Ettåringer stresset av barnehage (tv ikveld)

[Filifjonka]

Jeg kjenner til aktivitetene ettåringer gjør i barnehage altså, og det er igrunnen svært lite en ikke kan gjøre hjemme.

[vixen]

Vi har ikke økonomi til det så har ikke vurdert det alvorlig. For familien som helhet hadde det nok ikke vært det beste å gå hjemme, men er kan forsåvidt være enig i at en ettåring ikke trenger barnehage. Men fra det til å synes at de ikke bør være i bhg er et stykke synes jeg.

[Anne C]

Jeg vet at jeg hadde klart å aktivisere ettåringene mine hjemme, og jeg tror ikke det er best for en ettåring å gå i barnehage. Likevel hadde jeg ikke blitt hjemme til de var to år.

[Input]

Jeg tenker også at det nok hadde vært helt annerledes å være hjemme med en ettåring dersom det var normen. Det er svært få som sier de aldri kunne vært hjemme med en baby på seks mnd. Hvorfor? Der er vel minst like kjedelig og slitsomt (?) det, men det er sånn det skal være. Jeg også hadde synes det var pyton å være hjemme med poden etter fylte ett år, men jeg tror det dreier seg mye om at samfunnet jeg lever i ikke på noen måte er tilrettelagt for å være hjemme med "store" barn.

Jeg tror dessuten at det er mer nyttig for ettåringene å "hjelpe" mor eller far med å brette klær, lage mat og vaske gulv enn de aktivitetene som foregår i en barnehage. Og som Filifjonka sier; det skjer ingenting på en småbarnsavdeling man ikke kunne gjort hjemme. Og jeg tror ingen ettåringer virkelig har nytte av å male karnevalsmasker eller lime glitter på en papp-katt.

[løve70]

Som sagt, dersom man virkelig ønsker, og ikke minst setter pris på, å være hjemme med barna når de er 1 år, så er jeg ikke i tvil om at det kan være bra. For de fleste er vel ikke dette særlig aktuelt, hverken av økonomiske, karrieremessige eller interesse årsaker, derfor er det viktig at det finnes et godt tilbud for 1 åringer i barnehage.

[Meissa]

Jeg ser det er mange som skriver hva de ønsker og legger ut om hvorfor de velger barnehage eller ikke. Jeg tror ikke det er så fruktbart å diskutere dette opp i mot hvilke årsaker som er "gyldige". Barnehager for ettåringer er kommet for å bli og gode barnehager er mest sannsynlig ikke skadelig for dem, men det må komme mer forskning slik at tilvenningstiden kan så bra som mulig og barnehagehverdagen for de minste skal fungere godt. Noen her skriver om barnehager med stabilt personal og god bemanning, men slik er det dessverre ikke overalt og det ser ikke ut som om det kommer til å endre seg med det første. Jeg tror ikke vi klarer å forstå rekkevidden av de skadene en dårlig barnehage kan gjøre ovenfor de barna det gjelder. Når jeg ser at kommunene kutter i budsjettene til barnehagene så skjønner jeg såpass at de som bestemmer ikke aner hva de gjør og hvor viktig en god barnehage er.

Og når noen sier at dette ikke har noe med likestilling å gjøre så er jeg til dels uenig. Kvinner har stått på barrikadene i 30 år og kjempet for kvinners rettigheter og vi kan takke dem for å ha uendelig med muligheter idag som vi ellers ikke ville hatt. Det forventes at vi deltar i arbeidslivet, men mest av alt så ønsker de fleste av oss å bidra. Men ungene? Hvem har kjempet for dem? Ja, vi har kjempet fram barnehageplasser. Det måtte til hvis vi skulle få mulighet til å være med, men kvaliteten har ikke fulgt etter. Det er på tide at vi, ikke bare mødrene for dette angår fedrene i like stor grad, også krever mer for våre barn. Likestilling er tross alt heller ikke noe som bare angår kvinner!

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Men mitt innlegg handlet ikke om hva som vsr best for foreldrene.

