Er det flaks å være ressurssterk?

[him]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger, him, og jeg ser at jeg er ganske uenig i mye av det du skriver.
Jeg går ut i fra at det er negativt at du får USA-bilder på netthinnen når du leser innleggene til Nenne og meg? Fordi vi skriver noe om en indre vilje og styrke for å endre noe negativt? En indre individuell greie, survival of the fittest?

Nei, det er ikke negativt, tvert imot. Dette er faktisk det jeg opplever som det beste med USA.

Det jeg mente er at i USA er det en kultur som går på at individet er både viktig og dyktig. Og det er mange mennesker som har gjort det knallbra i USA, i andre land er det andre kulturer hvor feks samfunnet eller familien har større betydning. (England er jo typisk slik. Med store klasseforskjeller. I USA kan du komme deg frem hvis du er et dugende menneske, men i England kommer du deg frem hvis du er født inn i riktig klasse, har gått på riktig skole etc. Selvfølgelig er dette satt litt på spissen.)

Så det jeg prøver å poengere er at den personligheten som vektlegges i denne diskusjonen ikke nødvendigvis er den personligheten som gir mest suksess i andre plasser. Du snakket om survival of the fittest, og slik uttrykket ble brukt av Darwin - nemlig at de som passet best inn var de som gjorde suksess. Og det jeg sier at det er ikke slik at alle kulturer verdsetter de samme egenskapene likt.

Jeg tror nok at alle kan gjøre noe med livene sine, men jeg tror ikke at det finnes noen fasit på hva man bør gjøre og hvordan man bør gjøre det. Av og til er det å ta kontrollen og av og til er det å jenke seg.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av gajamor

Gikk du straka vegen rett fram, eller måtte du korrigere kursen underveis? Har du gjort valg som du angret på, og som du endret i ettertid? Da er det ikke snakk om flaks, men om at du har gjort en bra jobb.

Jeg har korrigert mye. Og jeg har tatt mange dumme valg. Men det er likevel flaks at det er valg som det har gått an å endre. Og det er flaks at jeg ikke er født som ekstremt dum, for da hadde jeg kanskje ikke hatt forutsetninger for å skjønne hvilke valg som var uheldige for meg.

Jeg sier ikke at jeg ikke har jobbet for det, for jeg er stolt av at jeg regnes som relativt ressurssterk i dag. Og stolt hadde jeg vel ikke vært hadde det vært snakk om BARE flaks. Men jeg tror likevel at flaks spiller en vesentlig rolle.

[rine]

Hvorfor får jeg så mye pepper når jeg mener at det er rom, hos mange, for å ta seg sammen. Urettferdig!

[DM]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hvorfor får jeg så mye pepper når jeg mener at det er rom, hos mange, for å ta seg sammen. Urettferdig!

Det å ta seg sammen er ofte et ignorant utsagn som tas skikkelig ille opp. Det er jo ikke "bare å ta seg sammen" alltid. Ja, egentlig er det aldri "bare", det er tungt uansett, men er man syk eller bunnsliten/utmattet, så funker det ikke å ta seg sammen. Noe med det som det snakkes om her er jo tilpassningsdyktighet, og en del av tilpasningsdyktighet er å kunne justere seg etter forholdene. Ikke bare dure på med 100% innsats hele tiden, og ikke kunne justere seg når det skjer ting i livet som tilsier at man bare har 60% å gi. Å ta seg sammen og stå på 100% da er jo i grunnen ganske idiotisk, og det motsatte av hva man vil oppnå.

Men det å ta seg sammen når man trakker inn i offerrollen når noen rundt en gjør ting som en ikke burde finne seg i, det er noe annet. Da snakker man verktøy, grensesetting, valg å ta, sanksjoner å gjennomføre osv.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hvorfor får jeg så mye pepper når jeg mener at det er rom, hos mange, for å ta seg sammen. Urettferdig!

