En samfunnsfiende? (kronikk i Aftenposten)

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Er det riktig å imøtekomme påpeking av problemer med "take it or leave it"-meldinger? Hva er så fryktelig galt med å ville gjøre et alternativ bedre fremfor å velge det bort?

Jeg synes absolutt det skal være "lov" til å komme med forslag og ønsker om hvordan ting kan være bedre. Selvsagt. Men jeg synes faktisk det er sutrete å påstå at man ikke har reell valgfrihet fordi det ikke har samme status å være hjemmeværende som yrkesaktiv, eller fordi det å være hjemmeværende er dårligere betalt. Jeg mener ikke at alle som sier at ting kunne være bedre, eller alle som påpeker at deres egen situasjon er problematisk, er sutrete, men akkurat den reaksjonen på akkurat den uttalelsen synes jeg er sutrete.

Jeg synes også det er synd om diskusjonen skulle gli ut i stillingskrig mellom "take it or leave it" og "staten burde betale full lønn resten av livet til alle som vil være hjemme". Og jeg vil gjerne høre hva f.eks. du synes kan gjøres for å bedre situasjonen for dem som trenger en forbedring. Har du noen konkrete ideer?

[kie]

Og så må jeg innrømme at jeg lurer på hvor mange av de som kjempet for likestilling, arbeidsmiljølov, minstelønn osv. som ble beskyldt for å "sutre".

Jeg lurer på hvor mange av de kvinnene som ble trakassert i mannsdominerte yrker og tok opp det som et problem, som ble kalt sutrete og fikk beskjed om at de hadde valgt det selv. Jeg er ikke så sikker på om de fikk særlig mye støtte fra sine medsøstre heller.

Jeg synes at å avfeie påpeking av problemer som sutring og "du har valgt det selv" er en ekstremt lite konstruktiv måte å forholde seg til folk som ønsker forbedringer i samfunnet.

Jeg er enig i at det er ulemper med alle valg. Men jeg er ikke enig i at man bare skal akseptere og slå seg til ro med det bestandig. Jeg tror ikke noe på at alle de som påpeker ting som har forbedringspotensiale er naive og/eller kravstore sutrekjerringer som vil ha både pose og sekk. Jeg tror de rett og slett vil ha forbedringer. Forbedringer som en gang i fremtiden kanskje vil ses på som en selvfølge. Akkurat som de forbedringene som er gjort før vår tid.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes at å avfeie påpeking av problemer som sutring og "du har valgt det selv" er en ekstremt lite konstruktiv måte å forholde seg til folk som ønsker forbedringer i samfunnet.

Er det noen som har avfeid dette som sutring her, forresten? Du har brukt det ordet så mange ganger i de siste innleggene at jeg antok du mer eller mindre siterte noen, men jeg er ikke sikker på hvem.

[kie]

Nettopp.
Jeg synes det er viktig at det er rom for å ønske og gjøre forbedringer.

Det jeg mener er viktig er bl.a. at man på en eller annen måte anerkjenner den kompetansen og de erfaringene man får som hjemmeværende. Jeg synes det er urimelig at mange års erfaring som hjemmeværende kun skal være "et hull i CV'en".

Ellers synes jeg SV's 6-timersdag høres spennende ut.

Som sykepleier vet jeg jo at det er en del problemer knyttet til ufrivillig deltid. Mange mister rett og slett muligheten til å forsørge seg selv. De må delvis forsørges av en mann. Samtidig synes jeg at yrker som på grunn av arbeidsbelastning eller arbeidstider er så tøffe at nesten ingen som har familie orker å jobbe 100% i dem bør evalueres med tanke på hvor mange timer en 100% stilling egentlig skal bestå av.

Men før man kan begynne å finne løsninger synes jeg det er viktig at man lytter til de som kjenner problemene på kroppen og tar dem på alvor.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Nettopp.
Jeg synes det er viktig at det er rom for å ønske og gjøre forbedringer.

Det jeg mener er viktig er bl.a. at man på en eller annen måte anerkjenner den kompetansen og de erfaringene man får som hjemmeværende. Jeg synes det er urimelig at mange års erfaring som hjemmeværende kun skal være "et hull i CV'en".

