Spinoff: Sorg og sykemelding

[United]

Kan dette ha noe med vårt anstrengte forhold til slutten på livet å gjøre? Vi vil ikke godta at en lammende sorg, og gjerne flere, vil ramme oss alle i løpet av livet? Bare en tanke.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av United, her.

Kan dette ha noe med vårt anstrengte forhold til slutten på livet å gjøre? Vi vil ikke godta at en lammende sorg, og gjerne flere, vil ramme oss alle i løpet av livet? Bare en tanke.

Nemlig. Det er vel nettopp det som er ett av Polyannas poeng, at livets gang er normal og selv om det er plutselig, så likevel egentlig forventet. Og dette er noe alle vet, også arbeidsgivere. Og at noen arbeidsgivere er kjipe er jo et annet problem, ikke sant? Og ikke noe som derfor må gå av sykepengeordningen?

Og man er jo på jobb kun en del av dagen. Det er flere timer igjen av døgnet til å sørge for, satt på spissen.

[Miss Norway]

Og når det gjelder den "kun de rike får mulighet til å sørge i fred ellers"-tankegangen så tenker jeg at det nettopp går på den mindframen som er blitt mer og mer vanlig i Norge nå: At man aldri skal tape lønnsinntekt på noe som helst, uansett. Ubetalt fri og en ekstra ubetalt ferieuke eller ta av avspasering er liksom så utenkelig, for da taaaaper man jo. Å spare til og ha en buffer må vel tenkes å kunne brukes på andre ting enn bil og vaskemaskin, feks livskvalitet?

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Og når det gjelder den "kun de rike får mulighet til å sørge i fred ellers"-tankegangen så tenker jeg at det nettopp går på den mindframen som er blitt mer og mer vanlig i Norge nå: At man aldri skal tape lønnsinntekt på noe som helst, uansett. Ubetalt fri og en ekstra ubetalt ferieuke eller ta av avspasering er liksom så utenkelig, for da taaaaper man jo. Å spare til og ha en buffer må vel tenkes å kunne brukes på andre ting enn bil og vaskemaskin, feks livskvalitet?

Mhm, jeg er forsåvidt enig, men så er det ikke alle der ute som har mulighet til å spare opp noen buffer heller. Bor man i leid leilighet med dårlig betalt jobb og forsørger unger, så er det ikke himla mye å ta av, altså.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Mhm, jeg er forsåvidt enig, men så er det ikke alle der ute som har mulighet til å spare opp noen buffer heller. Bor man i leid leilighet med dårlig betalt jobb og forsørger unger, så er det ikke himla mye å ta av, altså.

Joa, jeg ser den. Det er noen som alltid faller mellom alle stoler, og da er det bra at man bor i Norge der man stort sett alltid fanges opp av ett eller annet system. Men problemet for systemet er at det da skal gjelde for alle - og da havner man i den mindframen jeg snakker om: At alle humper i veien skal betales av det offentlige, uansett.

Kort oppsummert så tenker jeg jo at å ha en kriseløsning for dem som er i en posisjon der man er alvorlig lei seg pga en akutt sorg, som ikke holder ut eller kan være på jobben og som ikke får fri og ikke har mulighet til å TA seg fri, så bør man kanskje ha en mulighet til å finansiere en kort break på det offentlige. Fordi det må til. Problemet er at det da blir hylekor fra alle andre som ikke er i den situasjonen fordi det er urettfeigt og whatnot-.. og så må jo det heller ikke være stigmatiserende, må vite.

Og går sorgreaksjonen i retning reaktiv depresjon så blir man jo fanget opp av sykmeldingsordningen, så da er jo problemet løst. Slik jeg ser det er det i økende grad en generell holdning at man bør ha sorgperioden fri med lønn uansett, og da uten diagnosestempel. Og det synes jeg er en gal utvikling for et fenomen som er en del av det å leve.

[United]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Å spare til og ha en buffer må vel tenkes å kunne brukes på andre ting enn bil og vaskemaskin, feks livskvalitet?

Akkurat det er jeg enig i.

De første 16(?) dagene av sykepengene betaler arbeidsgiverne, så i realiteten er det de som vil betale for en sånn sykemelding. Av og til er det godt å jobbe når livet er vondt. Andre ganger feil å ikke få bli ferdig med ting.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Og når det gjelder den "kun de rike får mulighet til å sørge i fred ellers"-tankegangen så tenker jeg at det nettopp går på den mindframen som er blitt mer og mer vanlig i Norge nå: At man aldri skal tape lønnsinntekt på noe som helst, uansett. Ubetalt fri og en ekstra ubetalt ferieuke eller ta av avspasering er liksom så utenkelig, for da taaaaper man jo. Å spare til og ha en buffer må vel tenkes å kunne brukes på andre ting enn bil og vaskemaskin, feks livskvalitet?

¨
Og denne "Kan ikke folk bare skjerpe seg" -mindframen er likeså vanlig når man ikke har et eneste problem med å spare seg en bufferkonto eller å ta ubetalt fri.