Det er nok fordi det ofte virker som om du syns det er lett og at man er teit hvis man ikke greier det. /

Nei - men litt seriøst - jeg vet fremdeles ikke om jeg tror at alle klarer å ta seg sammen eller å endre seg. Det er såpass mange der ute som aldri bryter et eneste destruktivt mønster at jeg lurer på om ikke en del rett og slett mangler evnen helt og holdent?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er nok fordi det ofte virker som om du syns det er lett og at man er teit hvis man ikke greier det. /

Jeg får det samme inntrykket fra mange av dere i denne tråden. Jeg har faktisk aldri sagt at det "bare er å ta seg sammen" uansett hvilken situasjon man er i, og at jeg tror det er lett å gjøre det. Det kan derimot virke som om dere (noen) mener at alle kunne vært ressussterke hvis de bare tok seg sammen.

Jeg kjenner meg for øvrig godt igjen i din beskrivelse, SF. (Glemte å quote) Har jeg et problem, så gjør jeg det jeg kan for å prøve å løse det. Jeg er derimot ikke sikker på om det at jeg ofte klarer å ordne opp i ting på egen hånd gjør meg til en ressurssterk person, eller om det hele handler mer om flaks? At jeg har folk rundt meg som støtter og sånt? Jeg ser faktisk ingen grunn til å slå meg selv på brystet for at jeg har klart meg bra her i livet, det er liksom ikke snakk om at jeg har gjort det "mot alle odds." De som har grunn til å slå seg på brystet er, etter min mening, de som har gått alene i tung motbakke store deler av livet, og likevel kommet helskinnet fram, og det er det vel ikke så mange av oss som har?

[him]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hvorfor får jeg så mye pepper når jeg mener at det er rom, hos mange, for å ta seg sammen. Urettferdig!

Morsom kommentar, og egentlig veldig tankevekkende. Jeg antar at det er fordi at det er stor forskjell på å snakke generelt og litt svevende om å "ta seg sammen" og på å være helt spesifikk slik at det "treffer" enkeltpersoner.

Når det er sagt så tror jeg alle kan få til noe. Men akkurat hvem som kan få til hva tror jeg er verre å si. (Igjen det blir forskjellen på generelle utsagn og mer spesifikke antagelser.)

(Jeg har vurdert å sette meg på torget i sommer som spåkone. Hmmm ...)

[tink]

Bør vi skille mellom hverdags-ressurssterk og ressurssterk i kriser?

Akkurat det Veslemøya er inne på. Når vi snakker om ressursster, som er det ofte om ressursterke foreldre, som har økonomi og kunnskaper til å ta tak i (uforutsette) problemer.

Erfaring med tunge dager og tøffe tak gir en litt annen slags styrke.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Bør vi skille mellom hverdags-ressurssterk og ressurssterk i kriser?

Akkurat det Veslemøya er inne på. Når vi snakker om ressursster, som er det ofte om ressursterke foreldre, som har økonomi og kunnskaper til å ta tak i (uforutsette) problemer.

.

Enig i at det er mange måter å tolke ressurssterk på. Vi snakker jo ofte om ressurssterke foreldre i skolen og mener foreldre som bryr seg, tar tak i evt.problemer og stiller opp der de kan. For alt vi vet, kan jo de foreldrene som blir sett på som mindre ressurssterke, være mer ressurssterke, sånn egentlig, i og med at de kanskje har opplevde mer motgang enn de fleste og likevel klarer å få mat på bordet til ungene og holde på en jobb. Litt søkt, kanskje, men dere skjønner hva jeg mener?

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Enig i at det er mange måter å tolke ressurssterk på. Vi snakker jo ofte om ressurssterke foreldre i skolen og mener foreldre som bryr seg, tar tak i evt.problemer og stiller opp der de kan. For alt vi vet, kan jo de foreldrene som blir sett på som mindre ressurssterke, være mer ressurssterke, sånn egentlig, i og med at de kanskje har opplevde mer motgang enn de fleste og likevel klarer å få mat på bordet til ungene og holde på en jobb. Litt søkt, kanskje, men dere skjønner hva jeg mener?

Viktig - det er det der med hva man har av tilgjengelige verktøy og hvilke utfordringer man står overfor.

