Smarte barn og norsk skole - et problem?

[Lisa]

I dag setter A magasinet fokus på at norsk skole fortsatt er dårlig tilrettelagt for smarte barn. De kjeder seg fort, får ikke store nok utfordringer osv. Konsekvensene for denne dårlige tilretteleggning kan være ganske store for de barna som er berørt av dette.

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2399733.ece

Etter det jeg forstår så er dette et økende problem i norsk skole? Jeg synes flere og flere klager over at barna kjeder seg i skolen og ikke får store nok utfordringer. Barna blir ofte rastløse og mister konsetrasjonsevnen rett og slett fordi de kjeder seg....

Er det fortsatt slik at den norske skolen kan betegnes som en A4 skole som i all hovedsak er tilrettelagt kun for "gjennomsnittseleven" og de som heller er faglig svake? Har ikke alle elever rett på tilrettelagt undervisning, også de som er smarte og ligger over "snittet"?

Så kan man jo også lure på hva som menes med "smarte" barn. Er det kun de som er faglig smarte eller de som er fysisk flinke også? Er et barn som lærer seg å lese som 5 åring mye smartere en en som ikke kan lese før 7 års alderen? Jeg regner med fokuset og definisjonen i denne debatten kun går på de barna som er faglig smarte, ikke de som f.eks er veldig flinke til å spille ball eller sykle ...

Hva mener folk om dette og hva slags erfaringer har foreldre med barn i skolen?

Jeg var på foreldresamtle om snart 5 åringen min i barnehagen forleden og fokuset var utelukkende på at hun vil klare seg utmerket på skolen, hun er veldig "smart" for alderen visstnok, vil ha stort utbytte av 5 års klubben neste år osv. Jeg synes dette var litt pussig, hun har jo igjen et år i barnehagen men allerede nå er fokuset på alle de tingene de skal mestre før de begynner på skolen .... for meg virker det som det er veldig lite rom for barn i dag å få lov til å utvikle seg selv i sitt eget tempo. Helsestasjonen har en lang liste de går gjennom på 4 års kontrollen og barnehagen har et sett med kriterier på hva barna skal kunne for å møte skolen uten problemer .... dette er jo flott hvis utgangspunktet er å hjelpe de som virkelig kanskje har et problem eller spesielle behov men er det sunt med alt dette fokuset på mestring i såpass tidlig alder?

Som sagt, jeg har veldig begrenset erfaring med kun en snart 5 åring men det hadde vært veldig interessant å høre hva slags tanker / erfaringer andre har om dette.

[Tjorven]

Det jeg vet er at jeg kjedet meg gjennom hele skolen. Nå hadde jeg håpet at det var mer tilpasset undervisning, og synes det er trist om det ikke er tilfelle.

Mine foreldre nektet bevisst å lære meg tall og bokstaver for at jeg ikke skulle kjede meg på skolen, men det hjalp ikke stort.

Snuppa på 3 kan nå nesten alle bokstavene og jeg håper at hun ikke trenger å bruke første skoleår på å sitte og se på at de andre elevene skal lære det.

[allium]

I forhold til alt som skrives, og i forhold til hvordan det var da jeg selv gikk på skolen, har jeg vært positivt overrasket.

Hos oss legges det stor vekt på individuell oppfølging og individuelle krav. Et gjennomgangstema på foreldresamtaler fra læreren er "av deg krever jeg sånn og sånn". Mellomstemann har fått spesialtimer i matematikk fordi han ligger foran de andre. Offentlig skole.

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven75, her.

Det jeg vet er at jeg kjedet meg gjennom hele skolen. Nå hadde jeg håpet at det var mer tilpasset undervisning, og synes det er trist om det ikke er tilfelle.

Mine foreldre nektet bevisst å lære meg tall og bokstaver for at jeg ikke skulle kjede meg på skolen, men det hjalp ikke stort.

Snuppa på 3 kan nå nesten alle bokstavene og jeg håper at hun ikke trenger å bruke første skoleår på å sitte og se på at de andre elevene skal lære det.

Sånn var det for meg også. Kjedet meg gjennom skolen, gjorde ikke lekser noe som medførte elendige studierutiner, så meg ble det 'ingenting' av til tross for at evnene var på plass.

