Ved et eventuelt samlivsbrudd - hvor skulle ungene bodd?

[Anne C]

Jeg tror faktisk at de hadde blitt boende hos faren. Med meg boende veldig i nærheten. Type gåavstand fra.

[Kirsebær]

Exbo og jeg bor svært nær hverandre og har delt omsorg.
Akkurat nå er det litt annerledes i noen måneder, da jeg ikke helt har et fast sted å bo før jeg får tilbake leiligheten min i august/september en gang. Men vi hadde delt omsorg før jeg leide ut leiligheten, og vi går tilbake til delt omsorg når jeg får den tilbake.

Nå bor Poden fast hos Exbo, og har samvær med meg annenhver torsdag-søndag, samt innimellom når Exbo skal et eller annet.

[Svanen]

Og "noen" bestemmer seg for å gjøre alt for å unngå "krig", og likevel ender opp med å komme midt i krigen...

Det er jammen ikke det samme å bestemme seg når alt er såre vel i et forhold for hvor enkelt og fint alt skal ordnes, som at det faktisk blir slik når bruddet er der.

[Mams]

Opprinnelig lagt inn av Svanen, her.

Og "noen" bestemmer seg for å gjøre alt for å unngå "krig", og likevel ender opp med å komme midt i krigen...

Det er jammen ikke det samme å bestemme seg når alt er såre vel i et forhold for hvor enkelt og fint alt skal ordnes, som at det faktisk blir slik når bruddet er der.

Viktige ting du skriver her.

For vår del var det eksen som var utro.
Jeg var ikkehevngjerrig og prøvde nesten å presse fram en 50/50 løsning.
Men noen ganger er det for noen viktigere med andre ting en tid sammen med barna.

[Isbjørn]

Jeg håper vi aldri trenger å ta stilling til temaet. Jeg ville nok ønsket at barna skulle bo mest hos meg. Jeg er litt forundret over at over 50 % ønsker 50/50-deling. Kan ikke tenke meg at det er til det beste for barna,- de må jo bo i en koffert. Det dekker foreldrenes behov for å treffe barna like mye, men barna får ingen røtter eller et hjem der de kan føle seg hjemme. Det vil alltid være to plasser som er "hjem". Jeg kunne ikke tenkt meg å bo en uke her og en uke der, det er sikkert.

[D'Arcy]

Opprinnelig lagt inn av Isbjørn, her.

Jeg håper vi aldri trenger å ta stilling til temaet. Jeg ville nok ønsket at barna skulle bo mest hos meg. Jeg er litt forundret over at over 50 % ønsker 50/50-deling. Kan ikke tenke meg at det er til det beste for barna,- de må jo bo i en koffert. Det dekker foreldrenes behov for å treffe barna like mye, men barna får ingen røtter eller et hjem der de kan føle seg hjemme. Det vil alltid være to plasser som er "hjem". Jeg kunne ikke tenkt meg å bo en uke her og en uke der, det er sikkert.

50/50 kan løses på andre måter, som for eksempel 14 dager hos mor og 14 dager hos far. Eller at mor og far flytter ut og inn mens barna bor fast.

Hos oss tror jeg det hadde vært avhengig av hvordan vi hadde bodd. Det optimale hadde vært 50/50, men det er ikke umulig at far får hovedomsorgen.

[Isbjørn]

Opprinnelig lagt inn av D'Arcy, her.

50/50 kan løses på andre måter, som for eksempel 14 dager hos mor og 14 dager hos far. Eller at mor og far flytter ut og inn mens barna bor fast.

Hos oss tror jeg det hadde vært avhengig av hvordan vi hadde bodd. Det optimale hadde vært 50/50, men det er ikke umulig at far får hovedomsorgen.

Ja, det er flere måter å gjøre det på. Men, jeg tror ikke det er noe særlig for barna å flytte på seg, da får heller foreldrene flytte inn og ut. Og om det er slitsomt, så kan man jo tenke seg hvordan det er for barna.

Samlivsbrudd er vondt, uansett hvordan det foregår, og det er stort sett barna som taper på det.

[United]

Opprinnelig lagt inn av Isbjørn, her.

Men, jeg tror ikke det er noe særlig for barna å flytte på seg, da får heller foreldrene flytte inn og ut. Og om det er slitsomt, så kan man jo tenke seg hvordan det er for barna.