Men noen ganger er det som er best for foreldrene faktisk best for barna også. Jeg hadde jo taklet å være hjemme med barna til de var 2-3 år, det hadde gått. Men jeg hadde nok ikke trivdes så godt selv, og jeg tror heller ikke barna ville ha trivdes alt for godt. Men nå har jeg barn som har elsket barnehage over alt på jord.

Det er klart at de færreste barna på 1 år trenger barnehage, men det er en lang vei fra det, til at det er veldig skadelig. Jeg synes det er viktig med fokus på det, men jeg synes ikke nødvendigvis det er rett å gjøre det på en måte som får foreldre til å få (enda mer) dårlig samvittighet for at de har barna i barnehage. Da må man heller jobbe for at det å ha ettåringer i barnehagen blir en bra ting, gjennom gode lokaler og stabilt og kompetent personale.

Jeg er iallefall glad for at trenden med store åpne barnehager, der det ikke er mulighet for å skape litt ro og trygghet i små intime rom, er på vei borte. Jeg synes det er håpløst. Og jeg opplevde selv at min 4 åring i fjor taklet den type lokaler veldig dårlig.

[Røverdatter]

For lillesøster var det viktigste med barnehagehverdagen at hun fikk utfoldet seg fysisk og brukt energi i lek med andre barn. Jeg kunne sikkert ha greid å være ute med henne store deler av dagen hjemme også, og satt opp fysiske hindre rundt omkring for å gjøre omgivelsene mer sikre. Inne hadde det vært vanskelig å la henne utfolde seg så mye som hun ønsket, men klart det hadde vært mulig om jeg måtte. Jeg tror nok det er viktig å huske at det er stor forskjell på ettåringer. Lillesøster ville aldri trivdes med å sitte i vogna hele utetiden eller å stusle rundt i huset med meg. Jeg måtte vært veldig bevisst på å la henne utfolde seg og på å eliminere farer. Hun var hjemme til hun var 15 måneder så jeg vet hva jeg snakker om.

Også minnet hun langt fra om noen baby der hun løp og klatret omkring.

Jeg er fortsatt enig i at mange ettåringer hadde hatt best av å være hjemme lenger, men jeg syns det er rimelig ensidige beskrivelser av ettåringer her. For meg ligger mye av poenget i hvorvidt barna kan gå og gjøre seg litt forstått, for kan de det så er barnehagehverdagen lettere å takle både for voksne og barn.

En annen ting er jo all sykdommen de utsettes for den første tiden i barnehagen. Det ville sikkert blitt litt lettere om de begynte etter den verste sikle-tygge-spisepåalt-delesmokk-perioden. Jeg syns det første halvåret/året var et sammenhengende sykdomshelvete.

Også tror jeg at småbarnsavdelingene svartmales litt vel mye i denne tråden. Det finnes mange gode barnehager der ute som greier å ivareta barnas behov også når de er under tre år. Enkelte i denne tråden får det til å høres ut som om alle tilbudene til småbarna er elendige, og det tror jeg rett og slett ikke på.

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

For lillesøster var det viktigste med barnehagehverdagen at hun fikk utfoldet seg fysisk og brukt energi i lek med andre barn. Jeg kunne sikkert ha greid å være ute med henne store deler av dagen hjemme også, og satt opp fysiske hindre rundt omkring for å gjøre omgivelsene mer sikre. Inne hadde det vært vanskelig å la henne utfolde seg så mye som hun ønsket, men klart det hadde vært mulig om jeg måtte. Jeg tror nok det er viktig å huske at det er stor forskjell på ettåringer. Lillesøster ville aldri trivdes med å sitte i vogna hele utetiden eller å stusle rundt i huset med meg. Jeg måtte vært veldig bevisst på å la henne utfolde seg og på å eliminere farer.

Også minnet hun langt fra om noen baby der hun løp og klatret omkring.

.

Signerer denne. Vesla hadde en venninne på den alderen som var et halvt år eldre, og jeg tror ofte både venninnen og hennes mor trakk en lettens sukk da vi dro hjem av og til. Vi fikk jo høre det også, at hun var "fiks ferdig barnehageunge" da hun startet. Og det er kanskje gjerne slike barn som er litt utfordrende å ha hjemme på den alderen. Det er ikke negativt ment i det hele tatt, jeg ser mange fordeler med den typen personlighet også. Vi har en "baby" i familien på 16 mnd, som er enkel på mange vis, men krevende på måter mine ikke var. Fikk de rom å boltre seg på var de blide, fornøyde, robuste, sosiale og enkle.