Ellers synes jeg SV's 6-timersdag høres spennende ut.

Som sykepleier vet jeg jo at det er en del problemer knyttet til ufrivillig deltid. Mange mister rett og slett muligheten til å forsørge seg selv. De må delvis forsørges av en mann. Samtidig synes jeg at yrker som på grunn av arbeidsbelastning eller arbeidstider er så tøffe at nesten ingen som har familie orker å jobbe 100% i dem bør evalueres med tanke på hvor mange timer en 100% stilling egentlig skal bestå av.

Men før man kan begynne å finne løsninger synes jeg det er viktig at man lytter til de som kjenner problemene på kroppen og tar dem på alvor.

Men altså, det å være hjemme med barn ER et hull i CV'n med tanke på de aller fleste oppgaver i arbeidslivet. Jeg er veldig spent på hvilken ekstra og relevant ERFARING det å være hjemme med små barn gir kontra det å være småbarnsforelder i jobb (heltid/deltid) med normal arbeidstid. Jeg mener ikke på noen måte å si at det ikke er et VIKTIG arbeid, men hvordan det for arbeidsgiver skal være ett fett om du har vært hjemme eller i relevant jobb sliter jeg litt med å forstå. Egne tester på intervju kanskje?

SVs 6-timersmodell er gjennomført som prosjekt flere steder i Norge, og ved hvertfall en bedrift ønsket ikke de ansatte å beholde ordningen fordi den medførte mindre arbeidete TIMER, men MER ugunstid arbeidsTID. En slik løsning er nemlig ikke bare "gå hjem 14 i stedet for 16".
Alle arbeidstakerorganisasjoner VET at dette også innebærer at de ansatte må være med på å "gi" noe. Tanken bak en slik ordning er ikke er ikke bare at alle skal ha 100% lønn for 80% arbeid.

Jeg er dessuten enig med flere i at hvis man velger å ikke delta i yrkeslivet, så kan man ikke forvente at staten skal kompensere for evt tapte utgifter. Det å ta seg av min familie er MITT hovedansvar. Leverstandard og stillingsbrøk legges derfor deretter. Jeg oppfatter det ikke slik at at det bugner over av ubetalt samfunnsarbeid i alle de tusen hjem som har hjemmeværende voksne. Hvem skal dessuten kompensere samboeren min og meg ekstra for å BÅDE være i 100% jobb, ha Storesøsters venner på besøk, stille opp på dugnad, være "nabokjerring bak gardina" og måke for naboen.

Det er ikke tvil om at å velge vekk arbeidslivet for å tilbringe mer tid med barna er verdifullt for den familen det gjelder. Hvor nyttig og verdifullt det er for oss andre i lokalmiljøet, tja...

[kie]

Jaja. Jeg er jo så naiv at jeg tror vi i samfunnet har både oppgaver og behov som ikke er organisert etter verv også, jeg da. Oppgaver som mange fulltidsarbeidende foreldre og deres barn nyter godt av men tydeligvis ikke ser/verdsetter, men ofte like fullt nyter godt av at noen gjør.

Hjemmeværende som har åpent hus for barn etter skolen. Som stiller hvis det er noe ekstra. Som passer barn for sin yrkesaktive nabo når h*n ikke rekker SFO. Som er en tilgjengelig voksenperson i nabolaget. osv. Vi vet jo hvordan f.eks. natteravnenes tilstedeværelse påvirker. Tror vi virkelig ikke at det har noe å si at det er noen voksne tilstede ellers også?

Jeg synes det er ganske utrolig at man i en situasjon kan peke ut de som velger noe annet enn seg selv og påstå at "de bidrar ikke". Faktisk synes jeg det sier litt om innsikten i forhold til andres situasjon/funksjon osv. Dette går selvsagt også begge veier og gjelder like mye de som påstår at utearbeidende ikke gir barna sine omsorg. Begge deler blir like småarrogant i mine øyne.

