Ettåringer stresset av barnehage (tv ikveld)

[Chanett]

Om penger ikke var issue kunne jeg vært hjemme lenge.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

I min ideelle verden hadde jeg fremdeles ikke vært hjemme med unger til de var to-tre år. Pappaen deres hadde kanskje villet det.

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Ikke min heller.

Men mitt innlegg handlet ikke om hva som vsr best for foreldrene.

[Filifjonka]

I min ideelle verden ville jeg også vært hjemme med barna til de var 2-2,5 år. Ikke for min skyld, men for deres. Jeg er helt for at barnehager skal være best mulig for de aller minste, men at det er noe primærbehov for de fleste ettåringer å gå i barnehage tror jeg virkelig ikke.

[løve70]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

I min ideelle verden hadde jeg fremdeles ikke vært hjemme med unger til de var to-tre år. Pappaen deres hadde kanskje villet det.

Ikke jeg heller og heller ikke LøveMannen. Jeg kan være enig i at i de tilfellene en av foreldrene virkelig ønsker å være hjemme og finner det givende fra barnet er 1-2 år, så er det helt sikkert en bra løsning, og i mange tilfeller sikkert bedre enn barnehage. I tilfeller der en av foreldrene er hjemme fordi de føler at de 'må' for barnet sitt skyld - not so much..

Nå er et jo lenge siden LilleVenn var 1 år og gikk i barnehage, men jeg husker at jeg ble overrasket over hvor stor glede hun virket til å ha av de ulike aktivitetene de holdt på med. Før hun begynte var jeg nok litt mer på, 'Trenger virkelig en ettåring barnehage' tanken.

[Filifjonka]

Jeg kjenner til aktivitetene ettåringer gjør i barnehage altså, og det er igrunnen svært lite en ikke kan gjøre hjemme.

[vixen]

Vi har ikke økonomi til det så har ikke vurdert det alvorlig. For familien som helhet hadde det nok ikke vært det beste å gå hjemme, men er kan forsåvidt være enig i at en ettåring ikke trenger barnehage. Men fra det til å synes at de ikke bør være i bhg er et stykke synes jeg.

[Bille]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

I min ideelle verden ville jeg også vært hjemme med barna til de var 2-2,5 år. Ikke for min skyld, men for deres. Jeg er helt for at barnehager skal være best mulig for de aller minste, men at det er noe primærbehov for de fleste ettåringer å gå i barnehage tror jeg virkelig ikke.

Jeg er nok litt der jeg også. Økonomisk har vi dog nå innrettet oss slik at vi nok er avhengig av begges inntekter nå, vi tjener omtrent det samme, vi tjener godt, men vi bor dyrt. Det siste er noe vi har prioritert for å få gode hverdager, vi bor i nærheten av jobb begge to og logistikk er ikke noen issue i det hele tatt i vår hverdag. Jeg synes det er verdt utrolig mye og jeg er rimelig sikker på at barna nyter veldig godt av en mamma og pappa som ikke er stressa og som ikke pendler.

Ikke dermed sagt at pendling er så fælt, men vi har prioritert å unngå det. Det var en reell mulighet, men vi slo det fra oss og valgte å bli boende i et dyrt område. Igjen, det er snakk om prioriteringer og å finne ut hva som fungerer best for sin familie.

[Anne C]

Jeg vet at jeg hadde klart å aktivisere ettåringene mine hjemme, og jeg tror ikke det er best for en ettåring å gå i barnehage. Likevel hadde jeg ikke blitt hjemme til de var to år.

[Chablis]

Jeg ville fortsatt latt poden starte i bhg når han ble 1 år, men jeg jeg hadde gjort som vi gjorde, korte dager og fri en dag i uken. Det tror jeg hadde vært og var det beste for poden.

Jeg hadde uten problem klart å aktivisere han om han hadde vært hjemme på fulltid, så det er ikke det som er greia.

[Input]

Jeg tenker også at det nok hadde vært helt annerledes å være hjemme med en ettåring dersom det var normen. Det er svært få som sier de aldri kunne vært hjemme med en baby på seks mnd. Hvorfor? Der er vel minst like kjedelig og slitsomt (?) det, men det er sånn det skal være. Jeg også hadde synes det var pyton å være hjemme med poden etter fylte ett år, men jeg tror det dreier seg mye om at samfunnet jeg lever i ikke på noen måte er tilrettelagt for å være hjemme med "store" barn.

Jeg tror dessuten at det er mer nyttig for ettåringene å "hjelpe" mor eller far med å brette klær, lage mat og vaske gulv enn de aktivitetene som foregår i en barnehage. Og som Filifjonka sier; det skjer ingenting på en småbarnsavdeling man ikke kunne gjort hjemme. Og jeg tror ingen ettåringer virkelig har nytte av å male karnevalsmasker eller lime glitter på en papp-katt.

