Hemmeligheter i parforhold

[rine]

Hemmelig bankonto og "kompismiddager" som egentlig er middag med ekskjæresten er hemmeligheter vi ikke liker.

Å ha privat e-post, FB-profil, og mobiltelefon, ser jeg ikke på som å ha "hemmeligheter" for hverandre, det handler mer om å ha et privatliv, og det er noe jeg er interessert i å ha, selv om jeg er i et forhold. Å fortelle betroelser fra f. eks venninner er også ganske utenkelig. Det samme er det for han, antar jeg.

Jeg synes også Floksa ha et litt merkelig syn på hemmeligheter og venninner, men kanskje ikke merkelig nok til at man trenger å ta en "Dårlig Mor?"

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg skjønner ikke den derre dame greia med turer i mørket og prat over rødvinsglasset og fnising i telefonen og hemmeligheter.

Det trenger ikke være "fnising" det er snakk om, altså, heller ikke turer i mørket. Det kan være problemer man har (eller problemer noen som står en nær har), ting man er usikker på og synes er vanskelige, og som man ønsker å snakke om med noen man kjenner og stoler på. Jeg synes det høres ut som om du tenker på litt sånn fjortisaktig "fnising om gutter" når du snakker om hemmeligheter, men det er veldig lite denslags blant mine voksne venner (av begge kjønn) - det er derimot mange temaer og problemstillinger som er såpass private at man ikke ønsker at så mange skal få høre om dem, uten at det er snakk om "fnising" i det hele tatt.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg skjønner ikke den derre dame greia med turer i mørket og prat over rødvinsglasset og fnising i telefonen og hemmeligheter. Det er ikke en relasjon jeg noen gang har ønsket meg og derfor heller ikke noe jeg går glipp av.
Men har sosiale koder jeg forstår

Det funker strålende uten alkohol og uten fnising i telefonen , jeg trenger ikke engang gå tur i mørket for å betro meg til en venn, eller ta imot betroelser. Jeg synes betroelser er en fin ting og noe som gjør meg varm innvendig av glede over at noen velger å fortelle ting til meg.

Men, jeg skjønner at det kan være vanskelig for noen å motta betroelser og bli vist en slik tillit, det er et ansvar å vedlikeholde tillitten. Det kan være skremmende å være "utvalgt", kanskje spesielt hvis man selv har erfart tillitsbrudd.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg skrev vel ikke at det var fordi jeg ikke holder på hemmeligheter vel?
Det er din konklusjon.

Jeg skjønner ikke den derre dame greia med turer i mørket og prat over rødvinsglasset og fnising i telefonen og hemmeligheter. Det er ikke en relasjon jeg noen gang har ønsket meg og derfor heller ikke noe jeg går glipp av.
Men har sosiale koder jeg forstår

Og at jeg ikke holder på hemmeligheter vel vel også ganske drøyt å skrive. Jeg vil ikke vite hemmeligheter og det er vel to forskjellige ting?

Men da har du vel i praksis ingen svært nære venner da som betror seg til deg, og det er jo greit nok det.

Som sagt, det å ha fortrolighet betyr ikke alltid at hemmelighetene er så store. Om jeg har en venninne eller venn som forteller meg at de er deprimerte og lei seg på grunn av dårlig selvtillit eller at de har fått en sykdom eller at de er misfornøyd med utseende whatever, så skjønner jeg jo helt av meg selv at de nødvendigvis ikke ønsker at mannen min skal vite dette sånn i etterkant.

Jeg tror ærlig talt at dette med fortrolighet er noe du ikke kanskje helt har skjønt greia med, Floksa, og uten å si noe sikkert, så ville jeg tippe at dine venner ikke er så fortrolige med deg, siden du forteller alt til mannen. Hvem gidder å fortelle en venninne om myomet som gir store mensblødninger når man vet at mannen hennes får vite om det? Ikke at det nødvendigvis er så farlig, men det går på fortrolighet og respekt for hva andres privatliv er.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men da har du vel i praksis ingen svært nære venner da som betror seg til deg, og det er jo greit nok det.



