Skryter du eller deler du?

[Pebbles]

Jeg leste dette debattinnnlegget i Aftenposten i dag, og kjenner at jeg reagerer med både irritsjon og gjenkjennelse.

Javisst har vi et stort materielt fokus i forbindelse med jul - det har vi hatt i mange år, og lenge før FB ble påtenkt. Men det jeg stusser mest ved, er at det ofte, også i dette innlegget, blir hevdet med stor selvfølgelighet at folk ikke deler men skryter når de poster noe i sosiale medier.

Hvordan kan man vite det? Det er innmari vanskelig å vite noe om folks intensjoner, og personlig har jeg lite til overs for å alltid velge den mest paranoide/minst velmenende tolkningen av andres handlinger, det være seg i virkelighetens verden eller på nett.

Om det står en blomst med en hyggelig hilsen på arbeidspulten min fra en kollega i morgen, vil jeg tenke at det er hyggelig - men hva vet jeg egentlig om intensjonen? Kanskje får jeg den fordi kollegaen føler det som en plikt å gi en liten ting til jul? Eller har hun baksnakket meg så mye i det siste, at ren og skjær dårlig samvittighet sendte henne i blomsterbutikken midt i førjulsstria? Eller kanskje hun har planer om å utnytte meg på det groveste i det nye året ved å be meg om altfor mange tjenester, og nå smører hun meg på forhånd og håper at jeg vil si ja til alt hun spør meg om?

Eller så har hun kjøpt en liten blomst fordi hun hadde lyst til det og tenkte jeg ville bli glad.

Det enkle er ofte det beste, og jeg har en forkjærlighet for forklaringsmodeller som inneholder lite mistenksomhet og vrangbriller.

Når mine venner poster bilder av førjulsbarn med røde kinn, bokser med hjemmebakte julekaker og en nyvasket, nypyntet julestue, så er ikke ordet "skryt!" det som naturlig popper fram i bevisstheten. Jeg synes det er en trist forklaringsmodell og jeg oppfatter den som pinlig avslørende for avsenders egen tankegang. Jeg liker sosiale medier og jeg liker å dele og å bli delt med. Jeg håper på mange bilder og statusoppdateringer i jula, som ellers i året, og jeg tenker at om man legger bort vrangbrillene, så vil man kunne finne mye mer av felleskapsfølelse og glede over å dele opplevelser enn man finner av fremmendgjørende skryt.

[Java]

Her kommer sikkert veldig mange til å svare at de skryter.

[Miromurr]

Jeg både skryter og deler.

[Kirsebær]

Jeg skryter.
Men jeg syns ikke det er en dårlig ting. Folk bør skryte.

[Kirsebær]

Når jeg deler ting påfacebook, så må det vel ansees for skryting. Hadde jeg bare ville delt med de det angår hadde jeg sendt en mms, eller sendt et kort, eller noe slikt.

[Miromurr]

Jeg liker best de som skryter endel.

[Java]

Jeg er helt enig med deg, Zoe. Jeg synes det er greit å ikke alltid anta at det er en baktanke ved alt. Det enkle er ofte det beste.

[Tallulah]

Og hva så om vi skryter, da. Jeg skryter gjerne av hvor flink jeg er til å finne rar juletrepynt, eller at jeg fikk til svor på ribba første gang jeg prøvde (og det var jo egentlig dødsenkelt), eller at sønnen min har laget verdens fineste, skakke julepynt.

Jeg er så lei av denne liksom puritanske bølgen som går over sosiale medier. Selvsagt er det er problem om alle sitter med nesa i telefonen i stedet for å snakke med hverandre. Men det er i første omgang et sosialt problem, ikke at vi skal slutte å dele/skryte/whatever av det vi driver med. Hvor går grensa mellom skryt og deling? Det er jo som vi snakket om i en av de andre trådene, man kan ikke (alltd, hele tiden) ta ansvar for hvordan mottaker tolker avsender. Mitt eksempel da var at jeg ble beskyldt for å skryte og kun legge frem et glansbilde av meg selv, fordi jeg ikke skrev i middagstråden at vi skulle ha fiskepinner, men bare de gangene jeg hadde laget noe vellykket og godt. Jeg på min side prøvde å være inspirerende og tenkte at fiskepinner og posemos greier de fleste å tenke ut sjæl. I tillegg er selvsagt det også skryt, jeg er jo stolt av å ha laget noe godt og enkelt.

