Besteforeldre som ikke passer

[annemede]

Jo, det var ganske mange sjanser, men vi var desperate og optimister. Not so much any more.

[Muad'Dib]

Vi har al vores familie i utlandet. Foreldrene vores begynner i tillegg å bli gamle allesammen, så jeg har gjennom årene gått en del og vært missunnelig på de som hadde "familiebarnevakt" rett ved hånden. Spesielt siden Dibmann jobber vakter var det da barna var små mange ting som jeg måtte takke nei til, fordi jeg måtte ta meg av mine små.

Heldigvis er guttene nå større og de har gode venner. I tillegg har vi snille naboer hvor de gjerne kan overnatte hvis det er bruk for det. Så jeg føler at manglen på familie etterhvert er blitt kompensert av godt sosialt nettverk her hvor vi bor.

Min mor har det forøvrigt med å skryte hemningsløst av klærne som hun kjøper til guttene (når vi snakker sammen på Skype eller iChat). Dessverre nekter hun å sende dem per post, og vi sees så sjeldent at barna stort sett alltid er vokst ut av klærne når de får dem...

[Nenne]

Noen er så heldige at de har besteforeldre som stiller opp og hjelper til, som har interesse, tid og overskudd. Andre har ikke det. Sånn er det.

Det beste er å ta for gitt at de barna man har satt til verden først og fremst er eget ansvar, all hjelp som måtte komme er bonus man skal glede seg over.

Trenger man avlastning som ingen vil gi, må man kjøpe.

[Divine]

Jeg har alltids follk jeg kan spørre om de kan være barnevakt, men det er litt ubehagelig når de aldri trenger barnevakt selv. Jeg tilbyr meg selvsagt, men det ser ikke ut til at noen av de kjenner, trenger barnevakt EVER. Så det med å bytte tjenester har aldri vært mulig for vår del, det har vært veldig enveis.

[Skilpadda]

Jeg skjønner godt at det er sårt om besteforeldrene virker mindre interessert i barna enn det man skulle ønske. Og jeg skjønner også godt at man kunne tenke seg både frikvelder og små kjæresteturer uten barn. Samtidig er det ikke så vanskelig å skjønne at det kan virke krevende med både en 2-åring og en 5-åring på helgebesøk når man ikke er vant med å ha omsorg for småbarn og begynner å trekke på årene selv. En 2-åring er virkelig ganske liten, og generelt tror jeg det er enklere å få noen andre til å ha barn på besøk når de begynner å bli litt eldre - og i alle fall dersom det er snakk om at foreldrene skal reise bort i et par dager og dermed ikke kan komme og hente dem hvis det skjærer seg heller.

Er det en mulighet å prøve å legge til rette for at besteforeldrene kan ha ett barn av gangen, i noen timer bare, for å bli mer vant til å være alene med dem? Foreslå at de tar det største barnet med seg på en liten utflukt mens dere har minsten alene selv, og så en annen gang bytte på det? Jeg tenker meg da at det er et noenlunde velfungerende forhold mellom barn og besteforeldre, og at dere kan jobbe litt med å "venne" dem til å være sammen uten dere. Enten dette nå endre opp med det dere ønsker dere, eller bare med et litt nærmere forhold mellom barnebarn og besteforeldre, så vil det jo være positivt.

Ettersom barna blir eldre, får de jo dessuten venner som det kan være aktuelt å overnatte hos. Det kan være en fin ting å "øve" på også - hvis noen av barnehagevennene bor i nærheten, går det kanskje an å snakke med foreldrene og høre om de kunne tenke seg å bytte på å av og til ha den andres barn hos seg over natten? Det gjorde vi selv med Heikofamilien, vi begynte da de var naboene våre og barna var rundt to; begge barna vente seg dermed til å sove hos den andre familien, og skulle noe skjære seg, var det fort gjort å rusle bort og hente barnet utpå kvelden. Og når denne relasjonen var etablert, ble det veldig enkelt å be hverandre om barnevakttjenester eller overnatting.