Når det gjelder CV'en og hullet i den, så kan jeg ikke forestille meg at noen ville ha stilt seg like tvilende til erfaring og kompetanse dersom årene ble brukt på å jobbe i barnehage. Hvorfor verdsettes omsorg i det offentliges regi så fullstendig annerledes enn omsorg til familiemedlemmer?

[gajamor]

Så det dere egentlig vil er å få skryt for det dere gjør? Men det har jo ingenting med hvordan det offentlige legger til rette for økonomiske ordninger (kontantstøtte, pensjonspoeng osv.) å gjøre, det går jo på holdningene i samfunnet. Jeg har aldri sett at hjemmeværende stiller opp for andres barn på den måten dere beskriver. Det er godt mulig det skjer, men jeg har ikke sett det. Så hvis dere vil at innsatsen deres skal bli satt pris på kan det kanskje være en ide å tydeliggjøre den?

[Marge]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Så det dere egentlig vil er å få skryt for det dere gjør? Men det har jo ingenting med hvordan det offentlige legger til rette for økonomiske ordninger (kontantstøtte, pensjonspoeng osv.) å gjøre, det går jo på holdningene i samfunnet. Jeg har aldri sett at hjemmeværende stiller opp for andres barn på den måten dere beskriver. Det er godt mulig det skjer, men jeg har ikke sett det. Så hvis dere vil at innsatsen deres skal bli satt pris på kan det kanskje være en ide å tydeliggjøre den?

Jeg er ikke hjemmeværende, men har svangerskapspermisjon med minstemann. Og har brukt hittil, 4 mnd av min permisjon på å hjelpe venner som ikke har fått barnehageplass til sine små. Innsatsen min er ikke så veldig synlig for andre, men betyr mye for de jeg hjelper.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jaja.

Når det gjelder CV'en og hullet i den, så kan jeg ikke forestille meg at noen ville ha stilt seg like tvilende til erfaring og kompetanse dersom årene ble brukt på å jobbe i barnehage. Hvorfor verdsettes omsorg i det offentliges regi så fullstendig annerledes enn omsorg til familiemedlemmer?

Relevansen til barnehage er selvsagt tilstede. Samtidig skal man vokte seg vel for å tro at det å oppdra egne barn gjør en automatisk kvalifisert til å ta seg av andres barn i en mer pedagogisk setting.

[kie]

Dere?

Må nødvendigvis alle argumenter være personlig motivert?

Jeg har vært både hjemmearbeidende, i fulltidsutdanning, i jobb osv. Som regel i kombinasjoner. Uansett hvilken situasjon jeg selv har vært i, har jeg alltid syntes at jobben hjemmearbeidende gjør blir undervurdert.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jaja. Jeg er jo så naiv at jeg tror vi i samfunnet har både oppgaver og behov som ikke er organisert etter verv også, jeg da. Oppgaver som mange fulltidsarbeidende foreldre og deres barn nyter godt av men tydeligvis ikke ser/verdsetter, men ofte like fullt nyter godt av at noen gjør.

Hjemmeværende som har åpent hus for barn etter skolen. Som stiller hvis det er noe ekstra. Som passer barn for sin yrkesaktive nabo når h*n ikke rekker SFO. Som er en tilgjengelig voksenperson i nabolaget. osv. Vi vet jo hvordan f.eks. natteravnenes tilstedeværelse påvirker. Tror vi virkelig ikke at det har noe å si at det er noen voksne tilstede ellers også?

Jeg synes alt dette høres veldig flott ut, og ville helt klart satt pris på det om noen gjorde det. Når du sier at mange fulltidsarbeidende "tydeligvis" ikke verdsetter at dette gjøres, høres det ut for meg som om du snakker om dem i denne diskusjonen som sier at de ikke har egen erfaring med hjemmeværende som yter noe spesielt i nærmiljøet eller skolen - stemmer det? For det at noen sier at "jeg kjenner ingen hjemmeværende som gjør slikt" betyr jo ikke at man ikke synes "slikt" er bra, det kan jo bare rett og slett bety at det ikke er noen hjemmeværende i deres nærmiljø som stiller opp på denne måten.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg synes det er ganske utrolig at man i en situasjon kan peke ut de som velger noe annet enn seg selv og påstå at "de bidrar ikke".

