Det ble så stille i huset ...

[Carrera]

i 2003 så flyttet en blå liten fjærkledd liten fyr inn til oss. En nydelig undulat som fikk navnet Pluto.

I 11 år har han underholdt oss fra plassen sin på kjøkkenet, med et utall av lyder. Han etterlignet i sin tid meldingslyden på gamle Nokiatelefoner, til min store frustrasjon. Her trodde jeg at jeg fikk masse meldinger, og så var det bare Pluto.

Han ble også en kløpper på å etterligne lyden av røykvarslere med dårlig batteri. Vet ikke hvor mange ganger jeg gikk fra røykvarsler til røykvarsler for å fine ut hvilken som måtte ha nytt batteri, for så å ende opp på kjøkkenet.

Pipelyden på komfyren lurte han oss også med.

Onsdag morgen sto vi opp her, og alt var normalt. Pluto satte i gang med god morgen sangen sin når vi kom ned, og alt var som det skulle.
Så står storesøster på kjøkkenet og smører matpakke. Jeg er på stua. Telefonen til storesøster ligger på stua, og setter plutselig i gang med vekkeklokka.

Jeg hører fuglen flakse til, og tenker ikke mer på det før jeg hører et fortvilt "mamma" på kjøkkenet. Jeg går dit, og der står storesøster med en død fugl i hånda...

Hun hadde sett han flakse til da vekkeklokka satte i gang, og så datt han nedi buret. Død...

Det høres jo unektelig litt komisk ut...skremt til døde av en vekkeklokke. Men nei, han må ha vært svekket på noe vis. Han var jo vant til både høye og brå lyder. Men han var jo en gammel gutt, så jeg tenker det var alderen.

Ja, han var "bare" en fugl, men du verden så godt det merkes at han ikke er her mer. Det er så stille og rart. Ingen gladlyder fra kroken hans, og buret bare står der, sørgelig tomt. Rart det der, men man blir veldig glad i disse små skapningene.

[nolo]

[Michelle]

Så nydelig han var Skjønner godt at dette må bli et savn

[Guttemammis]

Ja, det er sikkert og visst, de setter spor de også.
Jeg husker godt da fuglen vår døde, han var også utrolig spesiell.

[Erica]

Vi har en helt lik, en rar innadvendt noe skeptisk type som heter Messi. Mange morsomme fakter, og skjønner godt at det blir stille når de er borte.

[Timar]

Han var jo helt nydelig, da! Skjønner godt at det blir tomt etter ham.

[Katta]

[millact]

Så fin han var! Klart det ble tomt etter ham.

[Sola]

Å så fin han var. Jeg blir så glad når andre forteller hvor glad de er i dyrene sine, uavhengig om det er en hund, katt, rotte, fugl osv. Han har nok hatt et godt liv hos dere.

[Lykken]

Så trist. Vi hadde også en flott, veldig tam fugl og vi gråt og savnet han veldig hele familien.

[polarjenta]

Å så fin han er. Vi hadde en som lignet, han het Sokrates, det var skikkelig trist når han døde.

[Pelen]

Så vakker han var!

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Sola, her.

Å så fin han var. Jeg blir så glad når andre forteller hvor glad de er i dyrene sine, uavhengig om det er en hund, katt, rotte, fugl osv. Han har nok hatt et godt liv hos dere.

I noen tilfeller føler jeg nesten at jeg må dysse ned følelsene for dyra, for folk skjønner det ikke. Herregud, en fugl liksom...

Men jeg er glad i dyr. Alle dyr. Og når et dyr har bodd her i 11 år, så savner jeg han når han er borte. Selv om det bare var en fugl.

[Guttemammis]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

I noen tilfeller føler jeg nesten at jeg må dysse ned følelsene for dyra, for folk skjønner det ikke. Herregud, en fugl liksom...

Men jeg er glad i dyr. Alle dyr. Og når et dyr har bodd her i 11 år, så savner jeg han når han er borte. Selv om det bare var en fugl.

Ja, skjønner følelsen.
Glemmer ikke da mannen ringte meg på jobb og sa at de måtte avlive marsvingutten vår på 5 år.
Jeg klarte nesten ikke å prate, og fikk frem "kunne du ikke vente til jeg var ferdig på jobb..hulk .. snufs!"
Jeg måtte sette meg på pauserommet en stund.
Da jeg kom hjem satt det to barn og en voksen mann i stua med rødsprengte tårevåte øyne.
Så ja, man blir knyttet til små dyr også.
Og 11 år er jo veldig mange år, det er et lite liv, klart det er trist!

[Malama]

Klart det blir stille etter 11 år.

Det er jo et liv, en liten kropp, men et liv.
Jeg husker hvor stille det ble da den siste vår døde da jeg var barn. (Vi hadde to i flere år, fra før jeg ble født, den ene taklet ikke i være alene, så når partneren døde fikk vi ny. Men så døde den. Og partneren ikke så lenge etterpå, og så ble det stile.)

[Tangerine]

Levende vesner.

Hele familien gråt da det siste marsvinet vårt døde. (Samtidig som jeg måtte feire litt fordi jeg slapp å rense bur i seks år til).

[Luvi]

Vakker fugl han var.

[cora]

Vi har et undulatpar på 5 og 7 år og en enslig hann på 7 mnd . Han er svært tam og følger etter oss overalt. Skjønner godt at det blir stille når de er borte.

[Acino]

Skjønner deg veldig godt, jeg. Vi hadde også en undulat. Den ble dessverre syk; og vi tok den til veterinæren, fikk råd, tips og antibiotika som den bare ikke fikk i seg. Endte med ny tid for avlivning. Ja, for der var vi, andre rister på hodet og tror vi er tulleruske som tok han til veterinær i det hele tatt. Men det er som du sier, man bli veldig glade i selv de små skapningene; den var så tam, alltid åpent bur når vi var hjemme(bur på stua), lekestativ på stuebordet, radio på som selskap når vi var borte på dagen osv. Klart det blir stille og tomt etterpå! Fine bilder av ham!

[mkj]

Det er noe eget med dyr i familien. Man blir så ubetinget glad i dem, og man krangler jo aldri med dem heller. Klart det blir et stort tomrom når de er borte. Husker godt jeg hørte hunden vår tasse rundt lenge etter han var borte.

Han var veldig fin.