[Milfrid]

Vi har to sett med besteforeldre som liker å være barnevakt (men som har mange barnebarn å fordele tiden sin på), og er sånn sett veldig heldige. Men nå har vi bodd 2,5 år i utlandet og måtte ordne oss på annet vis. Vi har funnet en fast barnevakt som kan sitte på dag- og kveldstid ved behov, men har ikke hatt en eneste natt uten barn siden vi flyttet. Og vi har overlevd.

Hadde dette vært permanent hadde vi nok ordnet oss med noen som kunne hatt dem en natt i ny og ne også.

Jeg forstår skuffelsen over besteforeldre som ikke har lyst til å være med barnebarna, men når det er sånn så må man nesten bare ordne seg på annet vis - slik man må når man av andre grunner ikke har familie som kan stille opp.

Vi har ikke hatt en eneste kjærestetur på 2,5 år, men vi har hatt veldig mange fine turer sammen med ungene, for vi reiser fremdeles, men vi velger hotell som har rom med soverom og stue, og vips, så får man litt kjærestetid når ungene er i seng likevel

[Flubby]

Ettersom foreldrene mine er skilt, og familien til mannen anser eldstejenta mi som et likeverdig barnebarn, har jentene til sammen 4 sett besteforeldre. Foreldrene til mannen bor et stykke unna, men vi er ofte på besøk, de er varme, herlige mennesker som elsker barnebarna sine. Men de er ikke tilgjengelig for å være barnevakt i det daglige.
Eldstejenta har sporadisk kontakt med besteforeldrene på farsiden, og min pappa tror jeg gir beng i sine biologiske barnebarn, og konsentrerer seg om fruens barnebarn. Det svir litt.
Også har vi mine foreldre. Vi bor i samme hus. Yngstejenta er over 2 år, de passer henne ofte (og stort sett på eget initiativ - flere ganger i uka), men å sove over har hun gjort bare en gang. Ikke fordi de ikke vil, eller fordi vi ikke kunne tenkt oss en frihelg, men fordi vesla ikke takler å være borte fra oss noe særlig.
Selv om vi befinner oss i en priviligert situasjon barnevaktmessig sett, med både besteforeldre og 16 år gammel tenåringsdatter i huset, så er vi bevisst på at vesla er vårt ansvar, og at vi er nødt til å få samlivet til å fungere i det daglige under de premissene som er gitt. Det har vært nattevåk og sykdom, vi har vært utslitt og ikke hatt tid til hverandre, men det blir bedre. Man får overskudd til å være kjærester i hverdagen også etterhvert. Det å få barn er nok en av de hardeste belastningene et parforhold blir utsatt for, alle prioriteringer må vurderes på nytt, man må ofre enormt mye av det man brukte å gjøre både sammen og alene, og slikt tar tid å venne seg til, og savnet etter det som var kan nok føles sterkere periodevis, når hverdagen er som tyngst.

Men det slår meg litt, etter å ha lest denne tråden, at de fleste besteforeldrene som er uinteresserte er de på barnets farside. Tro hvorfor tendensen er slik?

[Malama]

vi har barnebarn nummer 1 og 2 på farssiden og 1 og 3 på morssiden, men gleden over barnebarn nummer 2/3 lot seg ikke ppåvirke av nummer i rekkefølgen.

Den som kanskje har den litt lavere "oioioioibarnebarn" gleden er den av besteforeldrene som selv er småbarnsforelder. Det er liksom noe annet med "oioioibarnebarnet" når egne barn er.. vel, foreldre, enn når man selv faktisk har et eget barn eller to på samme alder... Men alle fire er oppriktlig glad i dem likevel!

Men barnepass blir det av logistikkmessige årsaker lite av uansett...