Jeg synes ikke det er mange her som har gjort det. Det er mulig du snakker om andre sammenhenger.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Må nødvendigvis alle argumenter være personlig motivert?

Nei, det håper jeg da ikke.

[Skilpadda]

Og Kie, jeg synes du og mannen din har gjort (og gjør) en fabelaktig innsats i forhold til barn, familie og venner. Hvis noen sier om dere at dere ikke "bidrar", så faller det på sin egen urimelighet. Og jeg tviler jo ikke på at det finnes mange andre (både hjemmeværende og utearbeidende) som bidrar masse til folk rundt seg, både når det gjelder ting som kunne vært regnet om til økonomisk innsats - omsorgsarbeid, barnevakt - og annet.

Men jeg er ikke helt sikker på hva diskusjonen egentlig dreier seg om på det nåværende tidspunktet. Dreier det seg om hvorvidt det burde være bedre støtteordninger til foreldre med barn med spesielle behov, eller utvidet kontantstøtte til alle som ønsker det, eller mer pensjonsopptjening for privat omsorgsarbeid, eller øket "status" for det å ta vare på barn og andre familiemedlemmer?

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Og Kie, jeg synes du og mannen din har gjort (og gjør) en fabelaktig innsats i forhold til barn, familie og venner. Hvis noen sier om dere at dere ikke "bidrar", så faller det på sin egen urimelighet. Og jeg tviler jo ikke på at det finnes mange andre (både hjemmeværende og utearbeidende) som bidrar masse til folk rundt seg, både når det gjelder ting som kunne vært regnet om til økonomisk innsats - omsorgsarbeid, barnevakt - og annet.

Men jeg er ikke helt sikker på hva diskusjonen egentlig dreier seg om på det nåværende tidspunktet. Dreier det seg om hvorvidt det burde være bedre støtteordninger til foreldre med barn med spesielle behov, eller utvidet kontantstøtte til alle som ønsker det, eller mer pensjonsopptjening for privat omsorgsarbeid, eller øket "status" for det å ta vare på barn og andre familiemedlemmer?

Takk.

Om diskusjonen, så tror jeg ikke jeg er helt sikker selv heller. Men jeg stusser selvsagt litt over at verdien på arbeidet man gjør skal avgjøres av om mottaker er egen familie eller andres familie. At man i en setting skjønner at man får noe for det man gir, mens det i en annen setting ses på nærmest som veldedighet.

Om jeg er på jobb, er min kompetanse og min tjeneste verdt rundt 320 000,- i året.

Om jeg privat bruker like mange timer i uken på å ta vare på noen som ellers ville hatt krav på hjelp fra det offentlige, så kan jeg toppen motta en symbolsk sum i omsorgslønn.

Men det viktigste er vel for meg at jeg i en setting regnes som bidragsyter og i en annen setting regnes som kun mottaker. Det virker som om det er gjennom det offentlige eller et annet "byttesystem" (du passer på mine og jeg passer på dine) at omsorg blir verdifullt. Selv om det man faktisk gjør er likt.

Og, for ordens skyld; jeg tror ikke at man skal betale hjemmeværende 300 000,- i året etc. Jeg synes bare at misforholdet blir litt vel stort og at de som gjør ulønnet arbeid blir for usynlige og lite verdsatt.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Om jeg er på jobb, er min kompetanse og min tjeneste verdt rundt 320 000,- i året.

Om jeg privat bruker like mange timer i uken på å ta vare på noen som ellers ville hatt krav på hjelp fra det offentlige, så kan jeg toppen motta en symbolsk sum i omsorgslønn.

Det er et urimelig misforhold, det er jeg enig i.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg synes alt dette høres veldig flott ut, og ville helt klart satt pris på det om noen gjorde det. Når du sier at mange fulltidsarbeidende "tydeligvis" ikke verdsetter at dette gjøres, høres det ut for meg som om du snakker om dem i denne diskusjonen som sier at de ikke har egen erfaring med hjemmeværende som yter noe spesielt i nærmiljøet eller skolen - stemmer det? For det at noen sier at "jeg kjenner ingen hjemmeværende som gjør slikt" betyr jo ikke at man ikke synes "slikt" er bra, det kan jo bare rett og slett bety at det ikke er noen hjemmeværende i deres nærmiljø som stiller opp på denne måten.

