Matlaging igjen: Matlaging i oppveksten vs. matlaging som voksen

[Toffskij]

Har du samme forhold til matlaging som foreldrene dine? Spennende poll følger!

[Che]

Mine foreldre (begge to) er/var flinke til å lage mat - og gode på det. Min mor er god på de tradisjonelle rettene (klubb, kjøttkake, kjøttsuppe osv osv) - min far var mer av festmåltidsinteresse. - Prøvde ut mye mer enn min mor gjorde.

Likevel er min barndoms middager preget av kjip mat. Grandis, fiskepinner fra Findus osv. Tror nok årsaken er enlig mor som arbeidet turnus.

[Toffskij]

Jeg har vokst opp med at matlaging for det meste var et nødvendig onde, men jeg begynte tidlig å lage mat selv (og tok over mye av middagsansvaret hjemme ganske tidlig). Jeg synes det er kjempegøy, men jeg har det tydeligvis ikke hjemmefra. Jeg har et uverifisert inntrykk av at det er en del som meg, som har vokst opp med store mengder laber Toro, men har endt opp som lidenskapelige matnerder selv.

[Tjorven]

Da jeg var barn var mat noe moren min lagde og spiste fordi vi ungene trengte det. Selv tror jeg hun hadde klart seg helt fint uten. Hun var virkelig helt uinteressert i mat, og det var kanskje ikke så rart for det vi spiste var ganske så kjedelig. Jeg er vokst opp på hermetikk, poser og frosne grønnsaker.

Derimot hadde jeg en bestemor som var en fortreffelig kokk og som jeg bodde hos en del år. Hun lærte meg å lage mat og å sette pris på god mat. Jeg er veldig glad i mat og er glad i å lage mat. Jeg lager skikkelig middag hver dag, og svært ofte fra grunnen av. Mannen min er helt lik.

Moren min min har med årene lært å sette pris på god mat. Hun spiser nå med glede på skikkelige restauranter. I går serverte jeg Skilpaddas kikert- og spinatcurry til middag og hun storkoste seg med den. Dog ble hun veldig overrasket over hvor raskt jeg lager så god mat. Hun tror nok at matlaging er mer komplisert enn det egentlig er.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg har vokst opp med at matlaging for det meste var et nødvendig onde, men jeg begynte tidlig å lage mat selv (og tok over mye av middagsansvaret hjemme ganske tidlig). Jeg synes det er kjempegøy, men jeg har det tydeligvis ikke hjemmefra. Jeg har et uverifisert inntrykk av at det er en del som meg, som har vokst opp med store mengder laber Toro, men har endt opp som lidenskapelige matnerder selv.

Egentlig kunne jeg bare kopiert denne.

[Toffskij]

Jeg hadde også en bestemor som var en strålende kokk, så vi er nok egentlig tvillinger, Tjorven.

[Filifjonka]

Moren min hadde nok litt motreaksjonen på sin perfekte husmor-mor, og brukte gjerne litt Toro. Men for det meste lagde hun veldig mye god og ordentlig mat, bakte brød og kjempegode boller og kaker. Bestemor var en flink kokk, så hun hadde jo lært det. Faren min hadde vært overkokk i militæret, og var også flink til å lage mat når han gjorde seg litt flid. Han dyrket alle slags grønnsaker og hadde drivhus, så jeg husker spesielt de gode grønnsakene og potetene og salatene.

Jeg likte å bake og lage mat som barn, og etter noen tenåringsår der jeg ikke brydde meg stort om verken spising eller matlaging, fikk jeg jo barn og begynte å interessere meg for å lage noe godt og ordentlig. Har blitt flinkere og flinkere med åra, selv om jeg nok ikke er helt på matnerdnivå.

[Skilpadda]

Moren min og jeg er glade i å lage mat og glade i kokebøker begge to - jeg er kanskje mer interessert, men det har kanskje også noe å gjøre med bedre tilgang på mer varierte råvarer nå. Og hun kjøper mye mindre ferdig enn meg, for eksempel brød og syltetøy og sånt. Faren min lagde ganske lite mat da jeg bodde hjemme, men begynte å lage mer etter at han ble pensjonist. Det er en god del ting (særlig til jul) som de alltid har samarbeidet om - kjøttrull og leverpostei og sursild og slikt - og så har han alltid fisket mye og saltet og tørket fisk og sånt, og partert hel rein og kvernet kjøttdeig og plukket bær og høstet poteter, så han har vært involvert i mat og råvarer, bare ikke laget så mye middag.