(Og at forholdet mellom besteforeldre og barnebarn er muligens noe nærere på morssiden enn farssiden kommer enkelt og greit av at jeg haret mye nærmere forhold til mine foreldre enn mannen har til sine. For meg er det rett og slett unaturlig om det går ei uke uten at jeg har snakket med mamma, nå i disse permisjonstider ringer hun meg, eller jeg henne, mange ganger i uka. For mannen er det nå gjerne slik at han tar seg en telefon til sine to foreldrehjem sånn når han synes det er lenge siden sist... kanskje en måned?)

Svigers stiller alltid opp hvis de har anledning, og vi har også andre som kan stille opp ved behov, så hva trenger vi muttern til da? Ikke stort.
Muttern, som ikke for sin egen del vil ha kontakt med barnebarna, men for å få en fin statusmelding på Facebook om hvor fantastisk en besteforelder hun er. Vel - det er noe med "at som man reder ligger man".
Hun har jo egentlig aldri vært overbegeistret for sine egne barn heller, i hvert fall ikke om det krevde litt innsats, og vi skulle helst være gratis å fø opp, slik at hun hadde penger til sine egne viktige ting. Som Porsgrunn Porselen og andre nødvendigheter
Hun stilte opp litt da jeg gikk første året på sykepleien, det skal hun ha, men det har jeg jammen fått høre til det kjedsommelige også, så nå holder vi oss unna, såsant det går.

[Ibidelma]

Opprinnelig lagt inn av Flubby, her.

Men det slår meg litt, etter å ha lest denne tråden, at de fleste besteforeldrene som er uinteresserte er de på barnets farside. Tro hvorfor tendensen er slik?

Vi har den tendensen her. De er ikke uinteressert i barna da, men stiller mer opp for datterbarn enn sønnebarn.. Kanskje d finnes noen forskningsrapporter på det Kunne vært interessant lesning!

[Katta]

De absolutt mest interresserte besteforeldrene hos oss er mannens foreldre. Dvs min far er også veldig interressert, det er Mamma som er litt aparte i så måte. Men de bor langt unna og får ikke vært sammen med barna i samme grad som mine foreldre. Dette er delvis en kynisk avgjørelse fra vår side, det er ikke tilfeldig at vi bor nærmest de sprekeste besteforeldrene. Vi får mye hjelp selv om vi ikke så ofte har avlastning for å reise bort sammen.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg kjenner ingen som har det sånn faktisk. Er det vanlig altså?


.

Jeg kjenner en del. Men hvor vanlig det er skal jeg ikke uttale meg om.

[Dixie Diner]

Jeg fant denne på nett. Den sier litt om hvordan vi har det med våre barns besteforeldre.

[Marit K]

Vi har heller ikke besteforeldre som avlaster oss med ungene, og sånn er det jo bare. Vi har ikke hatt et helt døgn barnefri sammen etter at vi ble foreldre til eldsta for 5 1/2 år siden. For oss er dette ikke noe problem, men det er ett større problem at arbeidsgiver/kollegaer mener vi skulle brukt besteforeldrene til å passe ungene når barnehagen til barna har stengt, eller når de er syke. Det hadde uansett ikke vært mulig all den tid besteforeldrene er i full jobb selv.

[Lilith]