[Miromurr]

Noen ganger deler jeg ting jeg synes er viktig (nyhetssaker eller lignende), det er for å dele. Når jeg legger ut bilde av de fine blomstene i hagen min skryter jeg vanligvis (noen ganger er det for å dele, for eksempel høre hvem som vil ha avleggere/frø, oppskrifter etc). Jeg synes det bør være plass til begge deler.

[Maverick]

Klart jeg skryter!

Og så underholder jeg vennekretsen min med min fantastiske humor.

[Pebbles]

Et annet og viktig element er jo også hva man legger i det å skryte og hvilken intensjon man har.

Når man skryter for å dele egen stolthet og glede, synes jeg det er utelukkende positivt og noe man kan gjøre i enda større grad.

I artikkelen jeg linker til, har jeg en mistanke om at ordet skryt har en annen valør og at man tenker på skryt som noe fremmendgjørende - noe som fører til at andre føler seg dårlige og ikke strekker til.

Jeg tenker at folk kan ha ulike intensjoner med skryten sin, og jeg tenker at folk kan ha ulik opplevelse av andres skryt.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Og hva så om vi skryter, da. Jeg skryter gjerne av hvor flink jeg er til å finne rar juletrepynt, eller at jeg fikk til svor på ribba første gang jeg prøvde (og det var jo egentlig dødsenkelt), eller at sønnen min har laget verdens fineste, skakke julepynt.

Jeg er så lei av denne liksom puritanske bølgen som går over sosiale medier. Selvsagt er det er problem om alle sitter med nesa i telefonen i stedet for å snakke med hverandre. Men det er i første omgang et sosialt problem, ikke at vi skal slutte å dele/skryte/whatever av det vi driver med. Hvor går grensa mellom skryt og deling? Det er jo som vi snakket om i en av de andre trådene, man kan ikke (alltd, hele tiden) ta ansvar for hvordan mottaker tolker avsender. Mitt eksempel da var at jeg ble beskyldt for å skryte og kun legge frem et glansbilde av meg selv, fordi jeg ikke skrev i middagstråden at vi skulle ha fiskepinner, men bare de gangene jeg hadde laget noe vellykket og godt. Jeg på min side prøvde å være inspirerende og tenkte at fiskepinner og posemos greier de fleste å tenke ut sjæl. I tillegg er selvsagt det også skryt, jeg er jo stolt av å ha laget noe godt og enkelt.

Veldig enig i alt sammen.

Jeg tenker heller ikke at det er en motsetning mellom å skryte og å dele - om jeg har fått dreis på hagen, vil jeg gjerne skryte av den og dele min glede over å ha fått det så fint med alle. Intensjonen er en felles glede over noe fint - ikke å få de med ugress i bedene til å begynne å grine, liksom.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Og hva så om vi skryter, da. Jeg skryter gjerne av hvor flink jeg er til å finne rar juletrepynt, eller at jeg fikk til svor på ribba første gang jeg prøvde (og det var jo egentlig dødsenkelt), eller at sønnen min har laget verdens fineste, skakke julepynt.

Jeg er så lei av denne liksom puritanske bølgen som går over sosiale medier. Selvsagt er det er problem om alle sitter med nesa i telefonen i stedet for å snakke med hverandre. Men det er i første omgang et sosialt problem, ikke at vi skal slutte å dele/skryte/whatever av det vi driver med. Hvor går grensa mellom skryt og deling? Det er jo som vi snakket om i en av de andre trådene, man kan ikke (alltd, hele tiden) ta ansvar for hvordan mottaker tolker avsender. Mitt eksempel da var at jeg ble beskyldt for å skryte og kun legge frem et glansbilde av meg selv, fordi jeg ikke skrev i middagstråden at vi skulle ha fiskepinner, men bare de gangene jeg hadde laget noe vellykket og godt. Jeg på min side prøvde å være inspirerende og tenkte at fiskepinner og posemos greier de fleste å tenke ut sjæl. I tillegg er selvsagt det også skryt, jeg er jo stolt av å ha laget noe godt og enkelt.

Jah.

[Harriet Vane]

Å, jeg er så lei av denne "alt er så skrytete/falskt/selvgodt/kvalmende/sårende med sosiale medier". Det er skikkelig 2011.

Jeg deler og skryter, viser frem og er stolt om hverandre. Jeg synes det er superstas at noen har lyktes med min sandkakeoppskrift og forteller meg om det, etter at jeg delte bilde av mine som jeg fikk til på første forsøk. Jeg unner folk å lykkes og ha det bra, jeg liker å se det morsomme, fine og flotte de får til, om det er de nymalte veggene til Mave, de fine ungene til Java eller Tallys rare juletrepynt.

Jeg klarer ikke et sekund å se noe kjipt i at noen viser den fine blomsten de har fått, virkelig ikke. Jeg klarer ikke å tillegge noen onde motiver ved å gi en blomst heller. Blomster gir man fordi man fordi man vil noen godt, og om motivet skulle være noe annet, så velger jeg å tolke det slik allikevel.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Og hva så om vi skryter, da. Jeg skryter gjerne av hvor flink jeg er til å finne rar juletrepynt, eller at jeg fikk til svor på ribba første gang jeg prøvde (og det var jo egentlig dødsenkelt), eller at sønnen min har laget verdens fineste, skakke julepynt.

Jeg er så lei av denne liksom puritanske bølgen som går over sosiale medier. Selvsagt er det er problem om alle sitter med nesa i telefonen i stedet for å snakke med hverandre. Men det er i første omgang et sosialt problem, ikke at vi skal slutte å dele/skryte/whatever av det vi driver med. Hvor går grensa mellom skryt og deling? Det er jo som vi snakket om i en av de andre trådene, man kan ikke (alltd, hele tiden) ta ansvar for hvordan mottaker tolker avsender. Mitt eksempel da var at jeg ble beskyldt for å skryte og kun legge frem et glansbilde av meg selv, fordi jeg ikke skrev i middagstråden at vi skulle ha fiskepinner, men bare de gangene jeg hadde laget noe vellykket og godt. Jeg på min side prøvde å være inspirerende og tenkte at fiskepinner og posemos greier de fleste å tenke ut sjæl. I tillegg er selvsagt det også skryt, jeg er jo stolt av å ha laget noe godt og enkelt.

Her er ordbokas definisjon av å skryte:

Sitat:

2 prale, braute
s- av rikdommen sin
rose overdrevent, kyte
s- av barna sine / s- opp noe(n)

Jeg oppfatter dette som negativt, men jeg oppfatter det også som noe annet enn å fortelle om ting man er stolt og glad over. Hvis hensikten med å dele er å gjøre andre misunnelig (eller andre negative ting) er det å skryte. Hvis man bobler over av glede og ønsker å dele det med andre er det noe annet.

Skryt er for meg negativt ladet. Jeg synes allikevel det skal være rom for å dele, noe jeg utelukkende ser på som positivt.

[Ru]

Dette føler jeg at jeg har sagt hundrede ganger før, men jeg kan godt gjenta:
Dersom jeg har bakt en kake, møffins, eller vasket hele huset så det skinner, så kan du sette penger på at jeg skryter av det på Facebook og overalt ellers.

Og hva er vel galt med det? Det skjer jo en gang i skuddåret. Det samme når jeg har vært på joggetur. Om jeg synes jeg selv har vært flink, så har jeg lov å skryte av det. At andre ikke liker det, får de jaggu ta på sin egen kappe.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Å, jeg er så lei av denne "alt er så skrytete/falskt/selvgodt/kvalmende/sårende med sosiale medier". Det er skikkelig 2011.

