Lag barn, jenter! (Aftenposten)

[kie]

Det er jo sant det Mim skriver. Ja, det er mange oppegående folk som får barn i ung alder.

Men i gruppen "unge foreldre" så finnes det også de som er umodne nok til å tro at et barn bare er en avansert form for dukke. Og det er faktisk et stort problem at mange unge som selv har hatt en vanskelig start på livet og enda ikke har fått bearbeidet dette, veldig gjerne vil ha barn fortest mulig. Jeg vet at man i ungdomshjem sliter en del for å forhindre at de unge jentene som kanskje har problemer med rus, dårlig dømmekraft, traumer fra egen barndom etc. får barn. Mens jentene virker som om de virkelig legger seg i selen for å bli gravide. Noen virker nesten besatt av tanken og får stjerner i øynene bare av å snakke om det.

Jeg sier IKKE at de nødvendigvis er uegnet som foreldre uansett, men jeg sier at mange kunne trengt å bearbeide egne traumer først.

Og når det nå engang er slik at de som har dette behovet. For tryggheten, for en egen familie, for noen som aldri forlater dem og for noe de tror vil få dem til å føle seg verdifulle... Ja, så er det vel ikke så rart at dette gjør noe med statistikken?

Det er vel ikke like stor sannsynlighet for at folk som rusher inn i det å få barn før de er klare for det finnes i gruppen modne mødre? Det er ikke så mange modne mødre på ungdomshjem. Det er statistisk sett større sjanse for at en moden mor ikke er en ung og usikker tenåring som prøver å bearbeide egne traumer gjennom å få barn.

Det vil selvsagt ikke si at alle modne mødre er i en situasjon der det er lurt å få barn. Det vil ikke si at alle unge mødre er tenåringsjenter som ikke har hatt det godt og trenger terapi.

Men jeg tror at for de tenåringsjentene som antageligvis også er overrepresentert i barnevernsstatistikkene, så ville kanskje noen flere år på baken ha økt sjansen for at traumer rakk å bli bearbeidet slik at man fikk stanset denne uheldige arven som finnes i noen familier.

[Skilpadda]

Bedre kår for studentforeldre er et tiltak jeg ville være veldig, veldig for, og som kanskje kunne gjøre en hel del for å redusere gjennomsnittsførstefødendealderen (for et vakkert ord! ) for kvinner med høyere utdannelse. Bedre barnehagedekning ville også gjøre det lettere og mer attraktivt å være yrkesaktive småbarnsforeldre, også for dem som er i oppstarten av et yrkesaktivt liv. Ut over det synes jeg rimeligvis folk bør kunne velge hva som passer dem best selv, og naturligvis finnes det både generelle og personlige grunner som kan tale både for å få barn svært tidlig og å vente til man er godt over 30.

[him]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Jeg sier ikke at ikke ting er verdt å argumentere for, eller kjempe for. Klart man ikke skal godta fordommer og urett. Og jeg kan også skjønne at noen blir lei av stadig å møte dette, dersom det er tilfellet. Men at man tar det innover seg og blir såret på egne vegne, feks i et diskusjonsforum, det har jeg litt problemer med å forstå.

Grunnen til at folk blir opprørte er vel mest sannsynlig at dette er noe de får både høre og føle i RL, det treffer rett og slett et ømt punkt. Jeg ville ikke blitt såret at at noen snakket dritt om nordlenninger, men jeg ville ha blitt opprørt over folk som hevdet at det er bare "å ta seg sammen" når det er snakk om psykiske problemer og jeg ville ha blitt såret av enkelte ting (selv om jeg akkurat nå ikke kommer på noe konkret eksempel).

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Bedre kår for studentforeldre er et tiltak jeg ville være veldig, veldig for, og som kanskje kunne gjøre en hel del for å redusere gjennomsnittsførstefødendealderen (for et vakkert ord! ) for kvinner med høyere utdannelse. Bedre barnehagedekning ville også gjøre det lettere og mer attraktivt å være yrkesaktive småbarnsforeldre, også for dem som er i oppstarten av et yrkesaktivt liv. Ut over det synes jeg rimeligvis folk bør kunne velge hva som passer dem best selv, og naturligvis finnes det både generelle og personlige grunner som kan tale både for å få barn svært tidlig og å vente til man er godt over 30.

Hør, hør. Selv om det ikke er så aller verst å studere med barn i dette langstrakte land.

(og ja, for et vakkert ord! Litt som høyesterettsjustitiarius. Høyesterettsjustitiarius. Høyesterettsjustitiarius. )

[allium]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det er jo sant det Mim skriver. Ja, det er mange oppegående folk som får barn i ung alder.

