De glemte barna - artikkelserie om barnevernssaker

[venla]

Sitat:

I valgkampen 2009 fortalte Adresseavisen om 40 barn i Trondheim som ventet på fosterhjem. "De glemte barna" hadde blitt utsatt for alvorlig omsorgssvikt, og mange av dem hadde ventet på et nytt hjem i lang tid. Nå kan du lese om hva som har skjedd med disse barna. Historiene til fire av dem vil vi fortelle i lengre, dyptpløyende saker – der vi har fått tilgang på barnevernsmappene deres.

I går var artikkelen om Tea og Anders i avisen, og den var ganske tøff å lese. Synes det er viktig med fokus på dette temaet. Spesielt ille er det med de som det aldri blir meldt fra om samme hvor ille det er. Håper folk blir litt mer våkne og stiller opp for de uskyldige barna.

Inneholder sterke historier med barnemishandling. Ikke les om du ikke vil.
http://www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/

[Mjau]

Jeg så på klippet, og jeg gråt og gråt.
Takk og lov for at det finnes mennesker som makter å jobbe med slike saker, uten å gå under selv.

[Miromurr]

Jeg kan jo ikke lese sånt på jobb.

[Kirsebær]

Jeg kan ikke lese slike saker. Jeg blir helt ødelagt.

Jeg syns det er utrolig vanskelig å forholde meg til at barn har det vondt og vanskelig rundt omkring.

[Milfrid]

Kjempevondt. Og utrolig at ingen grep inn tidligere, i de fleste sakene er det jo så tydelig at andre har visst, bare ikke sagt fra. Og om referatet fra barnehjemmet stemmer, så var det jo tydelig at moren selv forstod at hun trengte hjelp. Stakkars, stakkars unger.

[Siritk]

Jeg setter så utrolig stor pris på at Adressa setter fokus på disse barna. Sitter her og gråter selv, om 1,5 mnd skal jeg tilbake til jobb hvor jeg møter noen av de som greier å ta vare på barna sine med hjelp og noen av ungdommene som ikke fikk et fosterhjem. Sambo har lyst på et barn nummer tre. Jeg vil vi skal bli fosterhjem når tiden er inne for det. Etter å ha sett dette blir jeg bare mer sikker, vi skal.

[Nessie]

Jeg synes den serien til Adresseavisa er god. Og jeg satt med en stor vond klump i går da jeg leste det etter middagen. Og det er så vanskelig å se for seg alle de som har sett disse barna, men ikke grepet inn. Jeg skjønner at det kan være et stort skritt å ta for mange, men når det står en unge på 1-2 år utendørs, helt apatisk, skitten og utafor, da må det (sammen med alt andre som har blitt observert) ringe ei bjelle?

[Harriet Vane]

Næsj. Bjeller?

Hvor mange ganger har vi ikke diskutert ting her eller tidligere på NM, der noen hadde observert slik eller sånn, folk som meg med fartstid og peiling på området sa at sladrebøtta burde ringe barnevernet, fremfor å sladre på forum, og så ble sladrebøtta umiddelbart feig og ville ikke ringe, hadde ikke bevis og nei, det var sikkert ikke SÅ ille.

Okking og uffing over artikler og TV-innslag kan alle få til.

Jeg har ikke noen tro på menneskeheten lenger, nei. Å behandle flere tusen slike saker tok fra meg alle illusjoner.

[Nessie]

@HV: jeg vet.
Jeg blir bare så fryktelig frustrert.

[Milfrid]

Jeg håper virkelig jeg er i stand til å være Nabokjerring som bryr seg, om je oppdager noe liknende. Men jeg innser jo at Harriet dessverre har rett, det er alt for få som bryr seg, dessverre. All ære til dem som gjør det.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Jeg synes den serien til Adresseavisa er god. Og jeg satt med en stor vond klump i går da jeg leste det etter middagen. Og det er så vanskelig å se for seg alle de som har sett disse barna, men ikke grepet inn. Jeg skjønner at det kan være et stort skritt å ta for mange, men når det står en unge på 1-2 år utendørs, helt apatisk, skitten og utafor, da må det (sammen med alt andre som har blitt observert) ringe ei bjelle?

