Er det flaks å være ressurssterk?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Jeg har også blitt tuppet i baken av min mor og det tror jeg har blitt min styrke. Det er greit å dulle med barna sine, men man skal også kreve og forvente. Dette er en balansegang for det viktige er at man opplever mestring og da må den tuppen i baken føre til en positiv opplevelse av mestring. Det at en lærer at det nytter ikke å gi opp, men det er lov å gi litt opp innimellom... om dere skjønner.

Jepp. Jeg vet ikke om jeg hadde vært like sterk som jeg har vært om jeg ikke hadde fått det handlingsmønsteret innprentet.

Det jeg måtte lære meg da ting ramlet sammen, var å være svak. Det var vanskelig, det. Å være svak. Men på en måte så har det også gjort meg sterkere på en mer bunnsolid måte. Det er mulig mye av mitt selvbilde var knyttet til all den styrken og evnen til å ordne opp osv. Da jeg "mistet" det for en periode ble jeg kraftig utfordret og det tror jeg faktisk var bra for meg.

Da jeg blogget om noe av dette fikk jeg forresten denne fine innlinken. Så kanskje jeg ikke var så sterk i utgangspunktet. Kanskje jeg også var en idiot som løp rundt i superheltkappe til det en dag sa stopp. I så fall tror jeg at jeg er sterkere nå enn jeg var da. Selv om jeg altså har fått antakelsen om egen styrke kraftig utfordret i en periode og ikke lenger er like skråsikker.

[007]

Jeg har aldri blitt tuppa i rævva, men har likevel lært meg å være både handlekraftig, sterk og svak. Man kan fikse mye på egenhånd.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg har aldri blitt tuppa i rævva, men har likevel lært meg å være både handlekraftig, sterk og svak. Man kan fikse mye på egenhånd.

Ingen drahjelp her heller.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg har aldri blitt tuppa i rævva, men har likevel lært meg å være både handlekraftig, sterk og svak. Man kan fikse mye på egenhånd.

Jo, og da er du kanskje født sånn? At du har medfødte egenskaper som gjør deg sterk? Eller en blanding av tillært og medfødt.
Jeg tror at dersom du f.eks er så uheldig å bli født av ressurssvake foreldre som kanskje igjen er født av ressurssvake foreldre så krever det mye mer av deg enn andre å kunne mestre sånt som ikke er så vanskelig for de som har hatt bedre utgangspunkt. Men det kan også slå ut motsatt eller noe midt i mellom, der føler jeg at både omstendigheter, flaks og personlighet spiller inn.
Er du vokst opp for lut og kaldt vann, uten grenser og oppfølging, uten at noen lærer deg noe så vil det ikke være rart om du fulgte dårlige spor og ikke hadde verktøy som viste deg hvordan du brøt et mønster. Når foreldrene dine kun har sittet i sofaen hele livet og drukket øl, hevet trygd og er en del av en omgangskrets som lever på samme viset og som også skryter og oppmuntrer til å snyte på "sossialen" og i det hele tatt. Som ikke forteller deg som teit tenåring at det langsiktig ikke er så lurt å bli gravid for å få leilighet og barneutstyr dekket av NAV og at barnevernet må følge deg nøye fra start. Eller at du ikke bør vanke ute med narkokompiser og når det er for sent hjelper deg ut av det. At du får dårlig selvtillit av å se deg rundt på skolekompiser som fikser det meste og med god hjelp og ballast hjemmefra. At du burde ha gjort lekser de siste 12 årene. And so on. Det krever enormt å hoppe vekk fra sånt, og jeg tror desverre det ikke er alle forunt å ha de egenskapene og kreftene til det.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg har aldri blitt tuppa i rævva, men har likevel lært meg å være både handlekraftig, sterk og svak. Man kan fikse mye på egenhånd.

Virkelig? Aldri?
Ikke et dytt i riktig retning eller konstruktivt råd fra en venn, kollega, kjæreste, ektefelle eller noe som helst utover foreldrene dine heller?