Men i gruppen "unge foreldre" så finnes det også de som er umodne nok til å tro at et barn bare er en avansert form for dukke. Og det er faktisk et stort problem at mange unge som selv har hatt en vanskelig start på livet og enda ikke har fått bearbeidet dette, veldig gjerne vil ha barn fortest mulig. Jeg vet at man i ungdomshjem sliter en del for å forhindre at de unge jentene som kanskje har problemer med rus, dårlig dømmekraft, traumer fra egen barndom etc. får barn. Mens jentene virker som om de virkelig legger seg i selen for å bli gravide. Noen virker nesten besatt av tanken og får stjerner i øynene bare av å snakke om det.

Men argumentet blir litt merkelig i en tråd der det diskuteres om man generelt bør få barn tidligere.

For selv om de som får barn tidlig idag kanskje ikke alltid er "de skarpeste knivene i skuffen", er det i seg selv ikke noe argument mot å få barn tidlig. Man blir ikke dum av å få barn før fylte 25.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Men argumentet blir litt merkelig i en tråd der det diskuteres om man generelt bør få barn tidligere.

For selv om de som får barn tidlig idag kanskje ikke alltid er "de skarpeste knivene i skuffen", er det i seg selv ikke noe argument mot å få barn tidlig. Man blir ikke dum av å få barn før fylte 25.

Vi har jo alle med oss hver vår "bagasje" inn i en diskusjon. Noe som ofte er en berikelse.

Jeg var f.eks. 19 år gammel da jeg ble gravid og 20 da jeg fødte. Jeg er storesøster til en som ved et uhell ble gravid på sin 15-årsdag og valgte å beholde barnet. Jeg har vært med på de ofrene det krevde. Bl.a. tilbrakte jeg store deler av min russetid på barneavdelingen på sykehuset, siden barnet ble innlagt. Jeg hadde barn i sengen natten før eksamen, fordi jeg stilte opp. Allikevel er vår erfaring veldig god. Min søster er en oppegående person som vokste med oppgaven. Vi er en familie som står på for hverandre. Vi er en ressursfamilie.

Mens Mim har kompetanse og erfaringer med akkurat den undergruppen av unge mødre som virkelig burde ha fått hjelp til å bearbeide egne traumer, de som kanskje på grunn av sine erfaringer er mer umodne enn sine jevnaldrende og derfor mindre ukritisk i forhold til dette med å få barn tidlig. Da blir det kanskje det hun "bringer til bordet" i en diskusjon.

Selv har jeg som sagt gode erfaringer, men jeg har også sett at det ikke er sånn overalt. Selv har jeg jo hatt en del kollegaer med erfaring fra barnevern, siden de jo også jobber innen psykiatrien. Men aller mest har jeg sett dem som saksbehandlere i forhold til pasienters barn. Men av de tingene som ofte videreføres i slike settinger, er personlighetsforstyrrelser. Og de barna som vokser opp med en personlighetsforstyrret mor med hele verden som fiende står i fare for å selv utvikle personlighetsforstyrrelser. Dermed ender generasjon etter generasjon i noen familier som barnevernssaker.

Som sagt; dette er alvorlige problemstillinger og alderen er en del av problemet, tror jeg. Rett og slett fordi akkurat de årene burde ha vært investert i terapi etc.

Samtidig så skjønner jeg jo veldig godt at man blir litt vár på dette når man er en ung og oppegående mor. Jeg har jo gjennom min søster fått se litt av hvordan man stadig blir diskreditert og hvordan det er når omverdenen bare venter på at man skal gjøre noe feil. Hvor lite lov man har til normal prøving og feiling. Og hvor anspent og i forsvar man kan bli av det. Så jeg skjønner reaksjonene også. Men jeg tror altså at det ble litt bom i denne tråden.

Og for ordens skyld: Jeg har truffet flere knallgode, unge mødre som selv har hatt en dårlig oppvekst. Jeg vet at de finnes også.

[Dixie Diner]

Jeg skjønner godt at man kan bli såret og ta seg nær av ting skrevet på et forum. Man er da ikke følelseskalde roboter? Jeg skal gladelig innrømme at jeg mange ganger har blitt skikkelig såret og fornærmet over ting skrevet på et forum (feks. om overvektige og lignende), selv om jeg vanligvis ikke lar meg affisere så voldsomt.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jeg skjønner godt at man kan bli såret og ta seg nær av ting skrevet på et forum. Man er da ikke følelseskalde roboter? Jeg skal gladelig innrømme at jeg mange ganger har blitt skikkelig såret og fornærmet over ting skrevet på et forum (feks. om overvektige og lignende), selv om jeg vanligvis ikke lar meg affisere så voldsomt.