[Meissa]

Jeg ser det er mange som skriver hva de ønsker og legger ut om hvorfor de velger barnehage eller ikke. Jeg tror ikke det er så fruktbart å diskutere dette opp i mot hvilke årsaker som er "gyldige". Barnehager for ettåringer er kommet for å bli og gode barnehager er mest sannsynlig ikke skadelig for dem, men det må komme mer forskning slik at tilvenningstiden kan så bra som mulig og barnehagehverdagen for de minste skal fungere godt. Noen her skriver om barnehager med stabilt personal og god bemanning, men slik er det dessverre ikke overalt og det ser ikke ut som om det kommer til å endre seg med det første. Jeg tror ikke vi klarer å forstå rekkevidden av de skadene en dårlig barnehage kan gjøre ovenfor de barna det gjelder. Når jeg ser at kommunene kutter i budsjettene til barnehagene så skjønner jeg såpass at de som bestemmer ikke aner hva de gjør og hvor viktig en god barnehage er.

Og når noen sier at dette ikke har noe med likestilling å gjøre så er jeg til dels uenig. Kvinner har stått på barrikadene i 30 år og kjempet for kvinners rettigheter og vi kan takke dem for å ha uendelig med muligheter idag som vi ellers ikke ville hatt. Det forventes at vi deltar i arbeidslivet, men mest av alt så ønsker de fleste av oss å bidra. Men ungene? Hvem har kjempet for dem? Ja, vi har kjempet fram barnehageplasser. Det måtte til hvis vi skulle få mulighet til å være med, men kvaliteten har ikke fulgt etter. Det er på tide at vi, ikke bare mødrene for dette angår fedrene i like stor grad, også krever mer for våre barn. Likestilling er tross alt heller ikke noe som bare angår kvinner!

[Røverdatter]

For lillesøster var det viktigste med barnehagehverdagen at hun fikk utfoldet seg fysisk og brukt energi i lek med andre barn. Jeg kunne sikkert ha greid å være ute med henne store deler av dagen hjemme også, og satt opp fysiske hindre rundt omkring for å gjøre omgivelsene mer sikre. Inne hadde det vært vanskelig å la henne utfolde seg så mye som hun ønsket, men klart det hadde vært mulig om jeg måtte. Jeg tror nok det er viktig å huske at det er stor forskjell på ettåringer. Lillesøster ville aldri trivdes med å sitte i vogna hele utetiden eller å stusle rundt i huset med meg. Jeg måtte vært veldig bevisst på å la henne utfolde seg og på å eliminere farer. Hun var hjemme til hun var 15 måneder så jeg vet hva jeg snakker om.

Også minnet hun langt fra om noen baby der hun løp og klatret omkring.

Jeg er fortsatt enig i at mange ettåringer hadde hatt best av å være hjemme lenger, men jeg syns det er rimelig ensidige beskrivelser av ettåringer her. For meg ligger mye av poenget i hvorvidt barna kan gå og gjøre seg litt forstått, for kan de det så er barnehagehverdagen lettere å takle både for voksne og barn.

En annen ting er jo all sykdommen de utsettes for den første tiden i barnehagen. Det ville sikkert blitt litt lettere om de begynte etter den verste sikle-tygge-spisepåalt-delesmokk-perioden. Jeg syns det første halvåret/året var et sammenhengende sykdomshelvete.

Også tror jeg at småbarnsavdelingene svartmales litt vel mye i denne tråden. Det finnes mange gode barnehager der ute som greier å ivareta barnas behov også når de er under tre år. Enkelte i denne tråden får det til å høres ut som om alle tilbudene til småbarna er elendige, og det tror jeg rett og slett ikke på.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Men mitt innlegg handlet ikke om hva som vsr best for foreldrene.

Men noen ganger er det som er best for foreldrene faktisk best for barna også. Jeg hadde jo taklet å være hjemme med barna til de var 2-3 år, det hadde gått. Men jeg hadde nok ikke trivdes så godt selv, og jeg tror heller ikke barna ville ha trivdes alt for godt. Men nå har jeg barn som har elsket barnehage over alt på jord.

Det er klart at de færreste barna på 1 år trenger barnehage, men det er en lang vei fra det, til at det er veldig skadelig. Jeg synes det er viktig med fokus på det, men jeg synes ikke nødvendigvis det er rett å gjøre det på en måte som får foreldre til å få (enda mer) dårlig samvittighet for at de har barna i barnehage. Da må man heller jobbe for at det å ha ettåringer i barnehagen blir en bra ting, gjennom gode lokaler og stabilt og kompetent personale.

