Hvem tenker du veldig ulikt fra på FP?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det synes ikke jeg heller. Det jeg synes ville være overkjørende, er å si "Jeg driter i at du mener at ett barn er nok, din mening spiller ingen rolle for meg". Jeg synes derimot, som sagt, det er forståelig om man ender opp med et ultimatum dersom begge partene har veldig sterke meninger om saken.

Da tolker vi sikkert E ulikt, for jeg gikk bare utifra at valg av ord var ment for å demonstrere for oss hvor utenkelig det er, og at man i diskusjonen bruker helt andre ord og uttrykk. Jeg bruker hvert fall veldig mange flere (og annerledes) ord overfor f.eks. storesøster enn det jeg gjør her inne når jeg skal gjenfortelle diverse episoder osv.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Da tolker vi sikkert E ulikt, for jeg gikk bare utifra at valg av ord var ment for å demonstrere for oss hvor utenkelig det er, og at man i diskusjonen bruker helt andre ord og uttrykk. Jeg bruker hvert fall veldig mange flere (og annerledes) ord overfor f.eks. storesøster enn det jeg gjør her inne når jeg skal gjenfortelle diverse episoder osv.

Som jeg sa tidligere: Det kan jo godt hende Electronica ville møtt mannen sin med mer respekt i virkeligheten, og at formuleringene her var litt sleivete, men jeg kan jo ikke forholde meg til annet enn det som er skrevet.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg synes ikke det er overkjørende i det hele tatt å mene at ett barn er ikke nok. Som noen nevner er dette med antall barn så viktig, at man nesten ikke kan la være å stille et ultimatum. Jeg skal ha flere barn, med eller uten deg. Det betyr ikke at selve diskusjonen trenger å være ufin, man kan likevel utveksle følelser frem og tilbake over bordet, så det trenger ikke være respektløst eller overkjørende, det betyr bare at egentlig er det ingenting å diskutere.

Og jeg er av den oppfatning at den dagen noen sier "med eller uten deg" så har de gjort det klart at JEG ikke er spesielt viktig. I beste fall er jeg et virkemiddel slik at den andre kan oppnå sine mål. Ufin trenger manikke være, men det er respektløst og overkjørende å konstatere at det er ingenting å diskutere. Så lenge man er to likeverdige parter og man ikke er enige så ER det åpenbart noe å diskutere.

(Og hadde mannen min konkludert med at han skulle ha ett barn til "med eller uten meg" så kan jeg garantere at resten av livet hans ville vært uten meg.)

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Og jeg er av den oppfatning at den dagen noen sier "med eller uten deg" så har de gjort det klart at JEG ikke er spesielt viktig. I beste fall er jeg et virkemiddel slik at den andre kan oppnå sine mål. Ufin trenger manikke være, men det er respektløst og overkjørende å konstatere at det er ingenting å diskutere. Så lenge man er to likeverdige parter og man ikke er enige så ER det åpenbart noe å diskutere.

(Og hadde mannen min konkludert med at han skulle ha ett barn til "med eller uten meg" så kan jeg garantere at resten av livet hans ville vært uten meg.)

Jeg tenker ikke hvor uviktig jeg er, men hvor viktig flere barn, er. Det betyr ikke at man ikke elsker partneren sin, men at man vet at man klarer ikke å slå seg til ro og bli lykkelig uten de barna man ser så klart for seg.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg tenker ikke hvor uviktig jeg er, men hvor viktig flere barn, er. Det betyr ikke at man ikke elsker partneren sin, men at man vet at man klarer ikke å slå seg til ro og bli lykkelig uten de barna man ser så klart for seg.

Jo, vet du hva, hvis det å få ett barn til er så viktig at du er villig til å gi avkall på partneren, da er jo prioriteringslista klar? Parnteren er mindre viktig enn et mulig, ufødt barn.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jo, vet du hva, hvis det å få ett barn til er så viktig at du er villig til å gi avkall på partneren, da er jo prioriteringslista klar? Parnteren er mindre viktig enn et mulig, ufødt barn.

Ja, den er jo det. Men det handler kanskje ikke bare om barnet. Hvis partneren min så hvor viktig det var for meg å få flere barn, hvor ulykkelig det gjorde meg å ikke få det, men fremdeles står på sitt, er det sikkert ganske sårt det også. Det er dermed ikke sagt at den som ønsker å stoppe skal overkjøres, for føler han det like sterkt andre veien, har man kanskje ikke så mye sammen å gjøre. Det å få barn er en livstil, vi snakker ikke om valg av tapet eller sofa her. Man kan likevel elske noen, men se at interessene og prioriteringene er for ulike, og at man med tidene vil bli lykkeligere med noen andre.

(Jeg bruker jeg og partneren min her, men dette er altså ikke tilfelle hjemme hos oss.)