Min mor oppdro meg og min bror mer eller mindre alene, og fant kjærligheten i USA rett etter at jeg fikk yngstejenta. Vi har alltid vært veldig tett, men etter at hun flyttet til USA har nok forholdet mellom oss kjølnet. Når jeg er i normal modus så synes jeg det er bare rett og riktig, hun har tatt seg av oss i alle år og fortjener å være lykkelig og leve livet sitt. Når jeg derimot er sliten og langt nede, midt i skilsmisse og hussalg og barn som jeg aldri føler jeg har overskudd til, da svir det og jeg blir bitter og tverr og lei meg fordi jeg føler at jeg har mistet mammaen min. At hun ikke passer barna gjør meg i grunnen lite, men at de ikke får tid med henne, bli kjent med henne og skape gode minner sammen med henne, det er forferdelig trist. Jeg vet at hun føler seg revet mellom oss hjemme og nye mannen, så jeg prøver hardt å si at så klart går det bra, vi klarer oss fint og hun må bare kose seg, men når jeg er utslitt og hun spør på feil dag, så klarer jeg ikke annet enn å bare unngå henne. Hva skal jeg si da: Nei, jeg vil at du skal komme hjem. Nå! Hun har alltid pratet høyt og langt og fordømmende om besteforeldre som ikke passer eller bryr seg om barnebarna, og det er et år siden hun har sett sine egne. Men, som sagt, jeg unner henne det av hele mitt hjerte, når jeg bare orker.

Min far har dem 2-3 ganger i året, og evt. om jeg skulle be om det. Jeg har vel i grunnen signalisert at jeg trenger bittelitt mer avlastning, men det har ikke nådd gjennom og det er i grunnen greit nok. De ser ham i hvert fall ofte nok til å ha en god relasjon til ham og det er det viktigste, tross alt.

Besteforeldrene på den andre siden og evt. barnepass derfra tilfaller jo så klart eksen, det eneste jeg skal si om den saken er at de nok kunne ha gjort litt for å bli bedre kjent med barnebarna sine.

[rine]

Mine foreldre er klart mer aktive utenfor hjemmet enn mine besteforeldre var, men tidene har forandret seg. Min bestemor var husmor hele livet, min mor er godt over 60 og i full jobb ennå. Med tanke på hvor aktive mine foreldre er, og hvor mye de jobber, forventer jeg slett ikke at de skal tilbringe tid med barnebarna annenhver helg, f.eks. Vi spør i god tid på forhånd og de stiller som regel alltid opp med mindre de har Viktige ting på tapetet selv. (60-årsdager, helgeturer, slike ting) Det kunne ikke falle meg inn å bli fornærmet om de sier nei til å passe barn, og jeg spør heller aldri om barnevakt med mindre vi virkelig trenger det, selv om vi helt sikkert kunne fått mer barnefri enn det vi har. Noen ganger har de spurt om å få ha barna uten at vi har spurt, det er selvfølgelig veldig hyggelig. (De gjorde det aldri da vi hadde baby og treåring, men det skjønner jeg veldig godt.)

Marit K: Det med at arbeidsgiver er uforstående til at vi ikke alltid har barnevakt på planleggingsdager på skole/barnehage har jeg også vært borte i. Merkelig, det er da ingen selvfølge at man har pensjonerte foreldre når man er i 30-årene selv.

[Isolde]

Vi har veldig varierende interessegrad hos besteforeldrene. Svigermor vil vel helst adoptere han. Hun vil helst ha han mange dager på rad så må innimellom si neitakk, og at 1-2 dager er nok. Vi merker godt på gutten at 2 netter er mer enn nok, og nesten for mye til tider. Hun lager så mye styr at han blir stresset av å være der selv om han og koser seg masse.

Mamma er sliten av full jobb og rimelig lei småbarn etter 4stk der yngste er 15 nå. Småbarn i nesten 30år har vert tungt på henne tror jeg. Hun sier alltid ja når vi spør, men prøver å ikke spørre så ofte. Er vel 2 ganger til svigermor så 1 gang til mamma. Eller mamma om vi trenger noen timer på kvelden siden hun er naboen vår(50m unna), men svigermor 50min unna.

Pappa har aldri passet han, og har ikke noe interesse. Han er nærmeste nabo og kan godt komme ut på lekeplassen for å snakke med med han og leke litt, men trekker seg så vekk igjen. Jeg forventer ingenting og da slipper jeg å bli skuffet. Selv om det forsatt gjør vondt at hennes(hans kone) barnebarn er der hele tiden, passes stadig vekk, og får dyrere og mer gjennomtenkte gaver enn hans barnebarn. Men prøver å ikke tenke på det.