Men på den annen side - det er jo ikke til å komme fra at et barn som vokser opp i en familie med alt på stell og mamma som baker lykkemuffins samtidig som pappa er trener på fotballen og alt på stell faktisk kommer fra et mer ressurssterkt hjem enn den som har en alenemor som jobber to jobber for å få endene til å møtes såvidt og som ikke hadde kunnet hjelpe med leksene om det sto om livet. Den ene ungen har jo unektelig tilgang på vesentlig mer ressurser. Selv om den mammaen kanskje hadde brutt sammen av å jobbe slik den andre takler.

[Veslemøya]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men på den annen side - det er jo ikke til å komme fra at et barn som vokser opp i en familie med alt på stell og mamma som baker lykkemuffins samtidig som pappa er trener på fotballen og alt på stell faktisk kommer fra et mer ressurssterkt hjem enn den som har en alenemor som jobber to jobber for å få endene til å møtes såvidt og som ikke hadde kunnet hjelpe med leksene om det sto om livet. Den ene ungen har jo unektelig tilgang på vesentlig mer ressurser. Selv om den mammaen kanskje hadde brutt sammen av å jobbe slik den andre takler.

Men det kan jo også gå andre veien. Du er vant til å få alt servert, at det stilles lite krav til deg i forhold til ansvar for deg selv og at du blir trøstet og "dikkedarret" når du møter bittelitt motgang.

Opprinnelig lagt inn av Veslemøya, her.

Men det kan jo også gå andre veien. Du er vant til å få alt servert, at det stilles lite krav til deg i forhold til ansvar for deg selv og at du blir trøstet og "dikkedarret" når du møter bittelitt motgang.

Jo. Men erfaringsmessig så møter de som kommer fra ressurssterke familier faktisk ikke på så mye motgang - dermed går det oftere bra.

Også tror jeg man kan lære å bli meget selvstendig av å komme fra gode kår også. Men man har kanskje ikke det samme behovet for løsrivelse? Eller for endring?

(Jeg kommer ikke fra gode kår - dermed vet jeg egentlig ikke så mye om hvordan man blir voksen under slike.)

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Enig i at det er mange måter å tolke ressurssterk på. Vi snakker jo ofte om ressurssterke foreldre i skolen og mener foreldre som bryr seg, tar tak i evt.problemer og stiller opp der de kan. For alt vi vet, kan jo de foreldrene som blir sett på som mindre ressurssterke, være mer ressurssterke, sånn egentlig, i og med at de kanskje har opplevde mer motgang enn de fleste og likevel klarer å få mat på bordet til ungene og holde på en jobb. Litt søkt, kanskje, men dere skjønner hva jeg mener?

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, og jeg er veldig enig. Jeg tror at mange av de menneskene som ofte defineres som "de svake" i samfunnet er personer som mobiliserer store ressurser for å velge livet, stå opp om morgenen, sende inn meldekortet til NAV eller hva det måtte være. Mennesker som har opplevd så mange og alvorlige tap og krenkelser at de fleste av oss har vanskelig for å tro det er sant.

[Milfrid]

Nå har jeg tenkt litt på det og kommet fram til at det må ligge en god del personlige egenskaper i det å være ressurssterk, all den tid det finnes ressurssvake mennesker fra "gode familier", hvor alt ligger til rette for at de skal få ting til, men som likevel ikke fikser livet. På samme måte som det finnes mennesker som kommer fra "dårlige familier", som har opplevd misbruk og jævelskap, hvor alt har ligget til rette for at de skulle bukke under, men hvor de likevel har klart å komme på rett spor og leve gode liv. Da vil ikke jeg snakke om flaks og uflaks, men om egenskaper.

Og egenskaper tror jeg ikke er likt fordelt. Jeg tror ikke alle evner å "ta seg sammen". Gitt en viss situasjon vil mennesker reagere ulikt. Noen med apati, andre med handlekraft. Og da er det personlige egenskaper som betyr noe, ikke flaks og uflaks.

Så kan man kanskje si at man hadde flaks som fikk handlekraft som en del av pakken man ble tildelt?