Nei. Jeg skrev og redigerte mens jeg var litt til og fra her, så det ble litt krassere formulert enn det var ment. Men jeg tror ikke at så mange i dette nærmiljøet heller legger merke til fordelene ved at noen velger å være hjemme. Jeg tror det generelt sett er vanskelig å få forståelse for at man utfører en jobb som også de utenfor familien nyter godt av så lenge dette ikke er en %-stilling, et organisert verv etc.

Jeg tror ikke så mange av de foreldrene som har barn lekende på lekeplassen her er klar over at huskestativet var i ferd med å rase sammen pga. slitasjedefekt i festene. Jeg tror ikke at så mange merker seg at porten til barnehagen er fikset. Og jeg er ikke så sikker på at så mange er klar over den innsatsen og tilstedeværelsen som ligger bak det at man fikk bukt med mobbing på skoleveien og i timene før foreldrene kom hjem fra jobb.

I tillegg kommer jo selvsagt innsats man gjør innen egen familie. At min mann stilte opp for den som ikke hadde barnehageplass gjorde det mulig for et foreldrepar å både jobbe fullt, og å kunne jobbe overtid. I tillegg til at man sparte en del i forhold til fravær pga. syke barn (mannen min passet barnet som regel da også), følging til helsestasjon og legekontroll. Tannlegetimer for barnet osv. Barnet fikk en myk overgang fra permisjon til full barnehageplass.

Jeg tror ikke så mange tenker over det når de regner på det og kommer frem til at de hjemmeværende ikke bidrar til fellesskapet. Men det er vel ikke til å komme utenom at mange menn gjennom tidene har kunnet påta seg høye stillinger med stort ansvar på grunn av at de har hatt en kone som har vært villig til å være bakkemannskap for dem. Allikevel regnes ikke kvinnenes innsats som verdifull. Hun har jo "bare gått hjemme".

Dette blir klønete, men det jeg vil frem til er at det er ganske mye "usynlig" arbeid som gjøres rundt omkring og som også bør anerkjennes som et bidrag.

Det er mulig jeg er påvirket av å selv ha vært så heldig å ha en mann som var villig til å være "bakkemannskap" og dermed muliggjorde min egen utdanning. Da det var en mann som gjorde det var det visst veldig imponerende. Misforstå meg rett; jeg synes også at han gjorde en kjempeinnsats som var avgjørende. Allikevel er det ikke få menn som har kommet seg gjennom et høyere studie på samme måte. Men da blir kvinnens innsats plutselig usynlig.

Kanskje er det noe av de samme mekanismene som ligger bak som gjorde at sykepleiere før i tiden ikke fikk lønn? Man antar at dette er noe de fra naturens side er kallet til å gjøre og derfor er det en selvfølge at de ikke kommer her og påstår at deres arbeid skal ha en verdi?

[kie]

Jeg tok mitt funksjonshemmede barn ut av barnehagen da det viste seg at de ikke ga ham det han trengte. Jeg leste spes.ped., bestilte private veiledningstimer hos logoped og jobbet med det han trengte å jobbe med (i det offentlige ble han stående i logopedkø noen år til...)

Både helsestasjonen, PPT og BUP kunne se virkelig gode resultater av arbeidet jeg la ned i de årene fremfor å overlate ham til en barnehage som verken hadde kompetanse eller ressurser til å ta seg skikkelig av ham. Faktisk ble BUP overrasket over hvor godt han fungerte i forhold til sitt utgangspunkt da de utredet ham.

Ellers var jeg den som hjalp til når kabalen ikke gikk opp for andre. Syke barn, en nabo som ikke rakk å hente, telefoner som man ikke kunne bruke særlig tid på i arbeidstiden og der det var telefonkø osv.