Broren min begynte å lage mat forholdsvis tidlig, både middager og baking, og det gjorde jeg også.

[Myria]

Mamma var og er glad i, og flink til, å lage mat og har lært meg mye. Pappa så nok mer på matlaging som en nødvendighet heller enn noe man også kan gjøre for moro skyld. Så barndomsmiddagene mine vekslet mellom nydelig hjemmelaget mat (Mamma) og Toro eller annen halvfabrikata (Pappa). Jeg har alltid vært interessert i å lage mat og har definitivt tatt etter Mamma der. Jeg begynte tidlig å bake og lage middag hjemme, og nå i voksen alder er det meste vi spiser laget fra bunnen og jeg elsker å prøve ut nye oppskrifter, lese kokebøker og se matprogrammer.

[Divine]

Hmm, godt spørsmål. Mamma er sånn midt på treet til å lage mat. Hun lager ufattelig god husmannskost og slike gode, gammeldagse ting. Det var lite halvfabrikata i min barndom, det har hun begynt å bruke i de senere år. Så matkvaliteten hennes er ikke slik den var.

Jeg er sånn middels opptatt av å lage mat. Jeg føler jeg mangler mye basiskunnskap. Jeg er ganske bitter over at jeg ikke fikk lov til å lage mat hjemme. Stefaren min ville ikke ha meg på kjøkkenet, så mine kokkeleringer besto at ting jeg kunne lage kjapt og allerede ha spist opp i timene mellom jeg kom hjem fra skolen og han kom hjem. Jeg elsket å bake da jeg var liten, så det er virkelig synd at jeg ikke fikk utviklet det talentet.

Ja, jeg er bitter. Jeg kan selvsagt begynne å lære meg masse om mat NÅ, og i perioder har jeg litt ånden og lager en del mat, mens i andre perioder er jeg bare opptatt av å SPISE mat og da blir matLAGING virkelig bare et nødvendig onde.

[Bluen]

Et nødvendig onde for mamma i oppveksten, og mer eller mindre et nødvendig onde for meg som voksen også. (Faren min deltok omtrent ikke på kjøkkenet.)

Jeg opplever for øvrig at vårt forhold til matlaging har forandret seg litt etter at vi fikk barn, og det er ikke til det bedre. Tidligere var det vanlig i vennekretsen med middagsselskaper der vi eksperimenterte med litt avanserte retter, men dette har nesten falt bort etter at alle ble foreldre. "Barnevennlig" mat er jo ofte ganske kjedelig, så vi har på noen måter blitt satt mange år tilbake i vår kokkekunst. Heldigvis er ikke ungene våre så kresne, og de liker en god del krydder, så det burde være mulig å skjerpe seg litt igjen.

Generelt er jeg ikke spesielt glad i mat, så det blir ofte mest et nødvendig onde.

[Ruslebiffen]

Hos oss var det moren min som sto for matlagingen, pappa stekte biff og speilegg. Men mamma lagde alltid skikkelige middager, selv om de kunne være svært enkle g jeg i ettertid har skjønt at det ikke alltid var like moro for henne å lage mat hver bidige dag. Hun brukte noen poseløsninger og litt hermetikk innimellom, men det aller meste ble laget fra bunnen av og hun har alltid likt å lage noe ekstra godt i helgene. Jeg var også heldig og vokste opp med bestemoren min i nabohuset; hun jobbet som kokk (uten fagbrev, såklart, hehe) i mange år og var virelig flink til å lage mat av den gammeldagse sorten. Mamma har også bakt brød i alle år, kjøpebrød var en sjeldenhet hjemme hos oss.

Jeg er svært interessert i mat (og ernæring), og synes det er veldig artig å stå på kjøkkenet. Brødbaking synes jeg også er kjekt og jeg lager det aller aller meste fra bunnen av (unntaket er stort sett kraft - kraftkoking har gått i glemmeboken for meg en periode nå). Jeg var heldig og fikk eksprimentere mye på kjøkkenet hjemme fra ung alder, og jeg er overbevist om at det gjorde at jeg ble såpass interessert i mat. Før vi fikk barn hadde vi ganske ofte venner på store middager med mange retter. Nå har jeg ikke helt hatt overskuddet til å gjøre det så ofte, men jeg tror nok det kommer tilbake når ungene er blitt litt støre. Imidlertid synes jeg hverdagsmiddagene er litt stressende, men det hjelper mye på å planlegge og ukeshandle. Bare minstemann blir litt mer håndterlig på ettermiddagene så tror jeg at jeg skal få mer roen på kjøkkenet igjen.