Jeg tror ærlig talt at dette med fortrolighet er noe du ikke kanskje helt har skjønt greia med, Floksa, og uten å si noe sikkert, så ville jeg tippe at dine venner ikke er så fortrolige med deg, siden du forteller alt til mannen. Hvem gidder å fortelle en venninne om myomet som gir store mensblødninger når man vet at mannen hennes får vite om det?

Det er også en mulighet for at det er motsatt og at jeg er en folk betror seg til og at jeg derfor har satt grenser for mitt eget privatliv og for hvor mye elendighet jeg aksepterer at andre tømmer ut på meg, uten at jeg får tømme det videre.
Jeg vet hva fortrolighet er og jeg har det med mannen min og mine nærmeste, andre har det med sine veninner. Værre er det ikke

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Jeg skjønner ikke den derre dame greia med turer i mørket og prat over rødvinsglasset og fnising i telefonen og hemmeligheter. Det er ikke en relasjon jeg noen gang har ønsket meg og derfor heller ikke noe jeg går glipp av.
Men har sosiale koder jeg forstår

Sånn tror min mor at jentevennskap er også, og derfor sluttet hun med det da hun var ganske ung. Og er stolt av det.

Det du beskriver er tenåringsrelasjoner og jeg synes det er trist at du ikke gir voksenvennskap mellom kvinner en sjanse, men siden du ikke er til å stole på, så tviler jeg på at du får oppleve det.

[Olympia]

Nå synes jeg Floksa får mye medfart her.

For meg høres det ut som om hun ikke oppsøker den type fortrolighet heller, og det får da vitterligen være hennes avgjørelse? Vennskap er forskjellige, og jeg tror ikke det finnes fasit på hvor dype vennskap/relasjoner man bør ha og til mennesker av hvilket kjønn osv. Det virker som om hun har en type fortrolighet med sin partner som de begge trives med, verre er det vel ikke?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Nå synes jeg Floksa får mye medfart her.

For meg høres det ut som om hun ikke oppsøker den type fortrolighet heller, og det får da vitterligen være hennes avgjørelse?

Det er jeg enig i. Det jeg primært reagerte på, var ikke at hun ikke ønsker å være fortrolig med venninner, men at hun så ut til å avfeie alt av "betroelser" som enten en slags "fnise over gutter"-greie eller en "søplebøtte"-greie, og det syntes jeg var veldig ensidig og forenklende i forhold til sånn som jeg tenker om private betroelser/samtaleemner mellom venner.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Sånn tror min mor at jentevennskap er også, og derfor sluttet hun med det da hun var ganske ung. Og er stolt av det.

Det du beskriver er tenåringsrelasjoner og jeg synes det er trist at du ikke gir voksenvennskap mellom kvinner en sjanse, men siden du ikke er til å stole på, så tviler jeg på at du får oppleve det.

Oi, var det meningen jeg skulle skamme meg og bli lei meg nå?

Jeg har 2 nære veninner som har fulgt meg gjennom hele livet.
Jeg VET hva voksenvennskap er.
Jeg har det med mannen min, i motsettning til mange andre føler jeg?
Jeg har bare satt klare grenser for mine vennskap og alle er konfortable med det. Og jeg mottar min andel av andres mensplager, aborter voldtekter, misbruk, psykiske plager you name it, og føler jeg at det er viktig, deles det med mannen min, med de involvertes viten og aksept .

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Sånn tror min mor at jentevennskap er også, og derfor sluttet hun med det da hun var ganske ung. Og er stolt av det.

Det du beskriver er tenåringsrelasjoner og jeg synes det er trist at du ikke gir voksenvennskap mellom kvinner en sjanse, men siden du ikke er til å stole på, så tviler jeg på at du får oppleve det.

Jeg HAR voksenvennskap, med nærhet og fortrolighet.
Jeg er ikke din mor og ikke tillegg meg egenskaper du henter fra henne, fordi jeg har vennskap med andre regler enn hva du har.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Men er det å høre på andre og andres fortellinger og opplevelser å være en søplebøtte? Det er helt skremmende, altså, min mor bruker nemlig akkurat samme uttrykk. Hun vil ikke vite noe, for hun vil ikke forholde seg til andre, hun tror nemlig at hun må *gjøre* noe med alt hun får vite, hun skjønner ikke at man kan nøye seg med å lytte og anerkjenne.