Mamma spurte faktisk om gnomen ville komme og være der i helgen. Tror aldri det har skjedd før så vi takket med en gang ja til tilbudet og de skal kose seg sammen til helgen.

[Neket]

Vi har flotte besteforeldre som stiller opp på begge sider, og er kjempeglad for det. Men det er absolutt ikke noe jeg forventer, de har jo egentlig mer enn nok med sine egne greier. Mine foreldre jobber omtrent 260% begge to, og selv om jeg har ymtet frempå om at ekte besteforeldre pensjonerer seg var de visst ikke enige.

Men de er flinke til å stille opp, og så lenge de har litt forvarsel så omrokkerer de på både det ene og det andre for å få det til. Og pappa er svak for smisk, så er det kort varsel ringer jeg og forteller han hvor snill han er, så ordner det seg.

Moren til mannen bor i utlandet, så av naturlige årsaker brukes hun ikke som hverdagsbarnevakt, men ungene reiser dit i to uker hver sommer mens vi jobber for å få feriekabalen til å gå opp på en måte som gjør at vi har mulighet til felles ferie.

[mocci]

Opprinnelig lagt inn av Mani, her.

Jeg tror at mange i besteforeldregenerasjonen har jobbet mye og stått på gjennom livet. De har nå en anledning til å realisere seg selv og ha sin andre ungdom (sitat svigermor) som de ikke har hatt tidligere i livet.
Selvrealiseringen de nå føler at de kan oppnå blir da så altoppslukende at barnebarn og alder blir litt i veien.

Jeg tror det kan være en fordel å få realisert selv selv litt i yngre år før man får barn og barnebarn. Mulig at vi da kan eldes med litt mer ro i rumpen.

Jepp, dette gjelder mine foreldre i høy grad. Mamma har faktisk sagt rett ut at hun syns hun har brukt nok tid på barn i sitt liv, nå vil hun for en gangs skyld være i fokus selv. Hun har omtrent ikke hatt noe ungdomstid da hun ble gift som 21åring med første på vei. Mine foreldre er i midten av 50 årene og jobber fullt.
Jeg har enda ikke barn selv men min søster føler seg veldig såret over den åpenbare mangelen på interesse for barnebarna. Nå skal det sies at hun har tvillinggutter som ikke har vært de enkleste å ha med å gjøre, de ble nylig 4 år. Foreldrene våre har stilt opp som barnevakter 1 gang i året da min søster og hennes mann har reist på utenlandsturer i regi av hans jobb. De har som sagt stilt opp da men det har omtrent vært under tvang fra min søster. Utenom denne årlige turen stiller de lite opp som barnevakter og det til tross for at foreldre og min søster bor vegg i vegg.....
Jeg vet med andre ord hva som venter meg den dagen jeg får barn.....

[Miraluca]

Planleggingsdager og slikt er umulig å få barnevakt til her òg og vi må bytte på å ta fri fra jobben da. For her jobber besteforeldre fullt lenge ennå. Våre er såvidt blitt 50, de engasjerer seg veldig i sine barnebarn, men det er mye som skjer i livene deres og de er absolutt ikkje pensjonister. Mormoren passer 3åringen innimellom, men kan ikkje ta det som en selvfølge og spør i god tid hvis vi skal noe, f.eks bryllup, og takker aldri ja før vi vet om vi har barnepass. Hvis eg alt hadde hatt billetter til noe eller takket ja til noe, føler eg at vi hadde KREVD barnevakt istedetfor å komme med et ønske, og det synes eg ikkje er riktig, av respekt for at besteforeldrene har et liv og planer sjøl, og det faktum at det er vi som er foreldre og visste da vi valgte å få barn at fritid for oss sjøl ville det ikkje bli så mye av på endel år.