Solgården - del 2

[Inagh]

Så er ferien godt i gang. Det har rukket å bli fredag kveld allerede, enda livet rusler på så lavt gir det er fysisk mulig å holde, for å ikke ligge dønn i ro.

Vi koser oss, stort sett, glugg fordervet, alle fire. Hva som er så inderlig fint med å være her, er at ingen ser to ganger på deg om ungen din er litt rar. Ingen glaner på Lillemann, annet enn for å gi ham et vennlig smil eller noen hyggelige ord. Ingen letter så mye som på et halvt øyebryn om tiåringen setter i gang med noen av sine rariteter ved matbordet - nåh, slik er det jo bare med disse ungene våre.

Våre unger er like naturlige, som unge herr M som sto i inngangsdøra, var politi og passet på at alle vasket hendene sine med sprit før vi gikk inn i spisesalen, før han geleidet meg inn til et bord, dro ut stolen, så jeg fikk sette meg, og med den største selvfølge så gikk og hentet egg og bacon til meg.

Det eneste som gir et ørlite minus i gleden, er at til tross for 28 varme grader i bassengvannet, er det for kaldt for Lillemann å bade. Etter fem minutter er han blå på underleppa og skjelver, stakkar, og da er det bare å ta ham opp og pakke ham inn i store, varme, røde frottéhåndkler.

Guttungen, han balanserer, som mange kanskje veit, hårfint på grensa til en Asbergersdiagnose, og innimellom bikker det over for ham. Bassenget var en slik ting. Ikke var det så varmt som hjemme, vannet smakte og luktet (!) annerledes enn hjemme, så nei, det var ikke for ham, ellers takk...

I tillegg er det ei jente på 9 som har forelsket seg i tiåringen vår, og hun nærmest bor i bassenget, og vil veldig gjerne både kose og klemme og stiller 1010 spørsmål. Og så er det en gjeng herlige unge menn med downs, og selv om de er både snille og greie, gjør de mye nummer ut av seg der i vannet, og de, sammen med hun som er så forelska, skremmer nok tiåringen min ganske godt - for er det en som ikke er direkte fortrolig med kroppskontakt og voldsomme fakter fra fremmede, så er det ham.

Vi er blitt anbefalt et annet basseng, et mindre et, som ligger mer gjemt, og dermed mer skjermet fra de andre barna, så jeg har planer om å forsøke lure tiåringen uti der, men inntil videre, har han klart å pense oss inn på andre aktiviteter.

For andre aktiviteter, det er der jo, heldigvis. Hver dag har far og sønn en runde sjakk, med slike digre brikker man må stå på brettet for å flytte. Gleden var stor i dag, da far gjorde en megatabbe, så sønn kunne knerte dronninga hans. For første gang i tiåringens liv har han klart å spille en omgang med sin far, som endte i remis.

Vi har også en daglig runde minigolf, som er litt velvillig sånn regelmessig sett - på de vanskeligste banene, teller vi f.eks. ikke slag før vi har klart få ballen inn på greenen, eller så hadde det vært for kipt for mor og sønn.

Vi har vært på sjokoladefabrikk, noe som var skuffende kjedelig, men de hadde desto mer spennende sjokoladebutikk, og Guttungen syns det er aldeles fornøyelig å servere sin mor sjokolade med pepperkakesmak - for han veit at er det en ting mamma ikke liker, så er det pepperkaker.

Vi reiser med HBF, handikappede barns foreldreforening. I går var det mammakveld, hvor damene ble henta med buss. Vi kjørte først til en vingård, hvor det var omvisning, guidet av ei nydelig ung dame, som snakket engelsk i en rasende fart, og med den tykkeste spanske aksent jeg har hørt siden Emanuel erklærte: "I know nothing, I'm from Barcelona!"

Jeg skjønte ikke et pøkk av hva dama sa, men jeg forsto det viktigste, og det var at vi til slutt fikk smake en hvitvin, fire rødviner og en dessertvin, med et utvalg av oster, spansk spekepølse og sjokolade til. Den dessertvinen, sammen med sjokolade... Oh, det var magisk!

Etter vingården, var det tid for en liten drink, mens vi ventet på at vi skulle spise middag på restaurant. Deretter var det hver til vårt, så da delte jeg drosje med tre andre damer og dro "hjem" til guttene mine.