Hvem er andre?
Hvor mange nære veninner må man ha for å kunne være bra nok?
Hvilke hemmeligheter må man holde på?

[Maverick]

Åja, men det har jeg jo bare skummet gjennom!


Sorry.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Du ville ikke fortalt meg om psykiske plager og grunnen fordi jeg ville stoppet deg og sakt at jeg ikke vil vite.

[Pebbles]

De sjokkerende innleggene fra Floksa her mot slutten av tråden, minner meg på et annet poeng ved å unngå symbiosepregede forhold til partneren; om man synes det er så "naturlig" å åpne partnerens post, lese partnerens mail, logge seg inn på partnerens FB etc. så innvaderer man faktisk andre menneskers privatliv på en uhørt og etisk forkastelig måte. Altså ikke bare partnerens - men hans venner og bekjentes privatliv.

Det går bare ikke an.

Det hender av og til at jeg og min nærmeste venninne bruker innboksen på FB for å fortelle hverandre temmelig private ting. Det har ikke engang fallt meg inn at hennes mann skulle logge seg på hennes FB konto, gå inn i innboksen og lese om mine innerste tanker. Jeg ville blitt rystet om det hadde skjedd.

Jeg vet ikke helt hva slags liv du lever Floksa, og hvilke erfaringer livet har gitt deg, men det er altså ikke slik at hemmeligheter per definisjon er suspekte. Men de er private. Det bør man sannelig ha stor respekt for.

Mange menn som er sladrekjerringer. :tyveårimannsdominertmiljø:

[Maverick]

Mange damer også. :flirer:

Det er forresten en mellomting mellom å låse mobilen sin inn i safen og å jevnlig overlate den til partneren for gjennomgang da.

Jeg leser aldri post, epost eller sjekker mobil eller økonomi for han jeg bor sammen med. Og ikke han for meg heller. Ikke fordi vi nekter hverandre dette. Ikke fordi det er passordbeskyttet og låst og lukket. Men fordi det er helt unaturlig for oss. Telefonen ligger jo der - vil han sjekke den så får han jo gjøre det. Men om han hadde sjekket min telefon i smug så ville det nok vært starten på slutten for oss. Det som gjør at vi er sammen er jo at vi er forelsket. Vi trenger ikke drive å kontrollere hverandre. Hvorfor skulle vi det? Den dagen vi ikke er forelsket og dedikerte til forholdet mer så er det over. Jeg har liten tro på at et forhold kan holdes kunstig i live med pisk eller med kontroller av mobiler.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er forresten en mellomting mellom å låse mobilen sin inn i safen og å jevnlig overlate den til partneren for gjennomgang da.

Jeg leser aldri post, epost eller sjekker mobil eller økonomi for han jeg bor sammen med. Og ikke han for meg heller. Ikke fordi vi nekter hverandre dette. Ikke fordi det er passordbeskyttet og låst og lukket. Men fordi det er helt unaturlig for oss. Telefonen ligger jo der - vil han sjekke den så får han jo gjøre det. Men om han hadde sjekket min telefon i smug så ville det nok vært starten på slutten for oss. Det som gjør at vi er sammen er jo at vi er forelsket. Vi trenger ikke drive å kontrollere hverandre. Hvorfor skulle vi det? Den dagen vi ikke er forelsket og dedikerte til forholdet mer så er det over. Jeg har liten tro på at et forhold kan holdes kunstig i live med pisk eller med kontroller av mobiler.

Veldig enig i det du skriver her.
Det hender jo at mannen f.eks er opptatt med noe og så kommer det tekstmelding, og da kan det være at jeg spør om jeg skal sjekke for ham. Noen ganger sier han nei og noen ganger ja. Men det hadde ikke ramlet meg inn å sjekke en tekstmelding uten å spørre først, selv om han ikke hadde blitt sur eller noe om jeg hadde gjort det.

[007]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg syns det er helt sært å ha felles epost.

Vi har en felles e-post. Det er en epostadresse vi fikk da vi fikk internett. Jeg bruker den mest, men mannen kan bruke den om han vil. I tillegg har vi private epostadresser.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er forresten en mellomting mellom å låse mobilen sin inn i safen og å jevnlig overlate den til partneren for gjennomgang da.

