Når ting fungerer fint i verdas rikaste land

[nokon]

Korfor er det slik at vi ikkje snakker høgare om det som fungerer fint, anten det er i skulesystemet, helsevesenet, NAV eller andre offentlege instansar. I desse valkamptider er det eit enormt fokus på alle former for systemsvikt og svakheiter, avisene er fulle av offentlege instansar som ikkje fungerer som dei skal.

Sjølv blei eg sittande å tenke i går, då åtte av mine venner delte kronikken "En NAV-beskuelse" ( for eit ordspel!). Kommentarane på facebook var av typen "Håper aldri jeg blir alvorlig syk og må forholde meg til dette!". Etter å ha lese kronikken, blei eg sittande å tenke ut ein slåande kommentar om 3 vekers behandlingstid og saksbehandlar som ringer tilbake 45 minutter etter at eg har lagt igjen beskjed. Men eg fann ingen treffande måte å formulere meg på, så eg slo det frå meg.

Der eg jobba tidlegare hadde vi eit år 11 karakterklager, kor den eine gjekk til lokalavisa og skreiv om det han meinte var forskjellsbehandling. Det var sett standpunktkarakterar til 900 elevar i ulike fag, og det var 11 klager. Det blei ein stor sak rundt dette med ulik behandling på ulike skular, i lys av ein av desse 11 klagarane.

Sjølv kan eg godt vere frustrert over at ting tar tid i helsevesenet. Samtidig er det mykje som ikkje har tatt tid og mange tilfelle kor eg har blitt høyrd, tatt på alvor og fått god oppfølging. Korfor høyrer vi ikkje meir om dette?

Eg veit ikkje heilt kor eg vil med dette, men eg kjende litt behov for å skrive litt frå meg. Av og til blir eg litt oppgitt over all svartmalinga (og eg deltek jo gjerne i hylekoret sjølv, når eg er frustrert over ting som ikkje fungerer). Det er jo så mykje som fungerer fint.

[vixen]

Jeg tror det alltid vil være slik at vi og på en måte er det bra siden det alltid er rom for forbedringer. Når det er sagt så er det greit å faktisk få frem hvor stor andel som faktisk fungerer. Om eldre som får godt stell, om søknader som blir behandlet og om lærere som tilrettelegger. Jeg tror at om fokuset ikke hadde blitt så ensidig så hadde man kanskje møtt pleiere, saksbehandlere og lærere f.eks på en bedre måte. Det er veldig slitsomt også å ha jobb som er under konstant angrep. Der man jobber ræva av seg for ganske lite lønn og der man møter såpass mye motstand for å si det slik. Ikke minst fra media. Jeg blir mer og mer klar for å bytte jobb og jeg synes det er himmelvid forskjell på tidligere jobber og den jeg har nå i forhold til det å presentere seg og da si hva man jobber med. Alltid noen som har noen kommentarer, historier eller ev voldsom sympati. All den massive kritikken gjør at terskelen blir lavere for utskjelling og trusler. Det blir liksom helt legitimt. Senest på fredag måtte vi tilkalle hjelp pga drapstrusler på kontoret og det gjør jo noe med en på sikt om det skjer mange nok ganger.

Da jeg studerte så jobbet jeg på sykehjem som assistent i ferier og slikt. Og når jeg ser oppslag om at gamle Olga ikke får dusjet mer enn en gang pr uke og må legge seg klokka halv ni så tenker jeg på alle de gangene vi lokket og overtalte til stell. Der vi prøvde å lage kveldsstunder som gjorde at noen ville sitte oppe lenger og slikt.Det var veldig mange av de gamle som slettes absolutt ikke ville i dusjen og de begynte å "mase" om legging før dagsrevyen.

Eller nå når jeg jobber i Nav hvor mange ganger jeg f.eks har gitt en type informasjon og det aldri blir fulgt opp og hvor sinte de blir med forklaringer som at de aldri har hørt om det. Selv om jeg vet har sagt det mange mange ganger. Hvor mange ganger i løpet av en uke jeg forbereder meg på møter til brukere som ikke dukker opp. Og som slettes ikke følger opp noen ting som helst. Sånn er det nå en gang i denne bransjen, men man blir litt lei av så unyansert fremstilling.

[Inagh]

Jeg kjenner hjertesukket ditt. For ja, det er så mye som faktisk fungerer, og noen ganger skulle jeg ønsker det var mer fokus på dette også.

Ta f.eks. Lillemann - her møter vi virkelig solskinnssiden av det norske helsevesen/sosialdemokrati. Alt i alt er vi utrolig fornøyde med all den hjelp og støtte vi har fått disse årene.

Mitt eget møte med helsevesenet er (heldigvis) svært så begrenset, men da det for et par år siden var en berettiget mistanke til at jeg kunne være ganske syk, om den verste mistanken slo til, var det full alarm og stortrommer umiddelbart fra leger og sykehus sin side. Etter to uker var jeg ferdig utredet, og mistanken var takk og lov blåst bort til fordel for en relativ enkel greie, og det (som aldeles ikke var farlig) ble ryddet opp i så fort og greit at jeg nesten ikke rakk bli nervøs i ventetiden.

I forhold til eldreomsorg - ja, vi har møtt noen vegger, og måtte ta noen beinharde kamper, i forhold til min far og omsorgssystemet, men når ting først la seg på plass, går det så knirkefritt som det er mulig å få det ut fra ressursene de har til rådighet.

Dette er navlebeskuende, ja - men jeg kan løfte blikket og gi flere solskinnshistorier om fungerende norsk system, dersom noen gidder høre på meg.

Det kommer bare ikke fram i VG, Dagbladet og andre media som de som stemmer FRP liker hente virkelighetsoppfattingen sin fra.

(Kremt... beklager det siste hjertesukket.)

Og nei, jeg mener ikke vi skal feie hva som ikke fungerer under teppet, det må opp og fram i lyset for å bli bedre, men vi trenger ikke begrave oss i elendigheten.