[Tjorven]

Mitt problem er ikke å lage middag hver dag, men å finne på hva vi skal spise.

Det er vel derfor jeg har omfavnet tilbudet til først middagshjelpen og nå godt levert.

[Dixie Diner]

Min mor var middels flink til å lage mat (men i dag kan hun lite) og så vel på det som et nødvendig onde, selv om hun syntes det var gøy å lage enkelte retter, tror jeg.
Jeg, derimot, ELSKER å lage mat og har alltid gjort det. Min bror er blitt helt lik mamma og liker ikke å lage mat, mens jeg er blitt helt motsatt av dem. Jeg har egen matblogg med mellom 40.000 og 50.000 lesere hver måned, og lever for matlaging. Nå er det blitt mindre i permisjonstiden pga. krevende baby, men det tar seg opp igjen etterhvert. Matlaging er så GØY!

[Inagh]

Mine foreldre var av den gamle generasjonen, type 50-talls arbeiderklassefamilie. Dermed blir det feil å si at mine foreldre lagde mat, all den tid far knapt visste hvor kjøkkenet var.

Nuvel - da var vi stuck med mor, som hatet å lage mat, med en dyp inderlighet. Å si at matlaging var et nødvendig onde, er nok en understatement. Mor var i det helegtatt veldig lkte glad i husarbeid på generelt basis.

Og siden husmoropplæring var mor sin jobb (kvinne født på 30-tallet) - ja, så ble hatet over matlaging og husarbeid ganske så effektivt, om enn muligens ikke besvisst, overført på datteren i huset, dvs meg. Jeg kan lage mat - jeg gjør det ikke, med mindre det er tvingende nødvendig.

(Mor mi var et utpreget produkt av sin oppvekst - jente, født på 30-tallet i en fattig arbeiderfamilie med mange barn. Mor var veldig intelligent og intelektuell, men hva skulle hun nå med det? Hun var jente - hun skulle gifte seg og få barn, så etter sju år på skole var det ut i arbeid som hushjelp. Skolegang var for gutter. Mor mi hadde nok vært lykkeligere som mann... 80-tallet kom som en befrielse på henne, da var jeg stor nok til å klare meg mye sjøl, far hadde skjønt at menn kunne ta et tak i huset (om ikke på kjøkkenet) - og da kunne endelig mor begynne på skole igjen.)

[Toffskij]

Ja, med «foreldrene» mente jeg selvsagt «en eller begge foreldre». (Avsporing: Prima skrev en teknisk instruks om tannpuss i norsklekse i går, og der fant hun det nødvendig å presisere at man trengte «minst én tann». )

[Inagh]

Nydelige Prima!

[Tallulah]

Mamma så på det som et nødvendig onde (mat også i grunn, ikke bare lage den), og lager fremdeles snåle retter hvor hunpælmer alt de har i skapet oppi. Hun liker å bake da. Stefaren min har alltid vært glad i lage mat, pappa også i grunn. Stemoren min har heler ikke likt det noe særlig, men hun og jeg gikk sammen og prøvde å lære oss noen retter. Det var veldig gøy og hyggelig.

Som student levde jeg på pasta og ost, men etterhvert fikk jeg sansen for store middagselskaper, og begynte med det. Jeg er flink til å lage mat, og har forståelse for grunnprinsippene i matlaging, og kan derfor slumpe mye. Jeg liker godt å lese kokebøker.

[Tjorven]

Jeg er vokst opp med bare moren min (som flyttet fra pappa da jeg var 6 år og så bodde vi noen år hos besteforeldrene mine). Derfor er det bare hun som omtales når jeg skriver om hverdagsmiddager.

Pappa lagde god mat da vi var der annenhver helg. Men han har, naturlig nok, formet meg langt mindre enn mamma.

[Daisy]

Mamma prøver men får det ikke til, pappa lager fantastisk mat. Jeg lager fantastisk mat. Mannen lager fantastisk mat når han prøver, men prioriterer ikke mangfold i hverdagen. Han foreldre ser på mat som et nødvendig onde. De tar gjerne en frossenpizza lørdag kveld. Men moren kan lage god mat når hun vil. Ca fire ganger i året gjør hun det tror jeg.