Jeg er enig i det.

Jeg kjenner jeg blir veldig defensiv når enkelte sier de synes synd på datteren min pga min alder. Ja feit er jeg også det er også en grunn til at det er synd på henne.

For meg virker det som det er "helt ok" å komme med slike påstander selv om forskning viser at det sjelden er hold i dette. Mht bioliogiske faktorer i svangerskap er det noe annet.

Jeg bryr meg ikke så mye om alder, noen av de mødrene jeg er mest på linje med kunne jeg biologisk godt vært mor til. Jeg synes foreldreoppgaven er viktig, og jeg synes ikke det er ok å få "lisens" fordi en er ung.

Studenforeldre har jeg som ekslærer på en kreativ fagskole veldig god erfaring med. De jobbet i min erfaring langt bedre og mer strukturert enn sine jevnaldrene uten barn.

For meg er det slik at "friperioden" som ansvarsløs ung voksen forsvinner når en får barn. Den kommer ikke tilbake, men erstattes med noe annet. Kanskje er det bedre, men for meg har mine erfaringer vært med på å gjøre meg til den personen jeg er og når jeg ser tilbake var jeg en kul tante, men så utrolig glad jeg ikke fikk barn da.

For meg var det ikke et bevisst valg etter 25 og iallefall ikke 30 men et spørsmål om farsemne.

[Jessica]

Først vil jeg bare si at noen blir støtt av enkeltes uttalelser har jeg full forståelse for. Vi har alle våre ømtålige punkter og det må vi respektere. Så at noen stiller seg uforstående til det er trist. Dette er et forum ja, men man kan bli såret på et forum like godt som i det virkelige liv. Det som også er trist i denne sammenhengen er at man ikke kan se at man har tråkket noen på tærne og beklage det......

Så tilbake til saken. Jeg har vært under utdanning i sju år nå. Da jeg startet var barna mine 1 år, 7 år og 9 år. Før dette var jeg 100% yrkesaktiv. Jeg var datakonstruktør (teknisk tegner) i Telenor. Jeg må si at hverdagen med studier har på mange måter vært langt mer fleksibel enn når jeg jobbet full tid. Siden jeg også fikk noen tøffe tak med kreft i starten av utdanningen så har jo dette bydd på ekstra utfordringer, men det har gått det og.

Det jeg ser på som viktig når man skal utdanne seg med yngre barn er:
- barnehageplass (stabilt og barnehager blir ikke syke, kontra dagmammaer)
- en mann som har støttet meg og ikke gitt meg dårlig samvittighet når jeg har jobbet med skolearbeidet, og ikke minst har tatt mange tak her hjemme.
- også at man ikke får for mange økonomiske bekymringer (noe vi har hatt en del av i perioder, men det var jo pga kreftbehandlinger osv. at det ble tøft.
- Til sist eller først så er det motivasjonen og ønsket om å få denne utdanningen. Motivasjonen må både du ha og din partner.

Jeg har også sett flere forhold som har røket i forbindelse med utdannelse. Den som blir utdannet får en større tro på seg selv, endrer synet på en del ting og kanskje partneren (særlig menn) har vanskelig for å takle at en kone/samboer får en høyere utdannelse.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Grunnen til at folk blir opprørte er vel mest sannsynlig at dette er noe de får både høre og føle i RL, det treffer rett og slett et ømt punkt.

Det er mulig jeg er hardhudet og priviligert. Ikke er jeg i noen sårbar gruppe. Og ikke har jeg hittil opplevd å bli personlig indignert over uttalelser som treffer noe som omhandler meg. Jeg synes det er viktig å se forskjell på sak og person, og på et forum er det vel lettere enn i RL?

[him]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Det er mulig jeg er hardhudet og priviligert. Ikke er jeg i noen sårbar gruppe. Og ikke har jeg hittil opplevd å bli personlig indignert over uttalelser som treffer noe som omhandler meg. Jeg synes det er viktig å se forskjell på sak og person, og på et forum er det vel lettere enn i RL?

