«Samfunnet forventer det perfekte, og at vi fjerner barn som er annerledes»

[Pebbles]

I dette intervjuet uttaler Geir Lippestad seg om sorteringssamfunnet.

Etter å ha lest det, ble det satt i gang en lang rekke tanker og følelser hos meg. Det aller første jeg tenker, er at Lippestad uttaler seg veldig klokt og viser respekt for alle, også de som velger annerledes enn han og kona har gjort. Jeg synes det er så fint når folk klarer å sette en sak på agendaen uten å kritiserer eller nedvurdere de som tenker eller velger annerledes. Det er medmenneskelig og klokt og noe jeg selv etterstreber uten å klare mer enn innimellom, tror jeg. At han og kona fikk Livsvernprisen av organisasjonen Mennekseverd er ikke å forundres over.

Betraktningene hans får meg også til å tenke på mye mer enn sorteringssamfunnet og fosterdiagnostikk. Han svarer på spørsmålet: "Det er vel ikke så rart at mange tenker at det å få et barn med en alvorlig diagnose rett og slett blir for mye for dem?" med:

"– Nei, det er ikke det. Men særlig ikke når signalene fra sosiale medier er at barna våre skal være best i klassen og gå fortest på ski. Når det i gjentatte debatter kreves at vi skal være lønnsomme. Og når tilrettelegging for funksjonshemmede i boliger, butikker og på kulturarrangementer blir sett på som unødvendige utgiftsposter. Ut ifra en slik dyrking av det perfekte, vil «fallet» til et barn som ikke er perfekt på denne måten, være så stort at mange tenker at det blir for vanskelig."

Og med det får han meg også til å tenke på samfunnet generelt. Hvordan spesielt dette med vellykkethet med tanke på prestasjoner og dette med å skulle være lønnsom er noe jeg tenker fører til et reduksjonistisk menneskesyn - ved å knytte menneskeverd opp mot prestasjoner og i hvilken grad man kan bidra.

Og ikke bare i hvliken grad man kan bidra, men også i hvilken grad man ønsker eller velger å bidra. Her om dagen ble det publisert et debattinnlegg i Dagsavisen hvor kvinner som velger å være hjemme med barna i en kortere eller lengre periode blir skarpt kritisert som freeloaders. Og om jeg kan være enig i mye i det innlegget, så fikk jeg likevel en skikkelig ugrei følelse i magen av det. Det blir trangt og vanskelig å puste når produktivitet og bør og må kan bli en tvansgtrøye. Jeg ser poengene i debattinnlegget og jeg velger jo selv å kombinere familieliv med arbeidsliv. Men det er noe klaustrofobisk og over det likevel. Kanskje en mangel på respekt og et fravær av nyanser.

Dette med valgfriheten mtp å delta i arbeidslivet blir i denne sammenhengen uansett bare et bittelite sidespor i tankene mine. Det viktigste er menneskeverd generelt og hvordan samfunnet takler og ser på annerledeshet. Når den andre siden av fosterdiagnostikk og selvbestemt abort blir at foreldre som ønsker å føde barn med spesielle behov føler at samfunnet mener at de burde valgt dem bort, så hardner det til på det menneskelige planet.