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Så kan man kanskje si at man hadde flaks som fikk handlekraft som en del av pakken man ble tildelt?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Jeg tror at mange av de menneskene som ofte defineres som "de svake" i samfunnet er personer som mobiliserer store ressurser for å velge livet, stå opp om morgenen, sende inn meldekortet til NAV eller hva det måtte være.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Enig i at det er mange måter å tolke ressurssterk på. Vi snakker jo ofte om ressurssterke foreldre i skolen og mener foreldre som bryr seg, tar tak i evt.problemer og stiller opp der de kan. For alt vi vet, kan jo de foreldrene som blir sett på som mindre ressurssterke, være mer ressurssterke, sånn egentlig, i og med at de kanskje har opplevde mer motgang enn de fleste og likevel klarer å få mat på bordet til ungene og holde på en jobb. Litt søkt, kanskje, men dere skjønner hva jeg mener?

Jepp. Veldig enig. Folk har forskjellige utgangspunkt, forutsetninger, livssituasjon, helse osv. Heldigvis er det ikke alt hugget i stein. Men noen må kanskje jobbe mye mer for å komme fra A til B enn andre. Da krever det jo også mer ressurser enn når veien fra A til B er rene plankekjøringen i forhold.

[Fadese]

Men hvor mener dere at denne evnen og viljen til å ta seg sammen, endre innstilling, ta kontrollen osv. kommer fra? Er det en evne som er likt fordelt hos alle mennesker, men som noen velger bort? For jeg tenker at livsinnstillingen, evnen til å se alterantiver, unngå impulsive beslutninger og handlinger er et resultat av medfødte egenskaper og miljø. Jeg ser bare på mine barn, hvor ulikt de takler motgang. Én har en tendens til å bli bunnløst fortvilet over selv små ting, mens den andre synes å ha en mye mer konstruktiv og positiv holdning til det meste. Hva kommer det av? Har de valgt det? Denne tendensen har vært tydelig fra de var helt små, og jeg er ikke i tvil om at mye av dette er medfødt. Og så gjør de seg forhåpentligvis noen erfaringer opp gjennom oppveksten, gjennom oss foreldre, hverandre, gjennom besteforeldre, venner, lærere, venners foreldre, osv osv.
Og alt dette kan vi ha flaks eller uflaks i forhold til, både personligheten vi er født med og miljøet vi sosialiseres i.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg får det samme inntrykket fra mange av dere i denne tråden. Jeg har faktisk aldri sagt at det "bare er å ta seg sammen" uansett hvilken situasjon man er i, og at jeg tror det er lett å gjøre det. Det kan derimot virke som om dere (noen) mener at alle kunne vært ressussterke hvis de bare tok seg sammen.

Jeg kjenner meg for øvrig godt igjen i din beskrivelse, SF. (Glemte å quote) Har jeg et problem, så gjør jeg det jeg kan for å prøve å løse det. Jeg er derimot ikke sikker på om det at jeg ofte klarer å ordne opp i ting på egen hånd gjør meg til en ressurssterk person, eller om det hele handler mer om flaks? At jeg har folk rundt meg som støtter og sånt? Jeg ser faktisk ingen grunn til å slå meg selv på brystet for at jeg har klart meg bra her i livet, det er liksom ikke snakk om at jeg har gjort det "mot alle odds." De som har grunn til å slå seg på brystet er, etter min mening, de som har gått alene i tung motbakke store deler av livet, og likevel kommet helskinnet fram, og det er det vel ikke så mange av oss som har?

Jeg tror ikke at alle kan velge å være konstruktive og ressurssterke. Jeg tror det trengs en del grunnleggende egenskaper. For eksempel kreves det en viss evne til iakttagelse, hukommelse og analyse dersom man skal greie å reflektere med litt vidde over egne relasjoner til andre.

Det er ikke alle som har de egenskapene - disse vil da ha vanskeligere for å vurdere relasjoner enn andre. Med mindre de er så heldige å komme fra en bakgrunn hvor de er omgitt av folk som i all hovedsak gir dem gode relasjoner - da går det jo bra helt av seg selv.

Kommer man fra vanskelig bakgrunn derimot så er de egenskapene man har fått med seg som trengs for å bryte ut av bakrgunnsoppsettet sitt noe man må ha for at det skal gå bra.

[007]

Og der tror vi forskjellig, Divine. Noe som heldigvis er lov her på FP.