Å fikse ting på egen hånd har jeg en del erfaring med. Men jeg ser jo at jeg i de situasjonene hadde god nytte av verktøy jeg lærte hjemmefra. Hva som er tillært og hva som kom kun fra meg uten påvirkning utenfra, vet jeg ikke. Ei heller hvordan jeg ville ha reagert om foreldrene mine hadde sviktet helt. Men jeg synes det er viktig å erkjenne at jeg ikke bare er "self made" i forhold til det jeg har fått til. Erkjennelsen av at familien min har hatt betydning påvirker jo også hvordan jeg vurderer viktigheten av å selv gjøre en god jobb som forelder.

Jeg synes det er fantastisk hvor mye man kan gjøre helt på egen hånd og uten noen som helst positiv bagasje, men selv om det er mulig så vet jeg ikke om det er særlig ønskelig. Samtidig gir jo historier om folk som klarte seg tross alt mye håp og inspirasjon, både for de som selv ikke har noe særlig ok ballast hjemmefra og for de som har det.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Virkelig? Aldri?
Ikke et dytt i riktig retning eller konstruktivt råd fra en venn, kollega, kjæreste, ektefelle eller noe som helst utover foreldrene dine heller?

Å fikse ting på egen hånd har jeg en del erfaring med. Men jeg ser jo at jeg i de situasjonene hadde god nytte av verktøy jeg lærte hjemmefra. Hva som er tillært og hva som kom kun fra meg uten påvirkning utenfra, vet jeg ikke. Ei heller hvordan jeg ville ha reagert om foreldrene mine hadde sviktet helt. Men jeg synes det er viktig å erkjenne at jeg ikke bare er "self made" i forhold til det jeg har fått til. Erkjennelsen av at familien min har hatt betydning påvirker jo også hvordan jeg vurderer viktigheten av å selv gjøre en god jobb som forelder.

Jeg synes det er fantastisk hvor mye man kan gjøre helt på egen hånd og uten noen som helst positiv bagasje, men selv om det er mulig så vet jeg ikke om det er særlig ønskelig. Samtidig gir jo historier om folk som klarte seg tross alt mye håp og inspirasjon, både for de som selv ikke har noe særlig ok ballast hjemmefra og for de som har det.

Selvsagt er det best å komme fra en familie som i mer eller mindre grad fungerer. Men alle gjør ikke det og noen greier seg uten også.

Men man kan nå bli en bedre forelder enn ens foreldre var heldigvis.

[007]

[Q

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Virkelig? Aldri?
Ikke et dytt i riktig retning eller konstruktivt råd fra en venn, kollega, kjæreste, ektefelle eller noe som helst utover foreldrene dine heller?

Nei, i svært liten grad, jeg ber sjelden om råd.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Selvsagt er det best å komme fra en familie som i mer eller mindre grad fungerer. Men alle gjør ikke det og noen greier seg uten også.

Men man kan nå bli en bedre forelder enn ens foreldre var heldigvis.

Og ellers det smilefjes sier.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

[Q
Nei, i svært liten grad, jeg ber sjelden om råd.

Det er litt fascinerende. Generelt sett så mener jeg at "no man is an island" og alt det der, men det er vel nettopp det man må være når den potensielle påvirkningen utenfra er såpass negativ eller det bare er et rungende fravær av positiv påvirkning. Da trenger man virkelig å være en øy. Da blir det en styrke og det motsatte en "svakhet". Selv om jeg med min erfaring kanskje ser på det å søke ut og be om råd/hjelp ved behov er en styrke, så er jo det også noe som jeg har lært under helt andre forhold.

Takk for svar. Nå tror jeg at jeg skjønner litt mer.

[007]

Mange er forresten (og heldigvis) vel så gode på å forhindre "skade" så en slipper å fikse.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Mange er forresten (og heldigvis) vel så gode på å forhindre "skade" så en slipper å fikse.

Veldig godt poeng.