Min mann var også hjemme en periode. Da stilte han opp for et familiemedlem som ikke hadde fått barnehageplass til sitt barn i det året som gikk frem til neste inntak. I tillegg var det som regel nabobarn på besøk etter skoletid. Lufte en hund som er alene hele dagen. Gjøre noen småoppgaver i nærbutikken bare fordi man ser at det trengs. Fikse porten til barnehagen i nærmiljøet. Oppdage, fikse og si ifra om potensielt farlig slitasjedefekt på lekeapparater i utemiljøet.

Være en pådriver for å få slutt på mobbing som foregår både på skole og fritid. Både ved å være tilstede og faktisk se det som skjer, korrigere ungene, skape hyggeligere ting å gjøre sammen (pepperkakebaking etc.) og å samarbeide med de barnas foreldre. Det var mye mobbing som foregikk i de timene mellom skoleslutt og hjemkomsten av foreldrene som mange foreldre ikke ante om. De hjemmeværende gjorde en kjempeinnsats i forhold til dette. Fordi de var tilstede, kunne gripe inn, kunne fortelle barnas foreldre hva deres lille prins eller prinsesse hadde vært med på slik at foreldrene som ikke hadde vært der også fikk mulighet for å snakke med barna sine om dette.

Osv.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg tok mitt funksjonshemmede barn ut av barnehagen da det viste seg at de ikke ga ham det han trengte. Jeg leste spes.ped., bestilte private veiledningstimer hos logoped og jobbet med det han trengte å jobbe med (i det offentlige ble han stående i logopedkø noen år til...)

Både helsestasjonen, PPT og BUP kunne se virkelig gode resultater av arbeidet jeg la ned i de årene fremfor å overlate ham til en barnehage som verken hadde kompetanse eller ressurser til å ta seg skikkelig av ham. Faktisk ble BUP overrasket over hvor godt han fungerte i forhold til sitt utgangspunkt da de utredet ham.

Ellers var jeg den som hjalp til når kabalen ikke gikk opp for andre. Syke barn, en nabo som ikke rakk å hente, telefoner som man ikke kunne bruke særlig tid på i arbeidstiden og der det var telefonkø osv.

Min mann var også hjemme en periode. Da stilte han opp for et familiemedlem som ikke hadde fått barnehageplass til sitt barn i det året som gikk frem til neste inntak. I tillegg var det som regel nabobarn på besøk etter skoletid. Lufte en hund som er alene hele dagen. Gjøre noen småoppgaver i nærbutikken bare fordi man ser at det trengs. Fikse porten til barnehagen i nærmiljøet. Oppdage, fikse og si ifra om potensielt farlig slitasjedefekt på lekeapparater i utemiljøet.

Være en pådriver for å få slutt på mobbing som foregår både på skole og fritid. Både ved å være tilstede og faktisk se det som skjer, korrigere ungene, skape hyggeligere ting å gjøre sammen (pepperkakebaking etc.) og å samarbeide med de barnas foreldre. Det var mye mobbing som foregikk i de timene mellom skoleslutt og hjemkomsten av foreldrene som mange foreldre ikke ante om. De hjemmeværende gjorde en kjempeinnsats i forhold til dette. Fordi de var tilstede, kunne gripe inn, kunne fortelle barnas foreldre hva deres lille prins eller prinsesse hadde vært med på slik at foreldrene som ikke hadde vært der også fikk mulighet for å snakke med barna sine om dette.

Osv.

Dessverre så er det ikke mange med samme omsorgsevne og evne til uselviskhet. Jeg er skikkelig imponert

[kie]

Mannen er nok den flinkeste her i gården.

I vårt tilfelle har det også (etter hvert som barna og familiens behov endret seg) vært en liten kamp om å få de valgmulighetene som andre har, siden vi har et barn som krever en del ekstra og siden kommunen sparer mye på at en av oss er hjemme. SFO-plass til det funksjonshemmede barnet er for eksempel noe som ikke akkurat kom over natten og uten protester.

Så det er mulig jeg er litt påvirket av det også når jeg ikke kjenner meg så godt igjen i valgfriheten mange skriver om. :tilstår: