"Vanntette skott mellom jobb og privatliv"

[Pebbles]

Dette uttrykket har kommet opp i flere sammenhenger og jeg blir nysgjerrig på å få høre mer om konseptet (om man kan si det slik ).

Tar man en slik beslutning basert på prinisippielle grunner, og hvilke prinsipper/tanker er det som ligger bak? Eller er det situasjonsbetinget - at det blir slik naturlig om man ikke er så glad i arbeidsplasen sin eller ikke har kjemi med kolleger? Og om noen har dette som prinsipp, for så å få jobb et sted der de raskt blir glad i flere av kollegaene - forbyr man seg selv å innlede vennskap da, med bakgrunn i prinsipper man har for skille mellom jobb/privatliv?

Jeg har sikkert flere spørsmål også som jeg kommer på etterhvert.

Jeg har ikke behov for et slikt skille i det hele tatt. Jeg elsker at jeg trives sånn på jobb, og både kolegaer, elever og foreldrene deres kan ringe eller ta kontakt utenom arbeidstid uten at jeg på noe vis føler meg innvadert fordi det da per definisjon er fritid/privatliv. Dette er nok en holdning som er ganske gjengs på vår arbeidsplass - vi omgåes privat mange av oss, og her om dagen kom sjefen bort og takket meg fordi jeg hadde invitert så mange fra jobben i 40-årslaget mitt; hun mente at jeg på den måten hadde gjort en fin ting for arbeidsplassen ved å bidra til godt miljø på jobb.

Kanskje er det forkjeller og ulike kulturer innen ulike yrkesgrupper også?