Som Harriet sier så skjer det altfor ofte at folk bare har nok med sitt, de trenger ikke å få ekstra bekymringer i form av naboungen som ser ut til å ha det fælt men som "sikkert får det bedre snart", eller "sikkert ikke har det såå ille".
For å bli litt personlig, så kunne jo absolutt alle rundt oss, venner, skole og familie, se hvordan jeg og min bror hadde det. Ingen gjorde noe, ingen. Jeg skjønner ikke at en SKOLE kan ignorere sånne ting. Men skolene er kanskje bedre i dag enn på 80- og 90-tallet.

[Polyanna]

Interessante leserkommentarer der. :lærer aldri:

[era]

På 70 tallet trodde alle at alt var bedre en på 60 tallet, på 80 tallet var man i allefall ikke så verdensfjerne som på 70 tallet, på 90 tallet var man jo ikke like hjerterå og menneskefintlig som på 80 tallet og nå går jo alt så mye bedre for vi er jo ikke lengere så naive som i forgie århundre.

Jeg orker ikke lese artikkelen, men jeg vil mene litt likevel jeg.

Det verste for unger som vanskjøttes er jo at det ikke bare er varslingsterskelen som er så høy. Alle terskler på vei mot hjelp er jo høye. Det skal ekstremt mye til at noen varsler. Så skal det mye til at det avsettes ressurser eller åpnes sak. Så skal det mye til at det kommer noe vedtak med noe svong over. Og om man nå omsider og etter halve barndommen overstått kommer dit at det ble varslet, det ble åpnet sak, foreldren ikke greide holde så mye fasade at saken blåste over igjen og det er soleklart for alle at dette barnet - som nå gjerne begynner å bli ungdom med problemer - skal ha hjelp. Ja da kommer den verste nedturen av alle. Det er ikke hjelp å hente for mange. Det er ikke nok fosterhjem - ikke nok folk som kan ta vare på en som trenger det.

[Lhi-My]

Signerer smilefjes her. Det er fryktelig frustrerende å sitte som barnevernkonsulent og ha barn du vet MÅ ha hjelp NÅ, men som du ikke klarer å hjelpe. Enten mangler det fosterhjem eller så mangler det tiltak av andre slag. Det er tragisk og forferdelig frustrerende situasjon både for barna, omgivelsene og for de (vi) som jobber med dette.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg orker ikke lese artikkelen, men jeg vil mene litt likevel jeg.

Det verste for unger som vanskjøttes er jo at det ikke bare er varslingsterskelen som er så høy. Alle terskler på vei mot hjelp er jo høye. Det skal ekstremt mye til at noen varsler. Så skal det mye til at det avsettes ressurser eller åpnes sak. Så skal det mye til at det kommer noe vedtak med noe svong over. Og om man nå omsider og etter halve barndommen overstått kommer dit at det ble varslet, det ble åpnet sak, foreldren ikke greide holde så mye fasade at saken blåste over igjen og det er soleklart for alle at dette barnet - som nå gjerne begynner å bli ungdom med problemer - skal ha hjelp. Ja da kommer den verste nedturen av alle. Det er ikke hjelp å hente for mange. Det er ikke nok fosterhjem - ikke nok folk som kan ta vare på en som trenger det.

Og allikevel mener skremmende mange at barnevernet er maktsyke jævler som går inn og tar barna fra alle de stakkars foreldrene, uten grunn.

[Brutus_]

Ufattelig sterk historie. Trist.

Burde vært tettere bånd mellom dem som følger opp ufrivillig barnløse og barnevernet. Mange barn i kø for omsorg, mange foreldre i kø for å gi omsorg.

[jolie]

Skal mangelen på fosterhjem legges på de ufrivillig barnløse?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Brutus_, her.

Ufattelig sterk historie. Trist.

Burde vært tettere bånd mellom dem som følger opp ufrivillig barnløse og barnevernet. Mange barn i kø for omsorg, mange foreldre i kø for å gi omsorg.

Tanken er god, Brutus, men å være foreldre er ikke det samme som å være fosterforeldre - fosterbarn har man ofte på lånt tid, det er ikke det man lengter etter som ufrivillig barnløs. Ikke kan man ha fosterbarn mens man venter heller, for man kan jo ikke bare kaste ut barna igjen den dagen Telefonen plutselig ringer.

Selvfølgelig kunne man ha hatt en praksis hvor flere av disse barna ble frigjort adopsjon i stedet for at de ble evige fosterbarn. Men det er en annen diskusjon.

Det er jo noen som velger å bli fosterforeldre når de ikke fikk barn biologisk selv. Men disse skjønner nok ganske så av seg selv at fosterforeldre er et alternativ for dem.