Fra tynn/slank til overvektig

[tink]

Dette er jo et minefelt uten like.

Jeg er normalvektig, men har foreldre som "plutselig" har blitt overvektige en gang 5-10 år fram i tid fra min alder. Vi har temmelig like gener og de har spist helt vanlig mat. Begge er glad i både søtt og salt, og det er jeg også. De siste årene har søstrene mine og jeg blitt mer obs på "arven" og tenkt litt mer på livsstil og kosthold. Jeg vil ikke slanke meg eller sette meg i en situasjon hvor det er nødvendig, derfor prøver jeg å ha et øye med vekt og midjemål før kiloene plutselig er der. For min del vil str 42 være et varsel. Ikke dermed sagt at 42 er lik overvekt. Det er et varsel fordi jeg tror at om jeg først tipper 10-15 kg + normalvekt, så vil det være innmari vrient/umulig å komme ned igjen. Vekta og størrelsen er egentlig ikke hovedpoenget, det er jo å ha en frisk kropp som virker. Jamfør Mim i tidligere innlegg.

At jeg er normalvektig i dag er mest flaks og en god del godt kosthold. Jeg ser for meg at jeg lett kan komme til en alder der forbrenningen stopper opp og jeg virkelig må tenke gjennom forholdet mellom aktivitet og kaloriinntak.

[Maverick]

Det går ikke an å bare ta seg sammen. Har jeg lært. Det er følelser, og følelser kan ikke rasjonaliseres bort. Har jeg lært. Samme hvor smart og fornuftig man egentlig er. (Har jeg lært. )

Greia er visst at man må finne ut hvorfor man føler som man gjør, eller i det hele tatt finne ut hva man føler, og SÅ kan man begynne å rasjonalisere. Visstnok.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Det går ikke an å bare ta seg sammen. Har jeg lært. Det er følelser, og følelser kan ikke rasjonaliseres bort. Har jeg lært. Samme hvor smart og fornuftig man egentlig er. (Har jeg lært. )

Jeg klarer fint å ta meg sammen når det gjelder mat, men så har jeg heller ikke slitt mye med at matinntakt har hengt sammen med følelser. Jeg merker veldig godt at jeg ikke føler meg som meg selv når jeg er 5-10 kg unna den vekta jeg har hatt i hele mitt voksne, hvilket betyr de siste 15 årene. Jeg elsker sjokolade, men lysten på å komme tilbake på mitt vante nivå etter graviditeten er sterkere.

Jeg har av og til sagt at jeg aldri har slanket meg, for jeg har aldri følt det sånn. Imidlertid gikk det opp for meg at jeg alltid har vært veldig bevisst hva jeg putter i meg. Jeg husker en mandag på jobb der noen hadde med kake (etter helgen). Jeg merket at jeg sleit litt med å bestemme meg for om jeg skulle ta et stykke, fordi kake på en mandag=skurr i min mathverdag. Noen kan kanskje synes jeg er kjempestreng og tenker at jeg må ha det slitsomt, men jeg har aldri tenkt sånn på det. Det er bare sånn det er, og det koster meg ikke så mye.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg klarer fint å ta meg sammen når det gjelder mat, men så har jeg heller ikke slitt mye med at matinntakt har hengt sammen med følelser. Jeg merker veldig godt at jeg ikke føler meg som meg selv når jeg er 5-10 kg unna den vekta jeg har hatt i hele mitt voksne, hvilket betyr de siste 15 årene. Jeg elsker sjokolade, men lysten på å komme tilbake på mitt vante nivå etter graviditeten er sterkere.

Jeg har av og til sagt at jeg aldri har slanket meg, for jeg har aldri følt det sånn. Imidlertid gikk det opp for meg at jeg alltid har vært veldig bevisst hva jeg putter i meg. Jeg husker en mandag på jobb der noen hadde med kake (etter helgen). Jeg merket at jeg sleit litt med å bestemme meg for om jeg skulle ta et stykke, fordi kake på en mandag=skurr i min mathverdag. Noen kan kanskje synes jeg er kjempestreng og tenker at jeg må ha det slitsomt, men jeg har aldri tenkt sånn på det. Det er bare sånn det er, og det koster meg ikke så mye.

Nei, men da har jo du heller ikke de issuesene som gjør at du kan gå fra 50 til 100 kilo uten å klare å stoppe det.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg klarer fint å ta meg sammen når det gjelder mat, men så har jeg heller ikke slitt mye med at matinntakt har hengt sammen med følelser. Jeg merker veldig godt at jeg ikke føler meg som meg selv når jeg er 5-10 kg unna den vekta jeg har hatt i hele mitt voksne, hvilket betyr de siste 15 årene. Jeg elsker sjokolade, men lysten på å komme tilbake på mitt vante nivå etter graviditeten er sterkere.

Jeg har av og til sagt at jeg aldri har slanket meg, for jeg har aldri følt det sånn. Imidlertid gikk det opp for meg at jeg alltid har vært veldig bevisst hva jeg putter i meg. Jeg husker en mandag på jobb der noen hadde med kake (etter helgen). Jeg merket at jeg sleit litt med å bestemme meg for om jeg skulle ta et stykke, fordi kake på en mandag=skurr i min mathverdag. Noen kan kanskje synes jeg er kjempestreng og tenker at jeg må ha det slitsomt, men jeg har aldri tenkt sånn på det. Det er bare sånn det er, og det koster meg ikke så mye.

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Nei, men da har jo du heller ikke de issuesene som gjør at du kan gå fra 50 til 100 kilo uten å klare å stoppe det.

Det er jo dette som er problemet i denne tråden. Lett overvekt av den uproblematiske typen diskuteres side om side med sykelige spisemønstre og fedme, som om det hadde noe med hverandre å gjøre. Hasselnøtt har vel ikke sagt at hennes løsning er LøsningenTM?

Som Mim sa; snørr og barter. Det må være greit at man også diskuterer det å sette grensa, for de av oss som bare trenger det, uten at man sier at alle har det sånn. For noen er det nok å ta seg sammen. For andre handler det om helt andre ting. Ingen svar passer for alle.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Det er jo dette som er problemet i denne tråden. Lett overvekt av den uproblematiske typen diskuteres side om side med sykelige spisemønstre og fedme, som om det hadde noe med hverandre å gjøre. Hasselnøtt har vel ikke sagt at hennes løsning er LøsningenTM?

Som Mim sa; snørr og barter. Det må være greit at man også diskuterer det å sette grensa, for de av oss som bare trenger det, uten at man sier at alle har det sånn. For noen er det nok å ta seg sammen. For andre handler det om helt andre ting. Ingen svar passer for alle.

Ethvert nek burde også skjønne at når jeg snakker om følelser og rasjonalisering og finne roten og så videre, dreier det seg ikke om latskapskilo.

Men jeg skal ta med en eeeenda mindre teskje neste gang!

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Det er jo dette som er problemet i denne tråden. Lett overvekt av den uproblematiske typen diskuteres side om side med sykelige spisemønstre og fedme, som om det hadde noe med hverandre å gjøre. Hasselnøtt har vel ikke sagt at hennes løsning er LøsningenTM?

Du har rett, jeg har absolutt ikke sagt det, jeg bare filosoferte litt over når mine varselklokker ringer (som jeg synes folk har gjort i ørten sider her). Det er, som andre har påpekt, forskjell på å diskutere noen ekstra kilo og stor overvekt, men det er jo skrekkelig mange (antakelig de fleste) som ligger midt i mellom.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Avatar, her.

For min del ønsker jeg legge på meg mer. Jeg syns ikke det er spesielt morsomt at buksene mine sitter penere på min 13 åring.

Da får du finne en annen type bukser, kanskje?

Og nå elsker jeg aC litt også.

[Lille meg]

Jeg har hørt om en filosof som slappet av på sofaen store deler av dagen. Som hadde en kone som fikset alt for ham (mat, klær, etc). Spiste når han ønsket det. Drakk hvis han ville. Sov når det passet seg. Som aldri tok seg sammen på noe som helst vis - bortsett fra når han jobbet.

Da konsentrerte han seg maks og hadde en fantastisk viljestyrke til å komme seg gjennom vanskelige oppgaver. Da var han fullstendig tilstede i sitt arbeide.