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

For å spore litt inn og litt ut. Jeg skjønner veldig godt det Electronica sier, og synes enkelte tolker henne for bokstavlig hvis dere tror "in your dreams" er ordene hun kommer til å bruke i det hun kjører over mannen sin. Jeg tolker hvert fall "In your dreams" som er meget beskrivende ord for oss som leser henne - for å riktig forstå hvor utenkelig det er å stoppe etter bare ett barn.

Fint at du forstod meg riktig i så fall.

Nå voldtok jeg ikke mannen heller, og så klart kan jeg ikke være totalt bitch i virkeligheten. Men vi var begge innforstått med at barn var en del av greia da vi ble sammen. Men bare ett barn hadde vært veldig veldig utenkelig for meg, spesielt etter at vi hadde fått ett. Et sånt forslag fra mannen hadde derfor ikke nødvendigvis blitt møtt med fulkommen respekt og forståelse, men mer med sjokk og vantro.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Ja, den er jo det. Men det handler kanskje ikke bare om barnet. Hvis partneren min så hvor viktig det var for meg å få flere barn, hvor ulykkelig det gjorde meg å ikke få det, men fremdeles står på sitt, er det sikkert ganske sårt det også. Det er dermed ikke sagt at den som ønsker å stoppe skal overkjøres, for føler han det like sterkt andre veien, har man kanskje ikke så mye sammen å gjøre. Det å få barn er en livstil, vi snakker ikke om valg av tapet eller sofa her. Man kan likevel elske noen, men se at interessene og prioriteringene er for ulike, og at man med tidene vil bli lykkeligere med noen andre.

Ja ja og ja. Man ville vel da ha funnet ut at et sted på veien så ville man ulike ting med livet. Jeg er også av den oppfatning at det å ha barn og gjerne ha litt å styre med er en livsstil. Det holdt derfor ikke med bare to for meg. Mannen kunne nok ha stoppet der, men mine argument for var sterkere enn hans "bedagelighet" i forhold til "akkurat passe med to".

Og vil virkelig et barn til gjøre en mann/kvinne så ulykkelig som mangel på et barn kan gjøre en kvinne/mann? Hvis et barn alene ikke volder dem noen vondt?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Fint at du forstod meg riktig i så fall.

Nå voldtok jeg ikke mannen heller, men vi var begge innforstått med at barn var en del av greia da vi ble sammen. Men bare ett barn hadde vært veldig veldig utenkelig for meg, spesielt etter at vi hadde fått ett. Et sånt forslag fra mannen hadde derfor ikke nødvendigvis blitt møtt med fulkommen respekt og forståelse, men mer med sjokk og vantro.



Ja ja og ja. Man ville vel da ha funnet ut at et sted på veien så ville man ulike ting med livet. Jeg er også av den oppfatning at det å ha barn og gjerne ha litt å styre med er en livsstil. Det holdt derfor ikke med bare to for meg. Mannen kunne nok ha stoppet der, men mine argument for var sterkere enn hans "bedagelighet" i forhold til akkurat nok å holde styr på.

Men hadde virkelig den ytterste konsekvens vært å skille deg og finne deg en annen mann om han hadde nektet? Hadde det vært rett å gjøre for det barnet du har, synes du? Det er det jeg synes er så rart.

Jeg skjønner at man kan ha en sorg over at man ikke får de barna man vil ha, men jeg skjønner ikke at man kan finne på å ha et ultimatum som kan resultere i en familiesplittelse i en ellers lykkelig familie?

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men hadde virkelig den ytterste konsekvens vært å skille deg og finne deg en annen mann om han hadde nektet? Hadde det vært rett å gjøre for det barnet du har, synes du? Det er det jeg synes er så rart.

Jeg skjønner at man kan ha en sorg over at man ikke får de barna man vil ha, men jeg skjønner ikke at man kan finne på å ha et ultimatum som kan resultere i en familiesplittelse i en ellers lykkelig familie?

Om vi ikke skilte oss da og jeg ga meg, så tror jeg dette hadde gjennomsyret samlivet på en veldig negativ måte i etterkant. Det hadde ikke vært noen lykkelig familie ellers.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Om vi ikke skilte oss da og jeg ga meg, så tror jeg dette hadde gjennomsyret samlivet på en veldig negativ måte i etterkant. Det hadde ikke vært noen lykkelig familie ellers.

Hjelpe meg så forskjellige folk kan være. Jeg hadde aldri latt mine følelser og mine greier gå utover familien på denne måten. Jeg grøsser faktisk på tanken over en partner som kunne ha gjort det også, hvem vet hva neste viktige greie er og når det dukker opp. Jepp, vi er totalt og fullstendig forskjellige.