Jeg deler og skryter, viser frem og er stolt om hverandre. Jeg synes det er superstas at noen har lyktes med min sandkakeoppskrift og forteller meg om det, etter at jeg delte bilde av mine som jeg fikk til på første forsøk. Jeg unner folk å lykkes og ha det bra, jeg liker å se det morsomme, fine og flotte de får til, om det er de nymalte veggene til Mave, de fine ungene til Java eller Tallys rare juletrepynt.

Jeg klarer ikke et sekund å se noe kjipt i at noen viser den fine blomsten de har fått, virkelig ikke. Jeg klarer ikke å tillegge noen onde motiver ved å gi en blomst heller. Blomster gir man fordi man fordi man vil noen godt, og om motivet skulle være noe annet, så velger jeg å tolke det slik allikevel.

Jeg kjenner også at jeg blir så sliten og lei av det urtriste fokuset - jeg synes skryting og deling i sosiale medier er en glede og for min del fører det til en felleskapsfølelse, ikke fremmedgjøring og misunnelse.

(Også har jeg ikke fått noen blomst (enda ihvertfall), altså - det var bare et eksempel for å illustrere hvor mye elendlighet man kan få ut av å tolke noe tilforlaterlig og hyggelig med mistenksomt blikk.)

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Java, her.

Jeg oppfatter dette som negativt, men jeg oppfatter det også som noe annet enn å fortelle om ting man er stolt og glad over. Hvis hensikten med å dele er å gjøre andre misunnelig (eller andre negative ting) er det å skryte. Hvis man bobler over av glede og ønsker å dele det med andre er det noe annet.

Skryt er for meg negativt ladet. Jeg synes allikevel det skal være rom for å dele, noe jeg utelukkende ser på som positivt.

Ja, hvis man tenker på skryt utelukkende som et synonym til å braute, så skjønner jeg jo at man ikke syns skryt kan være noe positivt. Men jeg oppfatter veldig få sine nyhetsfeeder slik. Muligens jeg har venner som er ekstremt kapable på sosiale medier, men jeg ser en sjarmerende blanding av skryt over å ha nådd hårete mål, mislykkede familiebilder, rare julekaker, fine hager, humor og glede. Jeg syns en diskusjon rundt hvordan man kan utvikle konstruktiv og god bruk av sosiale medier er så enormt mye mer interessant enn disse selvhevdende protestantiske (lutherske? Herregud, nå falt hele religionshistorien min ut, gitt ) greiene. Det er skryt, det.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Ja, hvis man tenker på skryt utelukkende som et synonym til å braute, så skjønner jeg jo at man ikke syns skryt kan være noe positivt. Men jeg oppfatter veldig få sine nyhetsfeeder slik. Muligens jeg har venner som er ekstremt kapable på sosiale medier, men jeg ser en sjarmerende blanding av skryt over å ha nådd hårete mål, mislykkede familiebilder, rare julekaker, fine hager, humor og glede. Jeg syns en diskusjon rundt hvordan man kan utvikle konstruktiv og god bruk av sosiale medier er så enormt mye mer interessant enn disse selvhevdende lutherske greiene. Det er skryt, det.

Enig. Jeg ville bare presisere at skryt er et negativt ladet ord. Jeg synes det er synd at vi kaller det skryt så fort noen forteller noe positivt fra sitt eget liv. Det må da være lov å fortelle at man er glad for noe. (Uavhengig av deatten i forhold til sosiale medier.)

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Java, her.

Enig. Jeg ville bare presisere at skryt er et negativt ladet ord. Jeg synes det er synd at vi kaller det skryt så fort noen forteller noe positivt fra sitt eget liv. Det må da være lov å fortelle at man er glad for noe. (Uavhengig av deatten i forhold til sosiale medier.)

Absolutt! Finnes det noe godt, norsk ord man kunne bruke i stedet? Eller noe noe som helst språk? Jeg oppfatter jo "brag" mye mer negativt enn "skryt". Kanskje man rett og slett har omdefinert "skryt"? Tatt ordet, rett og slett.