Er du omgitt av/bidrar du til kjerringsnakk?

[Pebbles]

Når jeg er sammen med mine nærmeste venner, snakker vi om familiene våre, utfordringer og gleder på jobben, samfunnsrelaterte spørsmål, bøker, film, mellommenneskelige greier og morsomme episoder. Å titte over kjøkkengardinene og kommentere naboen er liksom aldri på agendaen.

Når jeg i andre sosiale sammenhenger opplever kjerringsnakk, så oppleves det så surrealistisk. Jeg trodde ikke dagens generasjon småbarnsmødre drev med slikt - jeg er i vant til en ironisk distanse til huffing over andre mødre som ikke har tilstrekkelige husmorskills og sånn.

Hvordan reagerer dere andre på sladring om " hun som aldri stiller opp på fritidsaktiviteter" og " hun som legger lista altfor høyt når det gjelder bursdager" og "hun som jobber for mye og ikke har tid til barna sine"? På et treff med andre mødre til kamerater av en av guttene var det et par som hoderistende omtalte en nylig avholdt bursdag i negative ordelag. I slike settinger, hvor man ikke kjenner søke så godt og hensikten er å bli bedre kjent, er det naturlig for meg å være litt tilbakeholden, men da kjente jeg st jeg ble så irritert at jeg måtte si noe. Jeg var rolig og vennlig, men jeg da at jeg syntes det var småting de hang seg opp i og la til at jeg syntes det var både hyggelig og sporty av nevnte mor å invitere mange barn i selskap og at ungene nok koste seg stort til tross for bagatellene som ble nevnt.

Jeg er så utrolig lite glad i smålig sladring og negativt fokus når andre både har gode hensikter og helt sikkert gjør sitt beste. Jeg føler ansvar for å si noe i slike situasjoner, men jeg synes det kan være vanskelig å balansere det opp mot faren for å fornærme andre. Egentlig synes jeg sladredamer godt kan bli fornærmet med jevne mellomrom - men man vil jo gjerne bidra til god stemning i litt skjøre sosiale tilstelninger også.

Hvordan er det med dere?

[Teofelia]

Hva er det egentlig du forventer at folk skal svare på et slikt innlegg? "Jeg elsker å snakke negativt om naboer, slektninger og kollegaer, og lar aldri en sjanse gå fra meg til å rakke ned på andre"?

Det er mange måter å være kjerring på, og det å fremheve egen fortreffelighet, ved å belyse andres feil, er ikke så veldig mye mer sjarmerende enn å ha feilene selv, nødvendigvis.

[Madicken]

Jeg skal ikke påberope meg "æren" av å aldri fare med kjerringsnakk, men jeg prøver så godt jeg kan å la være, for jeg misliker sterkt denne egenskapen både hos andre og meg selv de gangene jeg ikke klarer å holde meg for god til å bidra med slikt. Jeg merker at jeg nokså raskt mister både respekt og tillit til mennesker som tilsynelatende aldri får nok av ondsinnet slarv, og jeg kunne derfor aldri blitt nær venn med en slik person.

[Bluen]

Det Teofelia sa.

[Pebbles]

Teofelia: hva jeg egentlig vil med innlegget er å høre hvordan andre bidrar til en hyggelig stemning i slike situasjoner uten å fremheve "egen fortreffelighet" på andres bekostning.

Jeg synes på ingen måte at å ikke like nedvurderende snakk om andre er "egen fortreffelighet" heller, snarere ganske så vanlig oppførsel, så jeg stiller meg litt undrende til tonen i svaret ditt?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Hvordan reagerer dere andre på sladring om " hun som aldri stiller opp på fritidsaktiviteter" og " hun som legger lista altfor høyt når det gjelder bursdager" og "hun som jobber for mye og ikke har tid til barna sine"?

Jeg tenker at dette blir litt utfordringer og gleder i forhold til skole, fritidsaktiviteter, naboliv etc

Da barna var mindre kunne jeg ha signert hva du snakker om fullt ut. Jeg snakket aldri om naboene, men det var jo (dessverre!) ikke fordi jeg er et veldig bra menneske, det var nok heller det at jeg ikke hadde noen interaksjon med dem og det å snakke om dem forekom meg like irrelevant som å snakke om Britney Spears. Nå, med eldre barn er jeg mye mer "med" i nabolaget, og da blir jeg jo tilsvarende engasjert i naboene. Og der - som alle andre plasser - så er det både plusser og minuser.

Og jeg synes at hvis man bare fokuserer på minusene, ja da har det tippet langt over i slarvesonene. Men jeg synes ikke det er bra å fokusere bare (hovedsaklig, ja, men ikke bare) på plussene heller. Det blir fort noe veldig strutseaktig og falskt over det.