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Om vi ikke skilte oss da og jeg ga meg, så tror jeg dette hadde gjennomsyret samlivet på en veldig negativ måte i etterkant. Det hadde ikke vært noen lykkelig familie ellers.

Men hvis dere ikke skiller dere og det er han som gir seg så er alle premisser for å ha den lykkelige familien i orden hos dere?

Jeg er ikke lykkelig hvis jeg må tre ting nedover hodet på drømmeprinsen. Jeg er lykkelig hvis han har det godt sammen med meg og jeg med ham uten at en av oss må vinne. Er vi forskjellige på dette eller skjønner vi hverandre bare skikkelig lite her?

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men hadde virkelig den ytterste konsekvens vært å skille deg og finne deg en annen mann om han hadde nektet? Hadde det vært rett å gjøre for det barnet du har, synes du? Det er det jeg synes er så rart.

Jeg skjønner at man kan ha en sorg over at man ikke får de barna man vil ha, men jeg skjønner ikke at man kan finne på å ha et ultimatum som kan resultere i en familiesplittelse i en ellers lykkelig familie?

En hver mor vet best hva som er best for sine barn.

[Skilpadda]

Jeg tror jeg ofte føler meg grunnleggende uenig med deg, bina, fordi jeg opplever at du mistenkeliggjør mine (og andres) motiver. For eksempel er jeg en veldig diplomatisk person og er genuint opptatt av å skjønne hva andre mener, og jeg misliker konflikter og at folk er lei seg eller misforstår hverandre, men jeg opplever meg selv som både trygg og gjennomtenkt med klare meninger, og aldri som at jeg "jatter" for at de riktige folkene skal like meg, eller noe sånt. Og jeg blir fornærmet på egne og andres vegne når jeg synes du sier at vi (eller "de") antagelig har mye mer - tja - underlødige motiver for det vi gjør og sier. Jeg minnes en tråd om hva vi ville synes det var ille om barna våre gjorde, der jeg ble både provosert og oppgitt fordi jeg sa at jeg synes det er viktig (moralsk viktig, om du vil) å lære barna sine å bli skikkelige, anstendige mennesker og ikke dårlige og slemme, noe du gjennomført tolket som at jeg ("vi") syntes dette var viktig fordi vi ønsket anerkjennelse fra andre. Og her også er det jo ikke det at jeg tror du tar grunnleggende feil i at det med å kunne være stolt av barna sine er viktig for mange, men jeg følte at du mistet hovedpoenget i det jeg sa fordi du argumenterte ut fra at det bare var disse "mindreverdige" grunnene man kunne ha for å ønske at barna skulle bli bra folk.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror jeg ofte føler meg grunnleggende uenig med deg, bina, fordi jeg opplever at du mistenkeliggjør mine (og andres) motiver. For eksempel er jeg en veldig diplomatisk person og er genuint opptatt av å skjønne hva andre mener, og jeg misliker konflikter og at folk er lei seg eller misforstår hverandre, men jeg opplever meg selv som både trygg og gjennomtenkt med klare meninger, og aldri som at jeg "jatter" for at de riktige folkene skal like meg, eller noe sånt. Og jeg blir fornærmet på egne og andres vegne når jeg synes du sier at vi (eller "de") antagelig har mye mer - tja - underlødige motiver for det vi gjør og sier. Jeg minnes en tråd om hva vi ville synes det var ille om barna våre gjorde, der jeg ble både provosert og oppgitt fordi jeg sa at jeg synes det er viktig (moralsk viktig, om du vil) å lære barna sine å bli skikkelige, anstendige mennesker og ikke dårlige og slemme, noe du gjennomført tolket som at jeg ("vi") syntes dette var viktig fordi vi ønsket anerkjennelse fra andre. Og her også er det jo ikke det at jeg tror du tar grunnleggende feil i at det med å kunne være stolt av barna sine er viktig for mange, men jeg følte at du mistet hovedpoenget i det jeg sa fordi du argumenterte ut fra at det bare var disse "mindreverdige" grunnene man kunne ha for å ønske at barna skulle bli bra folk.

Og jeg tror du har rett. Rett i at du er uenig med meg fordi jeg mistenkeliggjør deg (og andre). Nå må jeg vel si ikke så ofte deg som en del andre, uten at jeg tror det spiller så stor rolle for deg.

Jeg uthevet en del av innlegget ditt - for det er akkurat dette jeg snakker om, at slik tror jeg flertallet er - men jeg er ikke sånn. Når jeg diskuterer på et forum som dette så diskuterer jeg for diskusjonens eller sakens skyld. Fordi temaet interesserer meg.

