Voffsen "min" har reist til de evige jaktmarker ...

[Carrera]

Jeg har vokst opp med hund, og savnet etter å ha hund har vært enormt i mange år. Men jeg har fått min dose via mine foreldres hunder. Var stadig oppe hos dem og gikk turer med hunden, mens de bodde her, og etter at de flyttet langt unna, så har jeg gledet meg nesten like mye til å være sammen med hunden, som med dem.

De siste 13 årene så har de hatt en Gordonsetter, Scott. En spinnvill og sprø hund, og så ufattelig klok, god og snill. Ha har i alle år gått bananas når han ser meg, for han vet hva jeg betyr: TUUUUUR

storesøster har fulgt han fra han kom til mamma og pappa, og Scott har fulgt guttungen fra han kom til.

Glemmer aldri da vi kom opp til dem første gangen med guttungen. Scott som vanligvis renner folk i senk av ren glede, han kom ilende til, ser den lille bylten, bråstopper to meter i fra oss, legger seg ned på gulvet og kommer ålede bort for å hilse på. Han forsto at her må vi ta det rolig.

Han var alltid forsiktig med barna. Kom vi voksne inn først, så kom han som et lyn. Sendte vi et av barna inn døra først, så var han rolig.

Han var som sagt 13 år nå, noe som betyr at han er en meget gammel mann, og jeg har vært forberedt på at det nærmer seg slutten. I går kveld snakket jeg med mamma, og de hadde avgjort at nå er tiden kommet. Scott viste tydelige tegn på at han knapt nok hadde hverken syn eller hørsel lengre. Han hadde også den siste tiden vært fryktelig stiv og støl, og han pistret når han hadde ligget lenge i ro. Og han var fryktelig på å fotfølge mamma og pappa. Slapp dem ikke av syne.

Hun var ikke helt sikker i går på når de skulle ta den tunge turen, men i dag fikk jeg sms om at nå var det hele over. Vår vakre, snille, gode og spinnville Scott har vandret videre til de evige jaktmarker.

Jeg har grått og grått i dag. Det er så rart å tenke på, og det er så vondt å vite at denne svarte hårdotten aldri mer skal dra meg med på tur, leke og herje med pinne, sitte med hodet i fanget mitt for å få kos.

Men det var en riktig avgjørelse. Han hadde det ikke bra nå, og det var på tide å la han slippe. Jeg håper han har det godt der han er nå, snilleste Scotten min

[Bille]

Så utrolig trist. Han var en veldig fin hund.

[Dronningen]

Forstår følelsene dine godt, da jeg vokste opp med en trofast labrador. Det er sorg og savn, som med tiden overskygges av de gode minnene.

[Isbjørn]

til deg, Carrera. Trist når en familiehund går bort.

[Propella]

Så trist men det høres ut som den riktige avgjørelsen.

[Michelle]

Utrolig trist å miste en så trofast og god venn

[Snuppa]

[Avatar]

Han hørtes fin ut!

[Tuppen]

[TripptrappTREsko]

Har selv hund, så jeg tror jeg kan fornemme tomheten... Men jeg blir faktisk glad når jeg ser hundeeiere som lar dyrene slippe når de er gamle og "skranter". Scott var jo heldig - han fikk bli en gammel herremann.

Men minnene har dere jo, og de kan jo brukes om og om igjen.

[Taien]

Jeg griner jeg. Jeg VET hvor vondt det er å skilles med sin firbente venn. Ingen som ikke har vært der kan forstå det.

Nå koser han seg og springer hele dagen lang...sammen med min gamle vofsejente.

[Maz]

Så flott han var.

[Katinka]

Åh. Klem til deg.

[Luvi]

Det er veldig trist å måtte si farvel til gode venner.

[Magica]

Han var veldig fin, skjønner godt at dette er fryktelig trist.

[jane]

Så trist og vondt.

Føler med deg. veit hvordan det er.

[Inagh]

Så vakker en hund. Det er vondt å miste en firbeint venn.

[Guttemammis]

Nydelig vofs, så trist.

[Gerbera]

Jeg gråter med deg, og kjenner igjen den vonde, tomme følelsen fra i høst, da vi måtte ta farvel med vår godgutt. Nå, 8 mnd etter, klarer vi (nesten) alltid å prate om han uten å begynne å gråte, og vi har begynt å venne oss til et hus uten hund.

Se på bilder, prat masse og del minnene dere har om han!

[Joika]

Høres ut som at han hadde et fint liv.