Diskusjoner som denne får meg til å kjenne så inderlig godt hvorfor jeg er sosialist. Enda jeg har god økonomi og jobber i "Money speaks"-verdenen.

[Najade]

Jeg må si at jeg blir helt utrolig provosert over utsagn som Miss Norways om at man knuger på bufferkontoen sin og ikke vil bruke den på å sørge.

Det er MANGE her i landet som ikke har bufferkonto nok til å dekke en bursdagspresang til en klassekamerat en gang, å miste 1 ukes lønnsinntekt er helt krise faktisk.
Litt paradoksalt at den store middelklassen som gjerne har en middels godt betalt jobb, bufferkonto m.m har flest som arbeider i offentlig sektor hvor man har rett til velferdspermisjon med lønn ved dødsfall i nær familie.

Jeg synes man godt kunne hatt en egen diagnosekode for sorgreaksjon, evt innført mulighet til å søke velferdspermisjon med lønn for alle, gjerne med strenge krav til dokumentasjon m.m.

Det er jo begrenset hvor mange ganger man får "snyltet" til seg på dette grunnlaget, siden det er naturlig å avgrense dette til nær familie.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

¨
Og denne "Kan ikke folk bare skjerpe seg" -mindframen er likeså vanlig når man ikke har et eneste problem med å spare seg en bufferkonto eller å ta ubetalt fri.

Diskusjoner som denne får meg til å kjenne så inderlig godt hvorfor jeg er sosialist.

[Xian]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

¨
Og denne "Kan ikke folk bare skjerpe seg" -mindframen er likeså vanlig når man ikke har et eneste problem med å spare seg en bufferkonto eller å ta ubetalt fri.

Diskusjoner som denne får meg til å kjenne så inderlig godt hvorfor jeg er sosialist. Enda jeg har god økonomi og jobber i "Money speaks"-verdenen.

Jeg fikk ikke prikket Kasia igjen, så jeg sier meg bare så inderlig enig her i tråden.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Og når det gjelder den "kun de rike får mulighet til å sørge i fred ellers"-tankegangen så tenker jeg at det nettopp går på den mindframen som er blitt mer og mer vanlig i Norge nå: At man aldri skal tape lønnsinntekt på noe som helst, uansett. Ubetalt fri og en ekstra ubetalt ferieuke eller ta av avspasering er liksom så utenkelig, for da taaaaper man jo. Å spare til og ha en buffer må vel tenkes å kunne brukes på andre ting enn bil og vaskemaskin, feks livskvalitet?

Dette er lett for deg og meg å si. Vi kan ta fri hvis vi vil. Det er snakk om en omprioritering. Det er ikke alle som har mulighet for den omprioriteringen fordi alle pengene brukes hver eneste måned.

Jeg er enig i at det ikke skal gå noen automatikk i at man får 14 dagers fri når man har opplever at noen i familien dør. Men hvis man trenger det, så bør det være åpning for det, synes jeg.

Jeg kan jobbe for halv maskin en stund også. Det funker i min jobb (jeg får bare sabla mye å gjøre etterpå), men det er jo ikke alle som har det sånn.

Her synes jeg man skal stole på arbeidstakeren selv. Hvis han synes det er ok å gå på jobb etter at en forelder er død, så gjør han det. Hvis han ikke ønsker dette, burde det være ordninger for å kunne sørge alene en kort periode. Jeg synes ikke man skal legge til grunn at folk vil utnytte systemet og bli hjemme av bekvemmelighetsgrunner.

Og så tenker jeg på den psykologiske kontrakten mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Hvis arbeidsgiveren er raus mot arbeidstakeren i noen situasjoner, vil kanskje arbeidstakeren kunne gi tilbake i perioder hvor det er arbeidsplassen som har behov for noe ekstra.

[nolo]

Jeg syns sorg kan være sykmeldingsgrunn god som noen, men da selvsagt etter individuell vurdering. Det skal ikke gå automatikk i det, sånn at folk kan tenke, ah, der døde endelig den gamle knarken, nå kan jeg få meg noen velfortjente sykedager.

På den annen side kan det heller ikke være noen strenge familiedefinisjoner, slik det skal være ved søknad om velferdspermisjon. Det kan være vel så vondt å miste en nær venn eller en kjær tante som en forelder, alt etter hvor nær man stod vedkommende.

Ang dette at det kommer an på jobben: Jeg har vært sykmeldt i en uke pga depresjon/stress/angst i forbindelse med et dødsleie, og jeg kunne ha gjort kontordelen av arbeidet mitt, men jeg fungerte dårlig i klasserommet, der hadde det virkelig ikke vært noen vits å ha meg. Da dødsfallet var et faktum fikk jeg fem dagers velferdspermisjon uten spørsmål.

Da en venn av meg som er flyger mistet faren sin fikk han ikke velferdspermisjon, enda han sa at han hadde vansker med å holde fokus på jobb. Det syns jeg var slett personalpolitikk.