I dag er det fedrene sin tur til å kjøre samme løypa. Jeg hadde kjøpt med meg ei flaske av vina jeg likte best fra vingården. Den fikk ikke Ernie se, og så har han kjøpt med seg ei flaske av den han likte best, og så får vi se hvor like, eller ulike vi er i smak. Jeg trodde vi lå ganske likt på akkurat rødvin, men om jeg forsto han rett, ut fra tekstmeldinga jeg fikk, likte han en av de lettere vinene best, mens jeg falt for den tyngste. Uansett - det var godt alt i hop.

Vi fulgte Ernie til bussen i ettermiddag, og tiåringen var tøff i trynet. "Nei, han var bare mammadalt, så han ville ikke bli lei seg når pappa dro, nei!"

Det holdt til vi hadde putta pappa på bussen og snudd ryggen til, da begynte underleppa bevre. Han fikk lov å spille litt på ipaden, og så skulle vi gå og spise middag - og når vi så satte oss til bords, og vi var bare tre, og ingen pappa... Da ble det for mye for gutten min, det stemte aldeles ikke. Og så gråt han, stakkars, så hele kroppen rista, og ikke klarte han få i seg mye mat. Han savnet pappa noe så forskrekkelig.

Så etter middag, da ble det trøstetur i kiosken. Vi kjøpte Pringles og brus. Og før vi gikk tilbake til rommet, tok vi turen om stedets sansehage. Der hoppet det en liten, nydelig, kanin rundt, og da ble humøret straks mye bedre. Og rundt oss var det store trær med appelsiner på, og det lå appelsiner på bakken, som Guttungen fikk ta med seg to av. Disse delte vi opp, da vi var tilbake på terrassen vår, snuste inn lukta av dem og smakte på dem - åh, de var søte. Lillemann fikk og smake av appelsinhøsten vår. Jeg dryppet appelsinsaft inn i munnen hans, og så satt han med vidåpne øyne, smattet - og fjeset sprakk opp i et stort, ytterst fornøyd, smil.

Nå får Guttungen igjen nerde med ipaden sin. Lillemann sitter ved siden av deg, med kosepleddet sitt om beina, snart er det leggetid for ham, og når klokka blir 22 kommer Guttungen til å spørre høflig om han kan få lov å legge seg han og.

En gang rundt midnatt får jeg nok en gladbrisen mann hjem fra tur med karene. Det er fint å ha en slik tur i ryggen - i dag har jeg liksom hilst enda litt hyggeligere på folk, nå har jeg jo delt både vin og mat med fler av dem. Det er likevel ikke noe påtrengende samværspress, bare et hyggelig hei og hallo når vi treffer på hverandre.

Jepp, tre dager inn i ferien, og med et lite avbrudd i zen da far forsvant i dag, men zen dukket opp igjen i form av appelsinslang i sansehagen og litt tid på ipaden, og snart er Ernie på plass igjen, og familien er fulltallig og i ballanse.

Og når familien er fulltallig og i ballanse, da er tiåringen i ballanse igjen, og da er mor i zen atter en gang.

Og trenger jeg mer lykke, er det bare å gå ned i sansehagen og titte etter kaniner og lukte på appelsiner.

[Garbella]

Det høres helt fantastisk ut og så utrolig velfortjent for dere alle.

[Tranquil]

Fantastisk skrevet, kos dere masse!

[polarjenta]

[Señora]

[-Nj-]

Herlig skrevet!

Og se så lillemann strekker tærne på første bilde! :hjerte:

[Marit K]

Høres helt himmelsk ut, og jeg er utrolig glad på deres vegne. Ha en fortsatt strålende ferie!

[Meissa]

Så fint å lese. Det høres ut som om dere har det fantastisk flott alle fire!

[Michelle]

Du skriver så levende og flott Jeg veksler mellom å smile og å gråte en skvett når jeg leser dette.
For en vakker familie dere er
Fortsatt god ferie og håper lillemann får badet litt mere.

[Fintdethei!]

Takk for nydelig reisebrev. Ha en zenaktig ferie videre!

[Hyacinth]

Nyt ferien! Du skriver godt og, det er utrolig moro å få lese!

[jolie]

Så herlig!

[Timar]

[Pelen]

Herlig!

[Gri]

Herlig! God ferie vidare!

[Trois]

Høres helt herlig ut.

[Bayone]

Høres ut som dere har det helt topp

[skyfri]

Så fint å lese. Kos dere videre.

[astrid_d]

Høres deilig ut! Nyt ferien i fulle drag.

[Nabbe]

Så herlig da! Kunne nesten lukte den appelsinen (eller sitron?) på bildet der!