[Svanen]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

....De har det også sånn at de ikke nødvendigvis er kun hos mor eller far den uka de er hos den ene utifra avtalen, men tar det sånn som det passer og er smidige begge to.

Håper en dag å kunne komme dit, for det må være flott når det fungerer.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Isbjørn, her.

Jeg håper vi aldri trenger å ta stilling til temaet. Jeg ville nok ønsket at barna skulle bo mest hos meg. Jeg er litt forundret over at over 50 % ønsker 50/50-deling. Kan ikke tenke meg at det er til det beste for barna,- de må jo bo i en koffert. Det dekker foreldrenes behov for å treffe barna like mye, men barna får ingen røtter eller et hjem der de kan føle seg hjemme. Det vil alltid være to plasser som er "hjem". Jeg kunne ikke tenkt meg å bo en uke her og en uke der, det er sikkert.

Jeg tror absolutt ikke det det trenger å føles som å bo i kofferter og at det ingen steder som er ordentlig hjemme. Hvorfor i alle dager skulle de ikke føle seg hjemme begge steder? Vi er jo gift og bor sammen, men ungene føler seg vel veldig hjemme hos besteforeldre og tanter og onkler som de er mye hos, og bor man så nærme hverandre og har et greit samarbeid så alt sklir smidig og glidende, tror jeg ikke det føles sånn. De går på samme skole, de beveger seg i samme nabolag, samme venner og kan muligens også fly litt til og fra som det passer seg. Vi har en kamerat av vår eldste som har det sånn, og det ser ut til å være ukomplisert for barna tre år etterpå. De har det også sånn at de ikke nødvendigvis er kun hos mor eller far den uka de er hos den ene utifra avtalen, men tar det sånn som det passer og er smidige begge to.

[Isbjørn]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg tror absolutt ikke det det trenger å føles som å bo i kofferter og at det ingen steder som er ordentlig hjemme. Hvorfor i alle dager skulle de ikke føle seg hjemme begge steder? Vi er jo gift og bor sammen, men ungene føler seg vel veldig hjemme hos besteforeldre og tanter og onkler som de er mye hos, og bor man så nærme hverandre og har et greit samarbeid så alt sklir smidig og glidende, tror jeg ikke det føles sånn. De går på samme skole, de beveger seg i samme nabolag, samme venner og kan muligens også fly litt til og fra som det passer seg. Vi har en kamerat av vår eldste som har det sånn, og det ser ut til å være ukomplisert for barna tre år etterpå. De har det også sånn at de ikke nødvendigvis er kun hos mor eller far den uka de er hos den ene utifra avtalen, men tar det sånn som det passer og er smidige begge to.

Det høres fint ut om de kan være nærmest hos hvem de vil og har samme miljø hele tiden, det må jo være det optimale? Men, de fleste har det nok ikke slik, men har en uke her og en uke der.

Man kan føle seg hjemme både her og der, men jeg tenker på det man føler som hjemmet sitt. Hvor man har hjertet sitt og føler er sitt. Man må f.eks bo ei stund i et hus/leilighet før man føler seg hjemme. Om jeg skulle bodd en uke i leilighet og en uke i hus i mange å fremover, ville jeg ikke følt at noen av plassene var mitt hjem. Et barn føler kanskje at hjemmet er der det bodde før bruddet, og at det besøker den andre forelderen? Jeg vet ikke, altså, jeg bare tenker høyt.

Jeg har også hørt at barn som har blitt store fortelle om 50/50-deling som en rotløs tilværelse.

[Svanen]

En ting er sikkert: alle mine tanker, fordommer, gode ideer, smarte løsninger har blitt sendt rundt i en miksmaster. Opptil flere ganger.

Jeg har et helt annet syn på samlivsbrudd nå enn jeg hadde for et år siden. Jeg har hatt mange av de løsninger som er nevnt her i hodet, både før og etter mitt brudd. Noen har jeg slått fra meg av meg selv, andre har jeg slått fra meg med hjelp av andre (både "proffe" og andre med erfaringer).

Barna taper alltid på det, men det er ikke sikkert de taper mer enn de hadde gjort hvis foreldrene hadde fortsatt i et dårlig samliv.

[ullmor]

Jeg synes det høres naturlig ut å ønske å ha ungene mest mulig hos seg selv. Ved samlivsbrudd snus hele verden opp/ned og ungene blir kanskje holdepunktet som det er verd å kjempe for? Konflikter som har vært blir forsterket og kommunikasjonsevnene blir vel ikke bedre av å være i konflikt?