Jeg er iallefall glad for at trenden med store åpne barnehager, der det ikke er mulighet for å skape litt ro og trygghet i små intime rom, er på vei borte. Jeg synes det er håpløst. Og jeg opplevde selv at min 4 åring i fjor taklet den type lokaler veldig dårlig.

[Tjorven]

Men Meissa; var det så mye bedre før? Jeg vet ikke om foreldrene stimulerte ungene så himla mye mer når de var hjemme med dem tidligere. I dag har vi veldig mange mekanismer som gjør livet enklere, og dermed får vi gjort ting fortere. Klesvask i gamle dager var jo et lite evighetsprosjekt som ikke akkurat tillot at man "passet på ungene", for eksempel.

Jeg aner ikke hvor vanlig det var, men selv begynte jeg i barnehage da jeg var 5 måneder (på midten av 70-tallet).Dette samtidig som mannen min (født året før meg) aldri gikk i barnehage. Så det burde jo finnes noe forskningsmateriale på dette nå.

[løve70]

Som sagt, dersom man virkelig ønsker, og ikke minst setter pris på, å være hjemme med barna når de er 1 år, så er jeg ikke i tvil om at det kan være bra. For de fleste er vel ikke dette særlig aktuelt, hverken av økonomiske, karrieremessige eller interesse årsaker, derfor er det viktig at det finnes et godt tilbud for 1 åringer i barnehage.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Men Meissa; var det så mye bedre før? Jeg vet ikke om foreldrene stimulerte ungene så himla mye mer når de var hjemme med dem tidligere. I dag har vi veldig mange mekanismer som gjør livet enklere, og dermed får vi gjort ting fortere. Klesvask i gamle dager var jo et lite evighetsprosjekt som ikke akkurat tillot at man "passet på ungene", for eksempel.

Jeg aner ikke hvor vanlig det var, men selv begynte jeg i barnehage da jeg var 5 måneder (på midten av 70-tallet).Dette samtidig som mannen min (født året før meg) aldri gikk i barnehage. Så det burde jo finnes noe forskningsmateriale på dette nå.

Barna ble nok ikke så himla mye stimulert av voksne før tror jeg. Men jeg tror nok kanskje de lærte å være litt mer kreative og oppfinnsomme på egen hånd før, fordi de ikke fikk alt lagt til rette på samme måte som i dag.
Men små babyer ble ikke akkurat stimulert ihjel om man går 30 år tilbake iallefall. Mamma sa at mine søstre, som er to år eldre enn meg, lå på loftet de 3-4 mnd, hele tiden (utenom mat og skift da).

[Anne C]

Mamma var hjemme med alle oss, og selv om jeg ikke husker noe fra jeg var pitteliten så husker jeg i alle fall ikke at jeg gjorde ting med mamma. Hun vasket bare huset. Vi løp rundt alene i borettslaget vårt og styrte oss selv.

[Filifjonka]

Jeg kjenner meg ikke igjen i det der i det hele tatt. Jeg tror de fleste tok seg av ungene sine og ikke bare vasket, også for mange tiår siden. Min eldste er født i 86 og han lå definitivt ikke alene på loftet. Jeg tror det er en illusjon det der med at å ta seg av barna er noe folk har skjønt de siste ti årene.

[Anne C]

Jeg har nok ikke ligget alene på et loft jeg heller. Det er jo blitt folk av oss, så vi hadde det nok helt fint. Men vi måtte jo finne på mer ting selv i gamledager før alle spilldingser fantes.

Mamma tok meg forøvrig ut av barnehagen jeg gikk i et par mndr, fordi jeg heller ville være der enn sammen med mamma. Hun sluttet i jobb og var bare sammen med meg etter det.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Filifjonka, her.

Jeg kjenner meg ikke igjen i det der i det hele tatt. Jeg tror de fleste tok seg av ungene sine og ikke bare vasket, også for mange tiår siden. Min eldste er født i 86 og han lå definitivt ikke alene på loftet. Jeg tror det delvis er en illusjon det der med at å ta seg av barna er noe folk har skjønt de siste ti årene.

Jeg har snakket en del med foreldrene mine og andre i deres generasjon om dette. De eldste brødrene mine ble født tidlig på 60-tallet. I følge foreldrene mine var anbefalingen og det allmennt aksepterte at babyene skulle skjermes og ha alenetid. De lå mye alene på et rom for å hvile. Det endret seg noe til jeg ble født tidlig på 70-tallet, men også jeg lå mye alene i vogn, lekegrind osv. Det var ikke tid i hverdagen til å bruke mye tid på barna. Det var på kvelder og helger de voksne hadde rom for det.