Om jeg snakker om andre? Ja, det gjør jeg. I all hovedsak fordi det er noe jeg ikke forstår og ønsker å forstå, andre ganger fordi jeg trenger å sjekke om jeg reagerer noenlunde fornuftig og iblant fordi jeg er halvkvalt av frustrasjon. (gjelder i hovedsak min mor)
Oftere enda fordi noen har gjort eller fått til noe flott som jeg beundrer og vil skryte av. Så ja, da bidrar jeg vel?

[era]

Nei jeg prøver bevist å ikke bidra til kjærringsnakk og skape et bedre miljø:engel:
Det er faktisk sant, jeg går i ett kull på 44 der 40 er damer og en ganske stor del er 19-20 åringer. Det er et helvetes bedritent kjeftamang på mange og jeg har rett og slett blitt forbanna innimellom- ikke fordi jeg er så flink selv -kan sette pris på god sladder for all del, men fordi de er så unge at man ofte føler en er i en oppdrager rolle og mye av adferden liknet opptakten til mobbing på ungdomstrinnet.Og så er det bare blitt en vane å si fra at sånn synes jeg ikke det er ok å snakke om medelever osv. også til "kjærringer" i alle aldre og kjønn

Sladder kan være artig "kjerringsnakk" er bare ekkelt og gjør det veldig ukoselig for alle.

[Madicken]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

- men man vil jo gjerne bidra til god stemning i litt skjøre sosiale tilstelninger også.

Det vil man, men for meg blir det aldri god stemning av ondsinnet slarv (det er det jeg snakker om her, ikke mer eller mindre uskyldig humring over andres eller egne småblemmer), jeg blir bare beklemt.

[kokosbolle]

Det pleier å være ganske effektivt å si fra når sladringen tar overhånd. Jeg har overhodet ingen problemer med å si fra til folk at "sånn kan du ikke si", "vet du det du sier HELT sikkert?" osv.osv. Det stopper hvertfall de med skam. Da skamløse er vel fortapt. Jeg sier det alltid med en humoristisk snert så jeg ikke fremstår som sur.

[Pebbles]

Jeg skrev innlegget mitt i natt på Iphonen min da jeg ikke fikk sove. Jeg husker jeg tenkte "håper ingen rekker å svare før jeg rekker å nyansere", men FP står opp før hanen galer!

Presisering: Klart alle snakker om andre. "Andre" er tross alt det livene våre snurrer rundt og min hensikt var på ingen måte å framstille meg selv som et skinnhellig eksemplar av arten menneske som bare snakker om sunshine, lollipops og små, søte, nyfødte lam.

Ofte er det helt nødvendig, og riktig, å snakke med noen om "andre" av grunner som SF skisserer over her.

Det jeg trodde jeg var tydelig på at jeg var opptatt av var unødvendig, nedvurderende snakk med den hensikt å kose seg med andres tilkortkommenhet.

Jeg ville ikke nyansere med gjenkjennelige detaljer i det som ble sagt i historien jeg bruker som eksempel. Men settingen var altså slik at alle mammaene i en gruppe var invitert til treff for å bli bedre kjent og skape fellesskap - også velger noen å finne feil og mangler ved en hyggelig fest som en av de ikke-tilstedeværende mammaene hadde invitert barna våre til. Det blir feil på så mange måter for meg. I slike situasjoner føler jeg at jeg deltar om jeg bare er stille - også er jeg redd for at jeg blir oppfattet som en utidig bedreviter om jeg sier noe. Selv om jeg, som i dette tilfellet brukte alt jeg hadde av fintfølelse og en positiv vri på ordene når jeg sa noe. Over her gjenforteller jeg bare essensen i det jeg ville formidle, jeg sa på ingen måte "Dere snakker om bagateller og nå må dere skjerpe dere". Jeg hadde fokusen på at barna sikkert ikke la merke til det de voksne oppfattet som feil og at de nok koste seg veldig og syntes det var hyggelig å få lov å komme i selskap.

Men jeg synes slikt er veldig vanskelig, ja. Og ofte ubehagelig. Noe den første reaksjonen jeg fikk i denne tråden fungerer som en effektiv illistrasjon på. Og når jeg ender opp med ikke å si noe, føles det ugreit det også. I det store og det hele er jeg nok mer redd for å bli sett på som en som koser meg med å nedvurdere andre enn å være en som fremhever seg selv på beksotning av andre. Om man må velge. Noe jeg tenker man strengt tatt ikke burde.

Det er av stor interesse for meg å høre hvordan andre forholder seg til lignende situasjoner.