Men jeg er ikke spesielt diplomatisk, jeg er mer direkte og sier hva jeg mener, og ikke så innmari empatisk (enda litt mer selvinnsikt). Jeg er av den oppfatning at hvis folk ikke tåler at andre er uenige med dem, så burde de ikke hive seg inn i en diskusjon om et for dem ømt tema. Hvis folk da blir lei seg, såret, misforstår - så konkluderer jeg at de har gått inn i dette selv.

Når det gjelder den tråden du refererer til så husker jeg den vagt, men ikke nok til at jeg kan påstå noe som helst om det du forteller. Jeg mener å huske det sånn som du beskriver, og ja, det er nok litt sånn jeg kan konkludere. Mitt inntrykk er nemlig at svært mange mennesker (generelt sett) er mer opptatt av hva andre synes, enn hva de selv synes.

Dette gir seg utslag i flere ting - på den ene siden selvsagt positive ting som empati, forståelse, diplomati, hensyntagen - men på den andre siden negative ting fordi det til slutt er vanskelig å vite hva du gjør for din egen del (fordi du mener det er riktig) og hva du gjør for å tilfredsstille andre (fordi du tror at de mener det er riktig).

Alt med måte, selvsagt, og diplomati og alt det der er gode egenskaper. Men for mange (jeg påstår ikke deg spesielt) så tipper dette over til at man sitter litt på gjerdet for å se hva andre gjør og mener først, og så når man ser hvor flertallet går, da tar man et valg. Mange ender også med å utslette seg selv litt.

Jeg skal ta et lite eksempel. Mange kvinner av en generasjon over oss er i utgangspunktet oppdratt selvutslettende. De er oppdratt til å være andre til behag. De har som barn forsøkt å tekkes sine foreldre, lærere, naboer og venner. Så blir de voksne og forsøker å tekkes partneren. Så blir de mødre, og lever gjennom sine barn. Så blir det bestemødre, og fortsetter å stille seg selv i annen rekke. Det er slike kvinner som sier "så lenge dere har det bra har jeg det bra" og lignende. Dette er på en måte ekstrem-varianten.

Men jeg mener altså at mange, kanskje spesielt jenter og kvinner, også i dag har en god del av dette. Det å stille seg selv i siste rekke, gjemme seg litt i mengden, ikke tørre å være den eneste som står mot strømmen, og så videre.

Og fra mitt ståsted blir dette litt "feigt" på en måte. Hvis jeg mener noe, så står jeg for det. Jeg skifter ikke mening om noe bare fordi flertallet er uenig. Jeg skifter mening hvis jeg ser at argumentene appellerer til meg på en slik måte at jeg syns det er grunnlag for å skifte mening.

Om det med grupper - jeg inngår i ulike grupper her inne og ellers også. Slik er det vel for de fleste?

Man kan være enige i at grilldress er teit og inngå i grilldressgruppa - der vil sannsynligvis samtlige "vi som kjøper bare designerklær" også inngå. Men jeg kan inngå der uten å eie et eneste designerplagg - jeg kan bare mene at grilldress er teit.

Ved neste korsvei kan jeg møte igjen de fra designgruppa idet de sier at en ekte kvinne får stelt sine negler jevnlig, mens jeg mener at det holder at man har pupper, eller antydning til pupper.

Så kan jeg argumentere for at det ikke er sikkert barnedødeligheten går i været om ungene får prim i barnehagen, neste dag kan jeg argumentere kraftig for at type 2 diabetikere bør få mer kunnskap om mat som kan gjøre dem bortimot friske - med et ekstremt regime mot sukker.

[Maverick]

Jeg synes religions- og politikkdiskusjonene her på FP viser ganske tydelig at bemerkede brukere som gjerne fjaser og tuller og kozemozer sammen ikke har store problemer med å uttale tydelig at de er fullstendig uenige. Og også, en gang i blant, at man synes at en man ellers er bestis med er et komplett nek uten forståelse for andres virkelighetssyn.

...og så blir det jo selvfølgelig på samme måten på et forum som i IRL. Noen bruker masse (way to much) tid her inne, og har litt den samme lingoen, og har blitt kjent gjennom halvannet år, og noen ganger mer.

[Skremmern]

Jeg tror kanskje det er lettere å se dynamikken i forumet som nykommer enn traver. Etter en stunds medlemskap blir man kanskje "for inne i det" eller blind til å se det nykommere kanskje senser med en gang.

[Maverick]

Egentlig vet man fint lite om hvordan forumet egentligfungerer før man har nådd M IV.

[Sitron]

Er du ikke kommet lengre?

[Maverick]

Jeg blir svett av sånne ekstremt bastante syn, ihvertfall når det gjelder ting som har så ekstrem stor påvirkning på begge parter. Jeg hadde aldri villet tvinge på en mann et barn han ikke ønsket, og ingen mann kan tvinge på meg et barn jeg ikke ønsker.