Har ei datter på 4 nå, har allerede lært seg å skrive så vidt, teller veldig langt osv. Er også veldig redd for at hun skal bli som meg. Dessuten er forholdene enda mer utfordrende i skolen i dag enn det var da vi var unge. Vet ikke en gang om hele klassen skjønner norsk - så jeg skjønner godt det er vanskelig å følge opp alle individuelt. Men uansett - det er ikke riktig om disse elevene blir 'skjøvet under teppet' bare fordi man antar at de klarer seg uansett. De har også krav på å LÆRE noe. (på samme måte som de som har andre anlegg også har krav på en individuell tilpasset undervisning)

[gajamor]

Jeg hadde lærere som godtok at jeg var skoleflink, så jeg kjedet meg ikke, men jeg kan heller ikke si at jeg fikk noe tilrettelegging. Jeg holdt bare på med mine egne ting. Jeg husker læreren på ungdomsskolen sa at jeg kunne gjøre hva jeg ville i krl-timene, så lenge de andre elevene ikke så det
Men de var ihvertfall alltid positive når jeg hadde innspill i timene, selv om det lå utenfor pensum. Bror min fikk nedsatt karakter i oppførsel fordi han påpekte at læreren hadde feil. Og min bror har alltid vært en høflig ung mann, så det var ikke oppførselen det var noe galt med.

Det ble litt flere utfordringer på vgs, men studievanene mine var jo allerede føkka opp, så karakterene dalte i de fagene jeg trengte å jobbe for å få ting til (matte, kjemi o.l.).

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av emm, her.

Jeg også, vet ikke helt hva du tenker på som elitegymnas, men jeg gikk hvertfall på et gymnas der man måtte ha gode karakterer for å komme inn. Husker godt det sjokket jeg fikk i 1.klasse på vgs, plutselig var jeg absolutt ikke best, plutselig måtte jeg jobbe og jeg hadde folk rundt meg som gjorde det samme! Dette sier jeg ikke for å være slem, men det var virkelig et semmert faglig nivå på den ungdomsskolen jeg gikk.

Sånn var det for meg også. Det var helt vidunderlig å begynne på en skole der alle var motiverte og oppvakte. Og da strakk jeg meg ordentlig (for å slå alle ned i støvlene ). Det var bra for meg.

[Polyanna]

Skolen har nok blitt mye bedre, både i intensjonene og i praksis. Jeg vet at vår nærskole legger vekt på å sette sammen elever i grupper der de faglig sett hører mest hjemme (og kanskje ikke alltid setter sammen 1-2 flinke piker i gruppe med rampegutta?).

Men det vil jo alltid til syvende og sist avhenge av læreren. Hvilke ressurser vedkommende har til rådighet (vikar tilgjengelig, for eksempel), og ikke minst, vett og forstand.

Det finnes mange flotte og flinke lærere. Og så finnes det idioter. Det var i mange, mange år skammelig lett å komme inn på og gjennom lærerskolen. Og det er vel ikke noe å bli overrasket over at en lærer som rett og slett er litt "dum", ikke vil ha hverken evner eller interesse for å stimulere de flinke. Jeg husker godt en av Adriennes lærere på ungdomsskolen. Dama var den sjarmerende kombinasjonen av slem og tett i pappen, og regelrett hundset elever som utfordret henne. Hun tok knekken på flere smarte, kvikke ungdommer. Og fikk holde på. Holder på fortsatt, etter det jeg hører.

Jeg vet ikke hvordan man skal kunne beskytte seg mot sånt?

[turi]

Skal jeg være helt ærlig, så tror jeg norsk skole har ett generelt problem, både med svake, sterke og middels elever. Det er mine meninger, utifra mine erfaringer.

[Tallulah]

Jeg håper jo at skolen har blitt bedre siden jeg gikk der, men jeg ser jo at når man får større og større klasser blir det vanskeligere å tilrettelegge for alle. Det er nok lettere å stikke til de elevene som leser bra en bok til, i stedet for å gi utfordringer i selve læringen.

Om det er et økende problem, eller om det bare er mer fokus på det, vet jeg ikke.

Jeg regner med at man med smarte barn, mener teoretisk smarte, ikke fysisk. Det virker også som det er lettere å tilrettelegge gymtimer for barna som er fysisk langt framme (men kanskje ikke for dem som ikke er det), og blant barn (og endel voksne) er det nok mer sosialt akseptert å være fysisk flink. Man har liksom "lov" til å erte dem som ikke fikser gym.

