Hvordan skal jeg takle dette? (Laangt)

[Go\jenta]

Jeg har en syv-årig datter som er svært var og følsom i forhold til sykdommer og plager. Helt fram til nå har hun hatt voldsom egg og melkeallergi, med alvorlige konsekvenser hvis hun fikk i eller på seg egg, og litt mildere i forhold til melk. Hun er i ferd med å vokse av seg allergiene, og nå kaster hun "bare opp" ved inntak av egg. Og får eksem ved kontakt med melk. Hun tåler nå å spise mat der det er litt egg i. Ved tre-års alderen fikk hun rått egg på seg, og måtte i hui og hast på sykehuset. Denne opplevelsen sitter veldig i henne enda. Det tar tid for henne å venne seg til at hun nå tåler maten mer, og hun vil ikke uten videre spise mat hun nå tåler. Vi presser henne ikke, men informerer om at det er trygt, og at hun ikke trenger å være redd. Vi har alltid vært veldig bevisste på å ikke fokusere på allergien.

I tillegg til allergiene har hun store mandler som gir henne endel plager ved svelging, tett i ørene o.l. Det forsterkes nå ved pollenallergien hun også har. Mandlene skal snart fjernes.Hun får ofte vondt i magen rett etter at hun har spist, uten at vi vet hvorfor, og det pleier å gå over.
Av og til har vi runder før hun skal på skolen hvor hun kjenner på halsvondt, magevondt og diverse, og vil være hjemme. Jeg har av og til fått tlf fra skolen om at hun må hjem fordi hun har vondt i magen. Så har hun kommet hjem, og det har gått over. Av og til tror jeg at hun spiller litt syk for å få være hjemme, og jeg presser henne ofte til å gå på skolen og sier at det kommer til å gå over, evt at hun må si fra til lærer hvis det ikke gjør det. Etter skoletid forteller hun som regel at det har gått fint.

Hun trives på skolen, og har gode venner der, så jeg tror ikke det er derfor hun ikke vil på skolen. Hun er ikke glad i turdagene, og forteller ofte om plagene på disse dagene. Jeg gir sjelden etter, så lenge jeg tror hun er frisk eller at ting vil gå over, men er også opptatt av å ta henne på alvor hvis hun virkelig er syk.

Kontaktlæreren har hun hatt i snart ett år. Hun virker som en forståelsesfull person, men datteren min forteller at når hun sier til henne at hun har pollenplager, vondt i magen o.l sier læreren. "Det er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Det går nok bra." Læreren har ved en anledning forklart meg at hun sier dette for ikke å fokusere på plagene og gjøre det verre, men heller bagatellisere dem bort. Jeg er forsåvidt enig med læreren i dette, for det er jo dette jeg også gjør her hjemme for å få henne til å gå på skolen, når jeg ikke synes plagene virker sterke nok til å bli hjemme.

I går fikk jeg tlf fra skolen om at datteren min hadde fått en allergisk reaksjon, så jeg måtte komme å hente henne. De hadde laget noe påskepynt og vasket melkekartonger, og så hadde hun fått melkesprut i ansiktet og fått kløende utslett. Jenta mi ble veldig redd, og hadde fått påsmurt litt kortison på kontoret, og så ble det bedre. Da jeg kom ,klødde det litt, men hun var ved godt mot. Læreren sa bare at det hadde vært litt dramatikk før på dagen, men at det verste var over nå.

På kvelden fortalte datteren min at hun ikke følte seg tatt på alvor av læreren da det skjedde. Hun hadde sagt: "Det er ikke noe jeg kan gjøre noe med."
Det hadde vært en student der som hadde tatt det mer på alvor, og tilslutt fått henne inn på kontoret, og fått de til å ringe meg. Datteren min sa at hun ble veldig såret fordi læreren i tillegg hadde sagt: "Du gråter jo for alt mulig, du!"

Jeg føler jeg må snakke med læreren, fortelle om min datters tidligere opplevelser i forhold til allergi, og kreve at hun iallefall må bli tatt mer på alvor når det gjelder allergien. Jeg vil også spørre om den kommentaren om at hun gråter for alt mulig. Jeg synes den var ufin i den situasjonen.

Hvordan finne en balansegang her? Jenten min trenger å føle at hun blir tatt på alvor, samtidig som jeg er enig i at vi ikke må nøre opp og støtte under hver gang hun kjenner et symptom på noen plager...Hvor mye kan jeg forvente av læreren? Jeg føler dette ble et resultat av for mye "ulv, ulv". Samtidig må jeg kunne forvente at jenta mi blir tatt på alvor når det trengs.

Noen som har noen kommentarer\råd?

