Et sørgelig endelikt …

[m^2]

på mange måter

Min far døde i fjor, mamma skal flytte i leilighet og biblioteket må ut (mamma leser ikke bøker).
Antikvaren og hvadetnåvar (og jeg) har tatt det "interessante" (sic), og resten kastes. Jeg har lest store deler av bøkene og er ingen stor tilhenger av å ha ting bare for å ha dem, men allikevel...
Huff

Ser dere den røde der? Kafkaprosessen. Den med tegningen av et mannehode? Roald Dahls beste. .
Moby Dick som jeg syntes var så vanskelig å lese som barn. Catcher in the rye. A Prayer for Owen Meany som jeg husker jeg syntes var voldsomt vovet da jeg leste den som tander 18-åring (edit: jeg husket feil. Det var World according to Garp. Den gikk i containeren den og...). Herbjørg Wassmo-bøker som jeg leste som jente og skjønte på en helt annen måte da jeg leste som voksen, Jens Bjørneboe -bøkene jeg skrev oppgave om i 9-klasse da jeg hadde vannkopper. 1984 som jeg leste i 1984 og ikke skjønte helt, tror jeg, selv om vi diskuterte den fram og tilbake (til mitt forsvar var jeg 12/13). Norgeshistorie og internasjonal politikk, bøker om religion og revolusjon, matematikk og teknologi, politikk, logikk og store tenkere. Forsvarshistorie og månelandinger. Dilbert og Tommy&Tigern. Henning Mankell og Minette Walters. Hamsun og Gro Harlem Brundtland. Dostojevsky. Diktbøker og farmødre i furuer og kakkerlakker med for store sko og hva har du som min far kunne på rams forlengs og baklengs, han brøt ut i dikt eller sitat ved enhver passende (eller upassende) anledning.
The time travellers wife med bokmerket halvveis gjennom, han ble aldri ferdig... Lettbente krimromaner jeg egentlig vet han ikke kunne fordra og så på som rent tidsfordriv, men som var det eneste han orket lese mot slutten da han var syk...




Det var jeg som fikk "æren" av å ta alle de ørti turene fra biblioteket til containeren utfor trappa idag. Jeg avsluttet med A. Pappas bibliotek og enorme leseinteresse/glede (som jeg har arvet), endte med at jeg først kylte Ambjørnsen hardt i containeren (jeg har aldri likt skrivestilen hans, men har pent måttet lese meg gjennom), og til slutt Kader Abdolah - Huset ved moskeen. Og så var det ikke flere bøker. Det ble noen tårer også.

Idag tok jeg med meg "Det er aldri for sent å gi opp. Tristesser i utvalg" og "Norske Kjærlighetsdikt" hjem. Praktutgaven av Terje Vigen, som jeg kunne utenat nærmest før jeg kunne gå, har jeg tatt med før.
Jaja.


-------- ---------
Til minne om min far - en av hans yndlingproklameringer til hodepinebefengte, festranglete tidligvoksne barn som eplekjekt ville ligge under dyna og slett ikke var interessert i å stå opp og delta i Livet. Man måtte pent lytte seg gjennom hele, siden det Hadde man Fortjent. Schjempepopulært, kan jeg fortelle dere :

ETTER EN RANGEL
av Jakob Sande

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visor meir i laddevinsrus,
men syngja åndelege songar på Zidons bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møter skal eg sky som berre fan,
trur eg,
og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kapellan,
trur eg.
Eg skal sitja som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffi medan drøset går um åndelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lid til høgste natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal leggja meg når grisen går til kvila i sitt bol,
og stå up når hanen flaksar og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrgja på den gode veg, som sagt,
trur eg,
taka striden upp mot kjøtet og den heile djevlesmakt,
trur eg.
Men idag lyt det få vera, for eg er så spøkje tyrst
at eg mest må ha eit ølkrus til å læske meg på fyrst,
trur eg.