[Tjorven]

Men Meissa; var det så mye bedre før? Jeg vet ikke om foreldrene stimulerte ungene så himla mye mer når de var hjemme med dem tidligere. I dag har vi veldig mange mekanismer som gjør livet enklere, og dermed får vi gjort ting fortere. Klesvask i gamle dager var jo et lite evighetsprosjekt som ikke akkurat tillot at man "passet på ungene", for eksempel.

Jeg aner ikke hvor vanlig det var, men selv begynte jeg i barnehage da jeg var 5 måneder (på midten av 70-tallet).Dette samtidig som mannen min (født året før meg) aldri gikk i barnehage. Så det burde jo finnes noe forskningsmateriale på dette nå.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Men Meissa; var det så mye bedre før? Jeg vet ikke om foreldrene stimulerte ungene så himla mye mer når de var hjemme med dem tidligere. I dag har vi veldig mange mekanismer som gjør livet enklere, og dermed får vi gjort ting fortere. Klesvask i gamle dager var jo et lite evighetsprosjekt som ikke akkurat tillot at man "passet på ungene", for eksempel.

Jeg aner ikke hvor vanlig det var, men selv begynte jeg i barnehage da jeg var 5 måneder (på midten av 70-tallet).Dette samtidig som mannen min (født året før meg) aldri gikk i barnehage. Så det burde jo finnes noe forskningsmateriale på dette nå.

Barna ble nok ikke så himla mye stimulert av voksne før tror jeg. Men jeg tror nok kanskje de lærte å være litt mer kreative og oppfinnsomme på egen hånd før, fordi de ikke fikk alt lagt til rette på samme måte som i dag.
Men små babyer ble ikke akkurat stimulert ihjel om man går 30 år tilbake iallefall. Mamma sa at mine søstre, som er to år eldre enn meg, lå på loftet de 3-4 mnd, hele tiden (utenom mat og skift da).

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Men Meissa; var det så mye bedre før? Jeg vet ikke om foreldrene stimulerte ungene så himla mye mer når de var hjemme med dem tidligere. I dag har vi veldig mange mekanismer som gjør livet enklere, og dermed får vi gjort ting fortere. Klesvask i gamle dager var jo et lite evighetsprosjekt som ikke akkurat tillot at man "passet på ungene", for eksempel.

Jeg aner ikke hvor vanlig det var, men selv begynte jeg i barnehage da jeg var 5 måneder (på midten av 70-tallet).Dette samtidig som mannen min (født året før meg) aldri gikk i barnehage. Så det burde jo finnes noe forskningsmateriale på dette nå.

Jeg vet ikke om det var så mye bedre før og har heller ikke sagt det. Vi kan ikke godta dårligere barnehager fordi det mest sannsynlig ikke var bedre før? Hvorfor har det noe å si? Jeg skjønner ikke det argumentet. Virkelig ikke. Er vi ikke for framgang? Skal vi begynne å snakke om hvordan vi hadde det i steinalderen da vi levde livets glade dager og gjøre det til et uttalt mål?

Det jeg mener er at dersom samfunnet ønsker at BEGGE foreldre skal være ute i arbeidslivet fra ungene er ett år så er det ikke for mye forlangt å ha gode barnehager! Er det noen som mener noe annet? Ettåringer fortjener mer enn å bli overlatt til samlebånd-barnehager, men det virker det ikke som om det er så mange politikere som skjønner. Hvorfor roper ikke kvinnene for bedre barnehager? Er det fordi de er redde for å virke sytete og at de skal få slengt i fjeset at de heller burde prioritere annerledes? Hvorfor roper ikke mennene? Er det fordi de tenker (ubevisst) at det er kvinnenes ansvar? Det er først nå i 2013 at jeg har sett tog med faner som taler barnehagebarnas sak. Hvorfor har det tatt så lang tid?