Jeg leser aldri post, epost eller sjekker mobil eller økonomi for han jeg bor sammen med. Og ikke han for meg heller. Ikke fordi vi nekter hverandre dette. Ikke fordi det er passordbeskyttet og låst og lukket. Men fordi det er helt unaturlig for oss. Telefonen ligger jo der - vil han sjekke den så får han jo gjøre det. Men om han hadde sjekket min telefon i smug så ville det nok vært starten på slutten for oss. Det som gjør at vi er sammen er jo at vi er forelsket. Vi trenger ikke drive å kontrollere hverandre. Hvorfor skulle vi det? Den dagen vi ikke er forelsket og dedikerte til forholdet mer så er det over. Jeg har liten tro på at et forhold kan holdes kunstig i live med pisk eller med kontroller av mobiler.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Veldig enig i det du skriver her.
Det hender jo at mannen f.eks er opptatt med noe og så kommer det tekstmelding, og da kan det være at jeg spør om jeg skal sjekke for ham. Noen ganger sier han nei og noen ganger ja. Men det hadde ikke ramlet meg inn å sjekke en tekstmelding uten å spørre først, selv om han ikke hadde blitt sur eller noe om jeg hadde gjort det.

Enig med smilefjes og Esme.

Vi har vært i et vennedilemma der et felles vennepar var i ferd med å gå fra hverandre. Jeg synes det var vanskelig å vite at venninnen var utro, i og med at mannen hennes var vennen vår. Jeg følte jeg svek han og hele situasjonen var pyton. Jeg fortalte deler av det jeg visste til mannen min (som at "jeg tror ikke det går så bra mellom den. Jeg tror kanskje hun kommer til å bryte ut av forholdet") fordi dette påvirket meg/oss og jeg trengte noen å snakke med mine følelser om. Jeg opplevde at mannen min forstod mer enn jeg sa og at jeg dermed ikke trengte å si så mye. Han kjenner meg så godt, at når jeg sa at jeg synes dette er kjempevanskelig, så forstod han at jeg visste mer enn jeg ville vite, men uten at jeg trengte å si hva jeg visste. Det er godt mulig at venninnen min opplevde meg som svikefull, det endte i alle fall med at jeg trakk meg vekk fra henne. Jeg ville ikke vite, ville ikke bære på hennes hemlighet og ville ikke ta parti. Etter bruddet sa (ex)mannen hennes at han visste at jeg hadde visst og at han skjønte at dette hadde vært vanskelig for meg.

Det er ikke alle hemligheter jeg vil vite, rett og slett. Både fordi de er vaskelig å holde på og dels fordi jeg føler at jeg blir innblandet i noe jeg ikke vil bli innblandet i. Dette gjelder særlig felles venner, venner mannen min ikke kjenner så godt er noe annet.

Ah - der klarte Zoë å formulere det jeg var på jakt etter. Forskjellen mellom privat og suspekt.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Ah - der klarte Zoë å formulere det jeg var på jakt etter. Forskjellen mellom privat og suspekt.

Ja, det er viktig. "Hemmeligheter" trenger ikke å være "lyssky" aktiviteter som kriminell aktivitet, utroskap eller økonomisk svik. (Som en sidebemerkning vil jeg ellers gjerne si at dersom man nå har vært utro eller gjort økonomisk tvilsomme ting, kan man jo ha minst like mye behov for en god venn å snakke med som ellers - og dessuten vel så stort behov for at denne vennen ikke forteller ting videre til egen partner.) Det kan være psykiske problemer eller bekymringer over familiemedlemmer, problemer med naboen, seksuelle frustrasjoner eller konflikter på jobben, eller tanker om hvorvidt man skal bytte jobb - eller for den del slankeproblematikk, eller til og med politiske meninger som man ikke ønsker å flagge så hele bygda får vite om det.

Alle har rett til å sette grenser når det gjelder hva de ønsker å involveres i, såklart. Men hvis man ikke tåler å høre noen "personlige" betroelser fra venner (uavhengig av kjønn) så er man rett og slett ikke en særlig god venn. Men da er det i det minste bra om man er så klar over det og åpen på det at man sier fra med én gang, så ingen brenner seg på å betro seg til en.