Som Svanen sier er det enkelt å ha formeninger om samlivsbrudd før man selv står i det. Plutselig står man der selv i en haug følelser man ikke visste man hadde og forsøker å skille fornuft fra taktikk og følelser, framtid og fortid.

Ved rolige brudd er det sikkert lettere å se sine omsorgsevner opp mot x-ens og finne mest riktig løsning.

[Carrera]

Måtte stemme det siste alternativet. Vi hadde nok på ett eller annet vis delt på omsorgen, men jeg vil anta at det hadde blitt litt sånn uten faste perioder pga mannens jobb.

[polarjenta]

Jeg bor allerede alene med barna. Her blir det i utgangspunktet samvær annenhver helg fra fredag til søndag.
For meg var det ganske klart at jeg skulle ha omsorgen, all den tid jeg er den som har vært mest tilstede i livene deres.
Hadde det vært andte fortsetninger så hadde det ikke vært like selvfølgelig.

Hos meg- med størst sannsynlighet. Faren har en jobb hvor han er veldig mye borte, og pr. i dag er det slik at han har problemer med å få hentet i bhg. én dag i uka, selv om han har oversikt for flere mnd. fremover på hvordan jeg jobber.

Jeg hadde ønsket meg 50/50, men det er er helt urealistisk tror jeg. Da måtte det ha skjedd noe drastisk.

[Tjorven]

Jeg er selv skilsmissebarn og har veldig dårlig erfaring med 50/50. Så det ville ikke jeg utsatt mine barn for. Dette selv om det forhåpentligvis ikke ville vært sammenlignbart siden mine foreldre på ingen måt evnet å samarbeide etter bruddet.

Barna ville sannsynligvis bodd hos meg med samvær for far annenhver helg og en ukedag eller 9 dager hos meg 5 dager hos far. Jeg tror faktisk ikke at mannen min ville motsatt seg dette, men jeg håper egentlig at dette er helt irrelevante tanker for min del.

[Gaia]

Jeg aner virkelig ikke, for jeg tror det ville kommet veldig an på bruddet. Jeg håper jo vi hadde klart å sette barnas behov for stabilitet og foreldrekontakt foran egne behov, men jeg vet jo ikke hvordan vi ville oppført oss i en situasjon som jeg antar hadde vært særdeles slitsom for alle parter. Og jeg vet heller ikke hva som hadde vært den ideelle situasjonen for barna.

Sannsynligvis hadde det beste for barna vært at de fikk mest mulig tid med begge foreldrene, men at de hadde sluppet å ha to hjem. Hvordan man kan klare å få til en slik løsning i et (potensielt ganske sårt) brudd aner jeg ikke.

[Pebbles]

Jeg blir av Floksas holdning.

En ting er at man kan ende opp med en situasjon og følelser man ikke hadde forutsett - men å se for seg på forhånd at man hadde valgt å takle det på en så fullstendig elendig (sett fra barnas ståsted) måte? Jøss.

Det kan være veldig mange andre grunner til et brudd enn utroskap. Og har du ikke engang tenkt over muligheten at det skulle være deg selv som valgte å gå? Ville du gått for krigslinja da også?

Skilsmisse er nødvendigvis et traume for barn, uansett hva man ønsker å tenke. Å skulle gjøre det traumet radikalt værre med en uforsonlig, krigersk holdning mot partneren er temmelig egosentrert.

At sinne og sårede følelser oppstår ved evt. utroskap er vel nærmest uunngåelig? Men jeg har vært nær flere tilfeller av slike brudd og er temmelig imponert over i hvor stor grad den sviktede voksne har klart å skjerme barna for egen sorg og eget sinne mens dette har pågått. Det er mulig altså.

Den voksne kan klare å forholde seg temmelig ryddig for å ta vare på egne barn mens det stormer som verst, også kommer den en tid når stormen har lagt seg hvor man kan prioritere å rydde i eget hode og i egne følelser med eller uten hjelp utenfra.

[Che]

Jeg vet at mannen har villet "krevd" 50/50. Jeg har ikke tenke så mye på det, men 50/50 og oss foreldre i samme nabolag (samme skolekrets iallefall) er det jeg automatisk tenker....Men klart: Mye kan spille inn. Om det viser seg at gubben er et naut som flytter direkte inn til en ny dame f.eks, så har jeg nok krevd større del i starten iallefall...