[Anne C]

Mamma var hjemme med alle oss, og selv om jeg ikke husker noe fra jeg var pitteliten så husker jeg i alle fall ikke at jeg gjorde ting med mamma. Hun vasket bare huset. Vi løp rundt alene i borettslaget vårt og styrte oss selv.

[Filifjonka]

Jeg kjenner meg ikke igjen i det der i det hele tatt. Jeg tror de fleste tok seg av ungene sine og ikke bare vasket, også for mange tiår siden. Min eldste er født i 86 og han lå definitivt ikke alene på loftet. Jeg tror det er en illusjon det der med at å ta seg av barna er noe folk har skjønt de siste ti årene.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Jeg kjenner meg ikke igjen i det der i det hele tatt. Jeg tror de fleste tok seg av ungene sine og ikke bare vasket, også for mange tiår siden. Min eldste er født i 86 og han lå definitivt ikke alene på loftet. Jeg tror det er en illusjon det der med at å ta seg av barna er noe folk har skjønt de siste ti årene.

Da jeg kom, 2 år etter (i 1977), så var det annerledes sa mamma.
Så det skjedde noe i den tiden. Men søstrene lå på loftet.
Mamma var hjemme til jeg var 9 år. Vi bodde på gård, med farmor i nabohuset som også alltid var hjemme. Jeg husker det mye bedre, at farmor var tilgjengelig , enn at mamma var det.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Jeg kjenner meg ikke igjen i det der i det hele tatt. Jeg tror de fleste tok seg av ungene sine og ikke bare vasket, også for mange tiår siden. Min eldste er født i 86 og han lå definitivt ikke alene på loftet. Jeg tror det delvis er en illusjon det der med at å ta seg av barna er noe folk har skjønt de siste ti årene.

Jeg har snakket en del med foreldrene mine og andre i deres generasjon om dette. De eldste brødrene mine ble født tidlig på 60-tallet. I følge foreldrene mine var anbefalingen og det allmennt aksepterte at babyene skulle skjermes og ha alenetid. De lå mye alene på et rom for å hvile. Det endret seg noe til jeg ble født tidlig på 70-tallet, men også jeg lå mye alene i vogn, lekegrind osv. Det var ikke tid i hverdagen til å bruke mye tid på barna. Det var på kvelder og helger de voksne hadde rom for det.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Jeg har snakket en del med foreldrene mine og andre i deres generasjon om dette. De eldste brødrene mine ble født tidlig på 60-tallet. I følge foreldrene mine var anbefalingen og det allmennt aksepterte at babyene skulle skjermes og ha alenetid. De lå mye alene på et rom for å hvile. Det endret seg noe til jeg ble født tidlig på 70-tallet, men også jeg lå mye alene i vogn, lekegrind osv. Det var ikke tid i hverdagen til å bruke mye tid på barna. Det var på kvelder og helger de voksne hadde rom for det.

Jeg husker at mamma har snakket om en nabodame som la barnet sitt på loftet, og at mamma var så sjokkert. Dette var på sekstitallet. Jeg og mine søsken har alltid vært med henne i det hun gjorde.

[Amelie]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jeg husker at mamma har snakket om en nabodame som la barnet sitt på loftet, og at mamma var så sjokkert. Dette var på sekstitallet. Jeg og mine søsken har alltid vært med henne i det hun gjorde.

Stakkars lille. Det er dessverre mange lignende historier. Babyer skulle gjerne gråte seg i søvn, eller være i lekegrinda hele dagen.
Var folk mindre empatiske før? Eller hadde de lavere IQ?

Jeg har vært heldig som har hatt anledning til å ha barna hjemme til de var 2 år (dagmamma 5 dager/mnd pga nattevakter) - og de har hatt godt av det. Det gikk fint da de startet, og de skjønte at de var med på "noe nytt og kult". Jeg har alltid sagt oppmuntrende: "Ha det gøy! - henter deg etterpå" til dem, og jeg kan heldigvis telle på 1 hånd de gangene de har grått ved avlevering. Jeg har jobbet noen få år i barnehage nå, og det er stor forskjell på barn. Det er klart det en en stor overgang fra å være hjemme med mamma/pappa - det er en Stor Verden og det kan være overveldende.