[annemede]

Angående magevondt og sånn. Min lillesøster hadde/har melkeallergi og hadde MYE vondt i magen som liten, og nå også forsåvidt. Hun gikk "glipp" av undervisningen, hun måtte være tilstede, da mammaen vår sendte henne avgårde, men hun hadde hatt så mye smerter at hun ikke husket hva de hadde gjort på skolen de ulike dagene.
Kanskje datteren din hadde trengt å få snakke med en som har peiling på allergier, få vite hva som er det verste som kan skje, hva hun bør gjøre i de tilfellene. Hun virker kanskje litt engstelig for det som har skjedd og er sikkert redd at det skal skje igjen. (Det hadde jeg vært).

[Eria]

Jeg synes du skal ta den kommentaren om "Du gråter for alt mulig" opp meg læreren. Det hører ingen steder hjemme. Det virker som du har tenkt mange fine tanker selv rundt dette. Jeg tror skolen ville skjønne at de må ha en bedre balansegang på dette om du snakker med dem om ting du har skrevet i dette innlegget.

Jeg tror også hun kunne ha godt av å prate med en lege som kan litt om dette, og som du gjerne får tatt en prat med i forkant.

[Go\jenta]

Jeg fikk ikke tak i læreren på skolen i går, dagen før påskeferien. Men jeg har skrevet en lang mail til skolemailen hennes nå som episoden er fersk, så får hun ringe meg etter påske.

[Miss Norway]

Du kan jo diskutere med datteren din - og formidle at nå som hun tross alt er bedre og tåler litt mer enn før, så er tiden inne til å lære å se an symptomene sine. Dvs at hun må lære at det går an å ha litt plager og følge med disse, og så reagere når det blir verre eller ikke går over av seg selv. At hun heldigvis ikke lenger må "slippe alt hun har i hendene" når hun blir eksponert, men har tid på seg nå til å se om hun får symptomer som krever behandling eller ei. Og at hun kan spørre en voksen hvis hun er i tvil; og at den voksne kan "vente og se" sammen med henne eventuelt.

Det er viktig at skolebarn lærer seg å håndere plagene sine bittelitt mer selvstendig enn de trengte i barnehagen, fordi de ikke lenger har mange voksenpersoner tilgjengelig straks de trenger hjelp.

[m^2]

Uavhengig av allergi eller ei, hvis du føler at læreren kommer med upassende kommentarer kan du fint ta det opp med henne! Det vil jeg nesten tro hun setter pris på, for det er sikkert egentlig snakk om litt misforståelse/dårlig kommunikasjon - hun mener det sikkert ikke vondt, sant?

Jeg synes forresten det høres ut som hun kan ha blitt fryktelig skremt etpar ganger, og fortsatt rett og slett blir skikkelig redd når hun får allergiske reaksjoner? Selv om det ikke egentlig er så farlig lengre? Det er jo forsåvidt veldig greit å forstå da Kanskje hun ville hatt godt av at en lege eller lignende "autoritetsperson" snakket litt med henne om det? (selv om de bare sier det samme som dere kan det ha en annen effekt)

[Go\jenta]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Du kan jo diskutere med datteren din - og formidle at nå som hun tross alt er bedre og tåler litt mer enn før, så er tiden inne til å lære å se an symptomene sine. Dvs at hun må lære at det går an å ha litt plager og følge med disse, og så reagere når det blir verre eller ikke går over av seg selv. At hun heldigvis ikke lenger må "slippe alt hun har i hendene" når hun blir eksponert, men har tid på seg nå til å se om hun får symptomer som krever behandling eller ei. Og at hun kan spørre en voksen hvis hun er i tvil; og at den voksne kan "vente og se" sammen med henne eventuelt.

Det er viktig at skolebarn lærer seg å håndere plagene sine bittelitt mer selvstendig enn de trengte i barnehagen, fordi de ikke lenger har mange voksenpersoner tilgjengelig straks de trenger hjelp.

Ja, du har rett i dette med å prøve å takle tingene bedre og mer selvstendig. og det prøver vi også. Men hun har altså ikke kommet lenger enn dette i dag. Det er ganske ferskt at hun ikke er så allergisk lenger som før, og det sitter mye redsel i henne ennå. Den reaksjonen hun hadde nå, med kun å ha fått litt melkesprut i ansiktet, var faktisk mye mer enn vi hadde forventet,- i og med at hun tåler melk i mat, så vi vet faktisk ikke helt hvordan reaksjonene blir i enhver situasjon der hun blir eksponert for ting. Jeg mener at læreren må møte henne der hun er i dag, med den angsten hun har i dag når det gjelder dette. Så får vi jobbe med reaksjonene, og innprente gang på gang at tingene ikke er så farlige som de en gang var. Vil minne om at det kun er 1 mnd siden det lå adrenalinsprøyte klar på skolen i tilfelle hun skulle gå i sjokk. Det tar laaang tid å få henne ut av det hun har vært vant med i så mange år. Den gangen hun ble hentet av ambulanse var også de første symptomene kløe og utslett etter eksponering av egg på huden, så jeg synes ikke det er noe rart at hun ble redd.

Det er noe med at læreren må møte henne på den angsten hun hadde der og da!