[Katta]

Det er forresten ikke alle arbeidsgivere som synes det er greit å gi arbeidstakere plutselig fri for noe som helst. Selv om de bruker av ferie og avspasering. Ei god venninne av meg fikk trekk på skuldrene og "du får få deg ei sykmelding da" som svar fra sin leder da det var spørsmål om å få ta ut noen avspaseringsdager i en sammenlignbar situasjon. Sykmelding er på et vis den eneste ordningen vi har som trumfer vanskelige ledere. Alle andre ordninger har et element av skjønn i seg som det ikke er helt enkelt å forholde seg til i en krisesituasjon når det blir brukt mot en.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Sykmelding er på et vis den eneste ordningen vi har som trumfer vanskelige ledere.

Men det er jo et lederproblem, eller arbeidsgiverproblem. Dårlige ledere bør rykes og reises. Jeg synes ikke det er noe godt argument for å utvide sykelønnsordningen ytterligere; vi har jo ikke råd til å beholde den vi har nå engang...

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Men det er jo et lederproblem, eller arbeidsgiverproblem. Dårlige ledere bør rykes og reises. Jeg synes ikke det er noe godt argument for å utvide sykelønnsordningen ytterligere; vi har jo ikke råd til å beholde den vi har nå engang...

Nei, jeg argumenterer egentlig ikke for å utvide det. Jeg tror det foregår to litt parallelle diskusjoner her nå. Jeg synes sykelønnsordningen skal forbeholdes sykdom, selv om jeg godt synes vi kan ha en langtrukken og voldsom sorgreaksjonskode til bruk i ekstremtilfeller for statistikkens skyld. For da har man gått over i depresjon som du også sier, men det er greit å ha ryddig statistikk for å kunne trekke ut hvor mye som skyldes sorg.

Det jeg argumenterer for er å på et eller annet vis regulere at dette er en situasjon man har krav på fri. Ikke nødvendigvis med lønn, det kan evt være tariffbestemt, men som ved barnehageoppstart og tilsvarende hendelser at man har hjemlet rett på fri et par dager.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Men det er jo et lederproblem, eller arbeidsgiverproblem. Dårlige ledere bør rykes og reises. Jeg synes ikke det er noe godt argument for å utvide sykelønnsordningen ytterligere; vi har jo ikke råd til å beholde den vi har nå engang...

Men det finnes skikkelig drittale ledere. Jeg fikk en gang en "avventende sykemelding". Det var jo helt genialt for slike ledere. Hvis du ikke tilrettelegger på følgende måte .... , så kommer denne personen til å bli sykemeldt. Deretter gjorde jeg all den jobben som jeg ellers ville ha gjort, med et minimum av tilrettelegging i en avgrenset periode.

Det samme bør kunne forventes når man spør om å få bruke avspassering og ferie til det samme, men man skal ikke egentlig trenge å gå til legen for å få til det.

Men allikevel er jeg delvis enig. Det blir mye "dette har jeg krav på"-mentalitet.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Men allikevel er jeg delvis enig. Det blir mye "dette har jeg krav på"-mentalitet.

Ja, jeg er også litt enig. Men så tenker jeg også at det er de færreste som utnytter et dødsfall for å få seg sykmelding altså. Jeg kan ikke forstå annet? Men så er det alltid noen som har hørt om noen, og så blir disse noen til slutt mange.

Vi har et velferdssamfunn som i mye større grad en andre land er tuftet på tillit, og det vil alltid føre til at noen utnytter dette systemet. Og jeg tror det er vanskelig å unngå det. Men det bør ikke være noe flesteparten må svi for.

[Miss Norway]

Dere ser jo at jeg presiserte nærmere i innlegget under.

Men det er nå engang sånn at det er mest middelklasse her i Norge, og vi kan jo ikke påstå at ikke "folk flest" her i Norge har det OK økonomisk, spesielt hvis vi sammenligner med andre land? Og det er vel i hovedsak folk flest vi diskuterer her, jah? At det bør eksistere ordninger for dem som faller utenfor, eller i ekstemsituasjoner, er det ganske få som er uenige i tror jeg.

Og jeg synes nå engang at jeg tydelig har merket en slik "shift in mindframe" siste ti-tolv år når det gjelder hva folk synes det offentlige bør dekke. Spesielt når det gjelder fjernt sykdomsrelaterte ting.

[Daisy]

Jeg opplevde en gang at en kollega ble sykemeldt i fire måneder pga en skilsmisse hun tok initiativ til (hun fant en annen)(det var ikke andre faktorer inne i bildet enn sorg/ordne praktiske ting, og de ble sammen igjen noen mnd senere..) og det synes jeg er langt utenfor grensen altså.

Jeg er litt på linje med Polyanna her, det har blitt en forventning om at arbeidsgiver skal dekke alt mulig. Er man så heldig å være ansatt, så skal man ikke lide økonomiske tap på noe som helst hvis livet går en i mot.