Rødpenntyranniet

[Pebbles]

Som jeg digger denne kronikken av Håvard Nyhus! Det er en kommentar til Sanna Sarromaas kronikk "Det norske språkets forfall".

Han innleder kronikken med at jovisst går det an å være kritisk og sånn, og selvfølgelig er det viktig at man får mulighet til å læres opp til å ha en bevisst språkbruk (temmelig løst parafrasert), men så fortsetter han med:

Språk er ikke bare kontekstavhengig. Det er også makt. Det må brukes med takt og tone. Denne sosiale dimensjonen ved språket fordrer en viss musikalsk teft. Et annet ord for dette er folkeskikk. Og den er fullstendig fraværende når Sarromaa vifter med rødpennen foran en barnehageansatt som etter beste evne har forsøkt å gjøre rede for hvilke aktiviteter barna har bedrevet i løpet av dagen.

«Utadrettet pedagogisk virksomhet» kaller Sarromaa det. Jeg kaller det å være tonedøv og uforskammet. Ja, jeg er tilbøyelig til å kalle det mobbing. For under Sarromaas utfall mot ansatte i barnehager og fylkeskommuner ligger det en ekkel eim av klasseforakt.


Hele kronikken er lesverdig, så sett gjerne av et par minutter på å lese den.

Han setter ord på noe jeg selv er opptat av og har prøvd å formilde ved flere anledninger i diskusjoner her inne - men jeg har langt fra klart å sette ord på det jeg mener på en så god måte som Nyhus.

Jeg vet at mange her har et entusisastisk forhold til flisespikking av andres språk. Selv har jeg det ikke. Om det er fordi jeg sitter med den berømmelig rødpennen på nær daglig basis i jobbsammenheng, vet jeg ikke. Men aller mest handler det om at jeg ikke er videre begeistret for å irettesette andre. Jeg synes Nyhus har satt presise ord på at det er en tynn linje mellom å selv ha et bevisst forhold til språk og å ønske at dette er noe som blir vektlagt i samfunnet og det å krenke andre ved å latterliggjøre (det utilstrekkelige) språket deres.