Men 1-åringene er jo forskjellige personligheter med egne erfaringer. Noen er sarte, beskjedne og tenksomme, andre er robuste og fulle av bekymringsløst pågangsmot. Også finner vi selvsagt mange i mellom der. Mange av 1-åringene elsker barnehagen. I begynnelsen kan det være rart og vanskelig for dem, i forhold til at de ikke helt "vet" om de blir hentet - og tidsperspektivet blir noe stort og abstrakt. Det er helt klart viktig at det er dyktige voksne der, med gode rutiner på hverdagen. Også ved personalsykdom.

Jeg er intens tilhenger av små avdelinger, f.eks 3 voksne og 9 barn.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Amelie, her.

Stakkars lille. Det er dessverre mange lignende historier. Babyer skulle gjerne gråte seg i søvn, eller være i lekegrinda hele dagen.
Var folk mindre empatiske før? Eller hadde de lavere IQ?
.

Jeg tror ikke alle fulgte disse reglene med å la barn ligge for seg selv og gråte mellom stellene. Men dette var de gjeldende anbefalingene, som antagelig spredde seg godt selv om de ikke hadde internett. Min bestemor fødte åtte barn på førti- og femtitallet. Hun var en opplyst dame som var opptatt av å gjøre ting riktig. Jeg har lest de bøkene hun hadde om barnestell og barns utvikling, Dr. Spock var jo stor på den tiden og der står det vel at spedbarn skal ha det mørkt og stille mellom stellene, jeg husker ikke detaljene. Men jeg tror mange foreldre var opptatt av å gjøre "det riktige", akkurat som vi er nå. Og autoritetene, barneleger, fortalte at dette var det riktige. Her står det litt om Dr. Spock og hans bok om barnestell, som kom på norsk i 1952. Det var sikkert mye der som ble sett på som nytt og revolusjonende og svært moderne. http://no.wikipedia.org/wiki/Benjamin_Spock

Det er femten år mellom mitt eldste og yngste barn, og det har gjort meg bevisst på at de anbefalingene som gjelder på ingen måte er evigvarende. Så det er ingen grunn til å tro at det vi gjør akkurat nå er det som er det riktige for all framtid, og at det folk gjorde for ti år siden var dumt og uopplyst. Det gjelder både sovestillinger, mat og mye mer.

Om ti år kan det hende at det blir sett på som helt fullstendig ut å dra spedbarn med på kafé nesten hver eneste dag, og at det kommer en motreaksjon der babysvømming og babymassasje og babysang blir sett på som overstimulering. Det kan hende det blir sett på som helt vilt med vogner der babyen har ansiktet vendt bort fra den som triller. Kanskje finner forskere ut at det er bedre med lengre fullamming enn det som er anbefalt nå. Og så videre, og så videre. Dette er bare tilfeldig valgte eksempler, jeg sier ikke at det kommer til å gjelde akkurat disse tingene.

[GinaK]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Jeg har snakket en del med foreldrene mine og andre i deres generasjon om dette. De eldste brødrene mine ble født tidlig på 60-tallet. I følge foreldrene mine var anbefalingen og det allmennt aksepterte at babyene skulle skjermes og ha alenetid. De lå mye alene på et rom for å hvile. Det endret seg noe til jeg ble født tidlig på 70-tallet, men også jeg lå mye alene i vogn, lekegrind osv. Det var ikke tid i hverdagen til å bruke mye tid på barna. Det var på kvelder og helger de voksne hadde rom for det.

Dette kranglet jeg mye med svigermor om. Gubben min er født i `64 og hun mente at han lå i timesvis alene på et mørkt rom HELE det førtste året!
Arg, som hun brøy seg med sovetidene. Min eldste sov minimalt og kunne aldeles ikke ligge og sove i 3-4 timer. Kanskje 3, men det var sjelden.
Han ålet seg rundt da han var 4-5 måneder og gikk sine første skritt da han var 9mnd og en uke så jeg tror ikke de kunne sammenlignes. Han var høyt og lavt bestandig.

Da jeg spurte mamma om det med å ligge i timesvis på et lukket rom så kjente hun seg ikke igjen. Jeg og broren min er 4 og 5 år yngre og er også født på 60tallet.