Mine syn er nok farget av at jeg har (og var selv) et teoretisk smart barn, men ikke spesielt langt framme grovmotorisk, så jeg er jo naturligvis veldig opptatt av at han ikke skal holdes igjen på de områdene han mestrer, men trenger hjelp til å utvikle de sidene som ikke er like lette.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

er det nok mer sosialt akseptert å være fysisk flink.

Det er jo gjennomgående i hele samfunnet. Bare se på hvordan lederlønninger henges ut, mens få kritiske røster høres i forhold til hva fotballspillere tjener.

[Alfa]

Eg kjeda meg gjennom heile skulegangen, og møtte eigentleg ikkje utfordringar før eg begynte å studere. Eg har mange ting å utsette på den norske skulen, men ser at det meste i grunnen berre vert verre og verre. Økonomi set ein stoppar for god pedagogikk, tilpassa opplæring og det å få motiverte og engasjerte elevar.

"Læringstrykk" er eit moteord i den norske skulen i dag, og eg kjenner at eg får lyst å spy kvar gong eg hører det ordet. Ein kan ikkje "omorganisere" og "effektivisere" motivasjon og læring. Ein må ha tid og rammer som tillet tilpassa bruk av pedagogikk. Først då får vi ein god skule i Noreg.

[Toffskij]

Jeg er veldig spent. Jeg kjedet meg til tider enormt på skolen, og vet at grunnskoleårene mine burde vært brukt atskillig bedre. Ungene mine virker svært oppvakte, og særlig storesøster ligner meg veldig. Så jeg er veldig spent, men kanskje ikke altfor optimistisk

[Inagh]

Jeg håper i hvertfall inderlig at Storebror får en helt annen opplevelse av skolen enn hva jeg fikk. Da jeg begynte på skolen kunne jeg allerede lese og skrive. Jeg var dødelig fornærmet over den ene matteleksa vi fikk i førsteklasse - vi skulle kunne telle til 20 til dagen etter. Jeg telte da til 100... Det fantes ikke tilrettelagt opplegg, så vi som lå foran i klassen kjedet vettet av oss, fant på bøll og fanteri. Nå vet jeg ikke hvordan det gikk med de andre i klassen, men jeg lærte meg aldri gode studievaner og hater den dag i dag å åpne ei fagbok.

Storebror er fem år. Han leser, han legger sammen enkle tall. Får han en pc skriver han. Utfordringen hans det neste året blir å begynne å bruke blyant. Han tegner ennå bare kryss og han nekter å forsøke å skrive bokstaver. Løsner dette også før førsteklasse, vil han dermed kjede seg grassalt om ikke undervisningen blir tilrettelagt. Og han er sin mor opp av dage... kjeder han seg, finner han på all mulig sprell... Jepp, han kan bli en interessant ung mann å ha i klassen.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Nå vet jeg ikke hvordan det gikk med de andre i klassen, men jeg lærte meg aldri gode studievaner og hater den dag i dag å åpne ei fagbok.

Jeg har ofte lurt på hvordan min studiehverdag hadde sett ut hvis jeg hadde fått utfordringer de første skoleårene. Jeg husker enda hvor fantastisk jeg syntes det var å begynne med engelsk, endelig skulle jeg lære noe! I løpet av de første to ukene hadde jeg pugget boka utenat. Siden jeg ikke fikk utfordringer lærte jeg aldri studieteknikk, og når utfordringene begynte å melde seg i matte i sjuende klasse falt jeg helt av. Når jeg var ferdig med videregående hadde jeg ikke lyst til å sette mine ben i en læringsinstitusjon igjen, og det tok 11 år før jeg faktisk gjorde det.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Er det fortsatt slik at den norske skolen kan betegnes som en A4 skole som i all hovedsak er tilrettelagt kun for "gjennomsnittseleven" og de som heller er faglig svake? Har ikke alle elever rett på tilrettelagt undervisning, også de som er smarte og ligger over "snittet"?

Det SKAL være tilrettelagt, men som læreren til storesøster sa på konferansetimen i forrige uke, så er hun alene med 20 barn og de få ekstratimene de har blir i hovedsak prioritert til de svakeste. Det å få dem opp på et høyere nivå, gir mye bedre uttelling på testene som gjøres og det er jo testene de måles på. Så de som er flinke de greier seg jo allikevel. Akkurat sånn var det for 30 år siden også.

Opprinnelig lagt inn av Tjorven75, her.

Det jeg vet er at jeg kjedet meg gjennom hele skolen. Nå hadde jeg håpet at det var mer tilpasset undervisning, og synes det er trist om det ikke er tilfelle.