Husker du at du og jeg har hatt en diskusjon som i alle fall engasjerte deg, den handlet om det å reise rundt i verden og "gjøre bra ting", feks i "Leger uten grenser"? (Ja, ikke jeg da. Med mine medisinkunnskaper hadde jeg vel bedre egnet meg i en junta enn i "Leger uten grenser". )

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Det er mulig jeg er hardhudet og priviligert. Ikke er jeg i noen sårbar gruppe. Og ikke har jeg hittil opplevd å bli personlig indignert over uttalelser som treffer noe som omhandler meg. Jeg synes det er viktig å se forskjell på sak og person, og på et forum er det vel lettere enn i RL?

Merkelig at du synes det er så rart, man har alle forskjellige oppfatninger av forumbruk, men det som er sikkert er at det er mennesker med følelser, tanker og forskjellig bakgrunn og erfaringer som skriver og leser. Og at noen kan bli opphisset, irritert, sinna, engasjert, såret og lei seg av hva andre mennesker mener om en sak som gjelder dem direkte eller indirekte finner jeg ikke rart i det hele tatt.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av lykkeliten02, her.

Og at noen kan bli opphisset, irritert, sinna, engasjert, såret og lei seg av hva andre mennesker mener om en sak som gjelder dem direkte eller indirekte finner jeg ikke rart i det hele tatt.

Jeg tror spørsmålet var om man føler seg personlig krenket eller angrepet, ikke om man blir irritert, sint eller lignende fordi man er engasjert i en sak som blir diskutert.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror spørsmålet var om man føler seg personlig krenket eller angrepet, ikke om man blir irritert, sint eller lignende fordi man er engasjert i en sak som blir diskutert.

Det er litt samme side av en sak, synes nå jeg. At noen unge mødre som sikkert har følt en del på fordommer i RL, føler seg støtt (ikke direkte krenket) av noen uttalelser om unge mødre som en gruppe er ikke rart. Det er selvfølgelig basert på følelser, og skrevet i en sinnstemning som reflekteres i innlegget. Det er vel ikke dermed sagt at de ikke skjønner at det ikke gjelder dem personlig.

[slaraffen]

Du kan IKKE velge å gi permen til pappa dersom mor ikke har vært i arbeid. Permisjonen går på mors arbeid før fødsel uansett, og studier teller ikke her. Så om mor er student, har ikke pappa noe krav på permisjon.

[trøtt]

Opprinnelig lagt inn av slaraffen, her.

Du kan IKKE velge å gi permen til pappa dersom mor ikke har vært i arbeid. Permisjonen går på mors arbeid før fødsel uansett, og studier teller ikke her. Så om mor er student, har ikke pappa noe krav på permisjon.

Jo du kan velge å gi permisjonen til pappan, har ingenting å si om mor har jobbet før fødselen eller ikke.



Ellers ble jeg ikke personlig fornærmet av tråden her, men det må være lov å svare selv om man stiller i kategorien unge alenemødre. (eller stilte engang, siden jeg hverken er ung eller alenemor nå)

[Toffskij]

:ser levende for meg him som juntamedlem:

[him]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

:ser levende for meg him som juntamedlem:

Ja, og mannen min kunne ha vært med i juntaen. Vi har ikke øks, så han måtte høgge av foten til juletreet med en gedigen samekniv i år - han så helt vill ut. (Du kan få være med du også, Tinetoff. Jeg og du! Midt på ville fjellet, iført kamoklær mens vi diskuterer statskupp og drikker vodka (og spiser sjokolade))

[torsk]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

:ser levende for meg him som juntamedlem:

Ja, him hadde kanskje passet fint på Juntafil?

[Mams]

At vi jenter er mest fruktbare i midten av 20 årene er gammelt nytt for de fleste.
Det kan man ikke stikke under en stol og fortrenge.

Men det er ikke dermed sagt at man MÅ få barn da, forholdene bør ligge litt til rette.
Å ha en få barn sammen med blant annet.

Men når man passerer 30-35 år kan man få problemer med å lage barna, og det kan man heller ikke stikke under en stol og fortrenge.
Det gjelder ikke alle, men noen. Problemene blir gjerne større jo eldra man blir.

På lik linje med at det ikke gjelder alle, så kan man ikke sette noen i bås basert på alderen de fikk barn i.
Alleunge mødre er ikke dumme som et tørt stykke brød, og alle modne mødre er heller ikek verdens beste mødre.
Alle personer er forskjellige, og modenhet er ikke noe man ene og alene kan måle i alder.

Problemer med å bli gravid er heller ikke noe som kun gjelder for de over 35, men ja sjangsene for det er større en hos en på 25.

Om man er litt mindre navlebeskuende og ser litt på saken med generelle øyne, så blir det sikkert litt lettere å takle slike artikler.
Man havner da gjerne litt mindre i forsvarsposisjon.