Kanskje vi rett og slett bare har så-så mye viljestyrke? Jeg har personlig gått gjennom et tøft år. Det har vært slitsomt, utmattende og stressende både fysisk og psykisk. Å bare overleve dette året har krevd ganske mye av både meg og resten av familien. Jeg vet jeg burde vært flinkere til å lage næringsrik mat. Til å trene regelmessig. Til å spise ofte og riktig. Men jeg har rett og slett ikke hatt overskudd til å ta tak i problemet. Jeg har vært så nedkjørt at det å ta tak i overvektsproblematikken rett og slett ble for mye. I min hverdag var det å hente fram potetgullposen det jeg orket. Jeg burde gjort andre ting, men jeg hadde ikke viljestyrken til det.

Men jeg vet hva som skal til. Jeg må bare få hodet over vannet først.

[Floksa]

Min fantastisk flotte fastlege har forstått dette og er enig i at å gå ned i vekt, når man er i fedmegruppe 3, er noe som krever fulltids fokus og hun gir meg sykmelding, slik at jeg kan ha det fokuset, den tiden og den økonomien som kreves.
Det bør mange andre også forstå.
Det er MYE bedre butikk for staten å ha meg sykmeldt i 1 år, slik at jeg kan komme ned i nogenlunde normalvekt, enn å la meg leve 30 år med i fedmegruppe 3.

[Divine]

Litt på si, men jeg synes det er merkelig at det ikke går lenger enn til fedme klasse 3. Jeg vipper akkurat en BMI på 40 nå i sommer, og legen min bare sto og kikket på meg og så "jeg kan ikke fatte at jeg må sette deg i den høyeste vektkategorien". Og jeg var til dels enig. Legen sa at hun hadde en pasient som veide nesten 190 kilo, og som var så syk pga. overvekten at det sto om livet. Det føltes helt feil, sa legen, å sette oss i samme kategori.

[Dixie Diner]

Du spør jo om det samme igjen og igjen, Veravera, og vi forklarer det samme igjen og igjen?

[ItsOnlyMe]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Du spør jo om det samme igjen og igjen, Veravera, og vi forklarer det samme igjen og igjen?

Ja jeg er ferdig med å spørre. Skjønner at jeg kommer til å undre meg over dette uansett... så lenge det ikke er noen "logisk forklaring" som sykdom/medisin inne i bildet.

[ItsOnlyMe]

igjen...

[Dixie Diner]

Men det ER jo en logisk forklaring inne i bildet (spisesykdom) når det er snakk om ekstrem overvekt. Stort sett, i hvert fall. Så da slipper du jo å undre deg så mye.
Du skjønner det når det dreier seg om alkoholikere og narkomane, men ikke når det gjelder overvektige?

[tiddelibom]

Da jeg var et par- og tjue, og adskillig lettere enn i dag, husker jeg jeg fikk spørsmål fra en kollega (på fest, sikkert alkohol i bildet) om "hvordan det føltes å være så ung og såpass tykk"
Altså....

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av tiddelibom, her.

Da jeg var et par- og tjue, og adskillig lettere enn i dag, husker jeg jeg fikk spørsmål fra en kollega (på fest, sikkert alkohol i bildet) om "hvordan det føltes å være så ung og såpass tykk"
Altså....

Jeez. Jeg fikk en lignende kommentar da jeg nettopp var blitt vegetarianer. Da var jeg 17 år gammel og ikke tykk i det hele tatt, bare litt "valpete" på en måte. En kompis lirte utav seg "hø, er du vegetarianer og så tykk? Jeg trodde veggiser var tynne jeg?". Satan så irritert jeg ble. Jeg fatter egentlig ikke hvorfor han sa det engang, for jeg var faktisk ganske slank, i grunnen. Men det er ikke ok å si sånt uansett. Idiot.

[rine]

Jeg grønnprikker deg; Milfrid. Ikke for å veie opp for evt røde, men fordi du fortjener det.

[Neket]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg grønnprikker deg; Milfrid. Ikke for å veie opp for evt røde, men fordi du fortjener det.

Jeg også