Mine foreldre nektet bevisst å lære meg tall og bokstaver for at jeg ikke skulle kjede meg på skolen, men det hjalp ikke stort.

Det er som jeg skulle ha skrevet det selv.

Jeg lærte ingen studieteknikk overhodet. Jeg seilte igjennom alt som het grunnskole og videregående skole og gikk selvfølgelig på en smell på universitetet. Det var tungt, det. Det hadde vært mye greiere å bli presset litt mer i grunnskolen, sånn at jeg lærte bedre vaner og faktisk presterte så bra som jeg kunne ha prestert allerede da.

[Blå]

Jeg har en førsteklassing og er så langt begrenset positiv (om det er forståelig).

Det er en viss tilrettelegging. Det går særlig på leseleksene, som er indviduelle og ut fra nivå. Veldig mye av arbeidet på skolen er basert på stasjoner og gruppearbeid og åpner for at en som ligger foran kan "jobbe videre" og ikke vente på andre. Vi vurderer om vi skal ta en samtale med skolen for å se om ikke hun også kan få mattelekser som er mer på hennes nivå, men er, som sagt, så langt ganske fornøyde.

Det vi er spesielt glade for er at den skolen vår datter går på fokuserer veldig på gode arbeidsvaner og arbeidsmiljø. En helt sentral ting å lære seg tidlig.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg husker enda hvor fantastisk jeg syntes det var å begynne med engelsk, endelig skulle jeg lære noe! I løpet av de første to ukene hadde jeg pugget boka utenat. Siden jeg ikke fikk utfordringer lærte jeg aldri studieteknikk, og når utfordringene begynte å melde seg i matte i sjuende klasse falt jeg helt av.

Som å lese om meg sjøl.

[Nabbe]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Som å lese om meg sjøl.

Melder meg inn!

Har mye å si om dette, så jeg måtte bare merke tråden med noe, for så å komme tilbake senere når det ikke er så hektisk!

[SmarteSmelt]

Min erfaring er at det avhenger rett og slett av den enkelte lærers både vilje og kapasitet til å prøve å tilrettelegge.

Det er jo "bestemt" at hver elev skal oppfølges individuelt og på sitt nivå, men det er selvsagt ikke så enkelt i praksis.

Utfordringene er jo heller ikke bare rent faglige men også ofte sosiale når det kommer til barn som er såkalt spesielt "begavede". Og der har i alle fall ikke skolen noe som helst apparat eller forutsetning for å hjelpe til.

Det er hva vi har erfart da.
Helsestasjonen gjennom PPT kan komme inn og hjelpe lærer å tilrettelegge. Det er vel den veien en kan velge å gå.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg har ofte lurt på hvordan min studiehverdag hadde sett ut hvis jeg hadde fått utfordringer de første skoleårene. Jeg husker enda hvor fantastisk jeg syntes det var å begynne med engelsk, endelig skulle jeg lære noe! I løpet av de første to ukene hadde jeg pugget boka utenat. Siden jeg ikke fikk utfordringer lærte jeg aldri studieteknikk, og når utfordringene begynte å melde seg i matte i sjuende klasse falt jeg helt av. Når jeg var ferdig med videregående hadde jeg ikke lyst til å sette mine ben i en læringsinstitusjon igjen, og det tok 11 år før jeg faktisk gjorde det.

Nesten det samme opplevde jeg da jeg begynte på høyere utdanning. Frem til da hadde alt kommet til meg uten noe større innsats. Jeg skjønte det meste med en gang. Særlig i matematikk. Når jeg kom på ingeniørhøgskolen, og plutselig fikk utfordringer visste jeg rett og slett ikke hvordan jeg skulle lære meg noe jeg ikke forstod med en gang. Det var fryktelig ubehagelig, og jeg som hadde hatt 6 i matematikk på vgs fikk en dårlig karakter på ingeniørskolen. Men jeg knekte etterhvert koden, så det gikk bedre etterhvert, men dette kunne vært unngått hadde jeg underveis på skolen fått noen utfordringer.

Jeg har to jenter på skolen, og begge lærer veldig fort. Jeg ser at læreren har mye å si for tilretteleggingen, for den eldste har fått gå lenger i lærebøkene enn læreren er kommet, sånn at hun får noe tilpasset, mens i mellomsøster sin klasse skal alle være på samme nivå.