[Skremmern]

Ja, det hender vel at jeg bidrar selv også. Ikke sånn som i eksemplene dine, men hvis noen forteller meg at f.eks. har den gått fra den, så nå bor den der, og den andre der, så hører jeg på med interesse, jeg gjør det. Har sjelden noe å bidra med selv, da, for jeg får ikke med meg så mye. Men ondsinnet sladder liker jeg ikke og jeg deltar heller ikke i spredningen av det. Jeg synder med å ikke si noe, så all ære til deg, Zoë, som sier fra, jeg har en tendens til å skifte samtaleemne eller bare se uinteressert ut.

[kokosbolle]

Jeg var i en lignende situasjon her på jobben faktisk. Vi er bare tre jenter på min avdeling og det skulle komme en ny. Vi traff henne litt før hun skulle begynne og hun virket noe merkelig på oss, men jeg var beredt til å gi henne en sjanse til å gi et nytt inntrykk etter hun hadde begynt på ordentlig og blitt varm i trøya.

De andre to jentene her dømte henne med en gang og sladret veldig. Da sa jeg de tingene jeg sa over her, om de visste det sikkert, kanskje det lå noe mer bak, og at vi måtte gi henne en sjanse. Da roet de seg hvertfall i forhold til å inkludere meg i det, men jeg vet ikke om de har gitt seg helt seg i mellom. Nå er det hvertfall ikke så sensasjonspreget.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Ramses, her.

Ja, det hender vel at jeg bidrar selv også. Ikke sånn som i eksemplene dine, men hvis noen forteller meg at f.eks. har den gått fra den, så nå bor den der, og den andre der, så hører jeg på med interesse, jeg gjør det. Har sjelden noe å bidra med selv, da, for jeg får ikke med meg så mye. Men ondsinnet sladder liker jeg ikke og jeg deltar heller ikke i spredningen av det. Jeg synder med å ikke si noe, så all ære til deg, Zoë, som sier fra, jeg har en tendens til å skifte samtaleemne eller bare se uinteressert ut.

Å snakke om andres liv, hvem som har gått fra hvem og hvem som nå bor sammen er ikke noe jeg vil karakterisere som kjerringsnakk, med mindre det hele har kjipe overtoner og inneholder usannheter og sånn.

Jeg synes at å skifte samtaleemne eller å se uinteressert ut også er å markere at man ikke ønsker å delta i kose seg med snakkk om andres "feil".

[Jessica]

Jeg er så heldig at jeg har ikke venner som bedriver "kjerringsnakk". Jeg har engasjerte venner som har masse annet å snakke om.

Slikt snakk følger jeg ikke opp. Jeg har ikke vært så tøff som deg og sagt fra de få gangene jeg har hørt slikt. Det har gjerne være fra mennesker jeg ikke kjenner så godt.

Syns det er et viktig tema Zöe.

[liefje]

Jeg leser masser av kjerringsnakk paa diverse forum, saa det er saa absolutt ikke borte fra dagens samfunn.

[Madicken]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Syns det er et viktig tema Zöe.

Jeg er enig. Dessverre, får jeg kanskje si, for jeg hadde jo håpet at de aller verste kjerringene er en utdøende rase, og at problemstillingen er mer uaktuell nå enn før. Men det har blitt bedre, har det ikke? Jeg har inntrykk av at det var mer "stuerent" å bedrive ondsinnet slarv før i tiden, og at flere nå tar tydelig avstand fra den slags.

[Polyanna]

Joa, jeg snakker om andre. Stort sett positivt, tror jeg. Men noen ganger ergrer jeg meg over folk, og da deler jeg det med venner når det passer seg sånn.

Noen ganger er jeg mer baksnakkende enn jeg selv syns er veldig sjarmerende. Det prøver jeg å legge av meg. Det er som oftest drevet av trang til å gjøre meg selv interessant, koblet med trangen til å fortelle en underholdende historie.

[Pebbles]

Trangen til å fortelle en underholdende historie skal man ikke kimse av.

Jeg tenker at det verken er mulig eller ønskelig å aldri snakke om andre. Vi er opptatt av andre mennesker på godt og vondt.

Men folk som ikke gjør annet enn å lete etter andres feil er en type mennesker jeg kjenner at jeg opplever som et eneste stort energisluk å være sammen med.

[Tåtti]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

drevet av trang til å gjøre meg selv interessant, koblet med trangen til å fortelle en underholdende historie.

Dette prøver jeg stadig, men med å snakke om meg selv. My favourite topic.

Det snakkes om dama til Per
som ikke vil ha ham no' mer,
hun har stukket av
med fyren fra Nav,
jeg så dem på toget ved Ler.

Og Kari er lite til mor,
hun laga til selskap i fjor
med kaker fra Prix!
En sådan quick-fix
falt helt sikkert i dårlig jord.

Ja kjærringer skravler i vei
om kjed'lige saker, syns jeg.
Skal jeg delta litt,
så blir det om mitt;
jeg elsker å snakke om MEG.