss å si stopp.
Nå er han 10 år, en svær gutt i svært god form og med mye trening som krever energi. Han må fortsatt stoppes f.eks når det er mat han er svært glad i og kaker, men i hverdagene spiser han veldig bra uten at vi må gjøre noe som helst lenger. I selskaper og andre sosiale sammenhenger tar vi gjerne en prat på forhånd om at han må kjenne litt etter underveis så han ikke spiser seg dårlig. Det går veldig greit og jeg tror jeg med stor sikkerhet kan si at han ikke har tatt skade av at vi stopper han når nok er nok.
Må også si at det med vekt, fedme osv. aldri har vært tema i dette. Vi har snakket om sunn mat, hva som er godt for kroppen, for musklene og helsa generelt og det gjelder jo oss alle uansett vekt.

[Milfrid]

007 - jeg er enig med Smilefjes og Albertine om at det sikkert hadde vært en god ide å teste henne ut mht insulinresistens og stoffskifte og andre fysiske ting som kan påvirke appetitten.

Mht PCOS er mitt inntrykk at det er en sykdom som utløses av overvekt, og ikke nødvendigvis fører til overvekt? (selv om det vel er litt høna og egget-diskusjon om akkurat det) Jeg brukte i mange år PCOS som unnskyldning for min overvekt, men det snodige var at cystene forsvant sammen med kiloene (og jeg hadde jo ingen symptomer før jeg ble overvektig...). Nå er jeg normalvektig og symptomfri, med mens som kommer ganske så på klokka.

Håper dere finner ut av det, for jeg kan forstå at det må være utrolig slitsom, både for dere og for henne, og jeg kan forstå bekymringen for å ødelegge kroppsbildet når man hele tiden må passe på hva som spises. Det er jo vanskelig å skjule at en del av motivet vil være relatert til vekt, etter hvert som ungene blir eldre. Jeg kjenner jeg har en stor, vond klump i magen med tanke på hvordan det vil være å bli tenåring i dagens kroppsfikserte samfunn . Jeg håper bare at vi klarer å si "du er fin nøyaktig slik du er!" mange nok ganger til at det vinner over de som kan finne på å si noe annet til henne.

Snakket med mannen om det i går, og vi er enige om at det i grunnen ikke er så mye mer enn det vi gjør, vi kan gjøre. Vi passer på at vi har sunn mat i huset, vi begrenser mengder i den grad det er nødvendig. Men hos oss er det jo egentlig ikke mengdene som er problemet (selv om hun liker usunn mat bedre enn sunn), for hun evner jo å stoppe og legge fra seg mat hun synes er god, fordi hun er mett. Hun er sprek og sterk i kroppen også. Men barnemagen vedvarer okke som. Å slanke henne for å få den bort er ikke aktuelt. Så da er det jo bare å innse at det er sånn hun er, og sørge for at det ikke utarter seg. Og desperat krysse fingrene for at det ikke blir noe hun henger seg opp i når hun blir tenåring og kroppsfokuset kommer for fullt.

[gajamor]

I forhold til dette med normale/tynne unger: jeg sjekket på en kalorikalkulator hvor mye aktive tenåringer egentlig forbruker i løpet av et døgn. Det var nesten 3 ganger så mye som meg. Ungdommene jeg snakket med var veldig opptatt av lettprodukter, sunn mat var mager mat, og når de skulle sette opp en oversikt over hva de spiste i løpet av den dag, så lå det under det de faktisk forbrukte. (Mange av dem fyllte selvsagt på med sukker på toppen, og kom opp i 0.) Men jeg skulle tro at det gjør noe med stoffskiftet ditt hvis du i puberteten jevnlig spiser mindre enn du forbruker, og så fyller på med store mengder sukker og fett innimellom.

Milfrid, jeg husker ikke hvor gammel di er. Men minste min har hatt barnefasongen sin veldig lenge. Ikke vært det aller minste tykk, men fasongen har vært sånn som for en som er liten med runde kinn og barnemagen.

Det siste året har magen blitt borte, han har strukket seg enormt og fått guttefasongen - endelig. Kinnene er fortsatt runde, men magen er guttefigur nå. Han er ni år.

[tinkadott]

007: vi har samme problem med gutt født 98. Det er kjempevanskelig Og jeg merker jeg gjør en del upedagogisk i ren frustrasjon innimellom. :snufs:

[Milfrid]

Smilefjes; hun er øyeblikk 10. Hun har slanke armer og bein, men bred kroppsbygging og ekstra polstring på mage og hofter. Altså ikke generelt rund, kun rund rundt magen. Jeg ser jo at en god del kvinner den kanten av verden hun har genene sine fra kan være små og tette i overkroppen, så sånn sett er det nok ikke unaturlig at hun også har den typen kropp.

Egentlig er jeg ikke så superbekymret iom at hun er sterk som en hest og har forstått de grunnleggende ernæringsprinsippene vi har forsøkt å lære henne mht hva man bør og ikke bør spise for å ta vare på innsiden av kroppen. Min aller største bekymring er at noen skal fortelle henne at hun bør slanke seg (eller at hun skal finne det ut selv), og at det skal utvikle seg til spiseforstyrrelser. Jeg vet jo hvor grusomme tenåringsjenter kan være mot hverandre

[wollafruen]

Vi foreldrene bestemmer HVA som skal spises, barna bestemmer selv hvor mye, og spiser til de er mette. Det er jo et poeng...la barna kjenne etter og finne ut av når de faktisk er mette, slik at de verken spiser for mye eller for lite, men akkurat passe for dem. Dette er jo ikke så lett på en to-åring, men på større barn kan man jo godt få de til å tenke litt over dette. Det er jo et paradoks at det blir stadig flere overvektige barn. Allikevel tror jeg at om jeg hadde hatt et barn som var overvektig, så ville jeg fokusert mer på å få barnet i aktivitet (ikke nødvendigvis organisert...helst ikke faktisk..man har godt av å bruke fantasien og kreativiteten og bare leke på en aktivt måte...bruke kroppen i lek!). Og fokuset burde i mine øyne være av en sånn art at barnet ikke på noe måte føler at det blir "slanket", oppmuntring og tilrettelegging for fysisk aktivitet sammen med positivitet rundt det å være aktivt og at det er deilig å slite seg litt ut er i hodet mitt fornuftig.