Hvor mye av barnas matvaner er medfødt, og hva er tillært?

[Bokormen]

Hvor mye tror du vi foreldre kan påvirke barnas matvaner, spesielt med tanke på hva de liker og ikke liker?

En del tror jeg er medfødt, noen mennesker er nok av natur mer skeptiske til nye smaker. Men kultur og omgivelser har nok også sitt å si, jeg har aldri hørt om kinesiske barn som kun spiser pølser og kneippbrød med nugatti.

[Bergensis]

Ja, dette har eg også lurt masse på.

Knirkaren er kresen. Dvs. at ho kunne ha ete knekkebrød med kaviar til alle døgnets måltider om ho hadde fått lov.

Ho byrja rundt rundt to mnd. med å nekte å ta utpumpa morsmelk som hadde blitt nedkjølt først. Ved 6 mnd. blånekte å ta meir morsmelk. Da hadde me begynt på smaksprøvar av ulike typar graut. Den einaste ho aksepterte var mais-graut. Me byrja med middagsmat rundt 6-mnd, og ho regelrett spydde av alt anna enn det fire-mnd.glaset frå Nestle - potet og grønsak.
Sidan har dette berre fortsatt. Ho eter rimelig sunt, for ho er minst like kresen på snop og kaker. Av frukt eter ho epler og bananer. Grønsaker eter ho kun poteter. Me har grønsaker til all middagsmat, men det er ikkje snakk om at me får ho til å ete. Me har forsøkt å lokke med klistermerker og belønning, men det nyttar ikkje.

Min konklusjon er at dette er medfødt. Eller dvs. eg trur at dette med matvanar også er knytta opp mot barnets personlighet. Knirkaren er skeptisk av natur, og det reflekterar seg også i matfatet.

Me har valgt å ikkje fokusere så mykje på dette. Me tilbyr ho variert mat, men me har ingen planar om å tvinge henne. Ho får vitamintilskot og Eskimo-Kids. Ho er frisk og rask.

[bina]

Jeg tror at smaken og appetitten er medfødt, men hva man er vant til er selvsagt tillært.

Altså - noen liker bare rett og slett ikke fiskeboller, og det tror jeg er medfødt. Men hvilke VANER man får er tillært. I vaner legger jeg da f.eks. om man er vant med å spise frokost med en gang man står opp, hvor mange måltider pr. dag, og litt om når tid på dagen man spiser middag, osv.

Vaner er f.eks. at man spiser "brødmat" til frokost, mens medfødt er at man ikke liker leverpostei.

Likevel må jeg si at jeg tror det er lite man kan "lære" barna sine varig. Når de blir større så blir de mer selvstendige og velger selv både hva de spiser og hva de liker, og om de har aldri så gode vaner hjemmefra så kan det godt hende at de på ungdomsskolen begynner å kaste matpakka og spise skolebrød og cola til lunsj likevel. Da er det "tillært" fra miljøet rundt en, som på det tidspunktet er viktigere enn foreldrene når det gjelder påvirkningskraft.

[Agent Scully]

Jeg vet bare at jeg er selverklært grønnsakshater - og at lillegutt pent plukker av agurken og stabler dem oppå hverandre før han hiver dem på gulvet.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kif, her.

Jeg vet bare at jeg er selverklært grønnsakshater - og at lillegutt pent plukker av agurken og stabler dem oppå hverandre før han hiver dem på gulvet.

Men det beviser heller ingenting. For hvis du hadde vært grønnsakselsker hadde du kanskje ikke godtatt at han plukket av agurken, stablet og kastet på golvet. Men nå, fordi du ser en atferd som du kjenner deg igjen i, så godtar du det, og tenker i ditt stille sinn at du skjønner han godt.

[cora]

Tja. Både jeg og mannen var kresne som barn, og vi har fått tre svært kresne barn. De liker ikke poteter eller ris, og bare storesøster spiser grønnsaker. Lillesøster har aldri likt potet. Hun brekker seg bare en liten potetbit kommer inn i munnen, og det gjorde hun da hun var baby også. Noe er nok medfødt.

Men det er klart at hvis vi foreldre spiser variert og jevnlig tilbyr barna å smake, får de smaken på nye matvarer etter hvert. Verken jeg eller mannen synes brokkoli er spesielt godt, men vi har forklart storesøster at man noen ganger må spise mat som man ikke liker spesielt godt, fordi det er sunt. Med smør på er det ikke så verst. Da vi hadde snakket om dette, fikk storesøster lyst til å smake, og nå vil hun gjerne ha det hver dag.

[Fluke]

Jeg trodde egentlig at det var tillært, ut ifra hvilke matvarer som blir tibudt fra foreldrene og hvordan man gjør dette. Men i går hadde jeg en snodig opplevelse, så jeg ble nødt til å delvis forkaste teorien min. Jeg og T. skulle ha seikarbonader til middag, noe ingen av oss hadde smakt før. Jeg syns de smakte skit og satt og presset i meg en halv en, mens T. syns de smakte kjempegodt og ville ha mange. I følge min teori skulle jo han se min reaksjon på maten og reagere likt når jeg satt og gren på nesa, men det gjorde han ikke ...

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Jeg trodde egentlig at det var tillært, ut ifra hvilke matvarer som blir tibudt fra foreldrene og hvordan man gjør dette. Men i går hadde jeg en snodig opplevelse, så jeg ble nødt til å delvis forkaste teorien min. Jeg og T. skulle ha seikarbonader til middag, noe ingen av oss hadde smakt før. Jeg syns de smakte skit og satt og presset i meg en halv en, mens T. syns de smakte kjempegodt og ville ha mange. I følge min teori skulle jo han se min reaksjon på maten og reagere likt når jeg satt og gren på nesa, men det gjorde han ikke ...

Jeg har også oppdaget at barna liker ting jeg ikke liker, og det selv om de vet på forhånd at jeg ikke liker. Og motsatt, at ting jeg virkelig liker, greier de ikke å presse ned. Så jeg forkastet for lenge siden teorien om at barna ser på foreldrenes reaksjon.

[Dixie Diner]

Både-og, tror jeg. Mest tillært, kanskje. Jeg har alltid vært nøye på å servere alle slags matretter til vesla fra hun var ganske liten, og har fått et barn som elsker oliven, fetaost, hele marinerte hvitløksbåter osv, hun kan feks. sitte og gomle på en skål med krydrede kikerter som om det var snop. Hun liker IKKE pannekaker, pølse og potetmos, typisk husmannskost og lignende, slik de fleste barn liker. Men det serverer vi jo aldri her hjemme heller, vi er litt mer "sofistikerte" i matveien, noe som jo tydelig gjenspeiles i veslas valg av favorittmat.

[cora]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Både-og, tror jeg. Mest tillært, kanskje. Jeg har alltid vært nøye på å servere alle slags matretter til vesla fra hun var ganske liten,

Det har vi også. Resultat: tre kresne barn.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av cora, her.

Det har vi også. Resultat: tre kresne barn.

Jøss, hehe. Ja der ser man at det ikke akkurat er en fasit på dette.

[Maverick]

Jeg trodde vi hadde gjort noen alvorlige feil med Førstemann, siden han er småspist og kresen. Så kom Lillebror, vi kjørte samme opplegget, og han spiser alt.

:forvirret:

Begge to elsker forøvrig banan. Rare ungene.

[Jessica]

Jeg var veldig kresen og vanskelig i kosten da jeg var liten. Mulig det var tillært. Moren min var slik at dersom vi ikke spiste middagen vi hadde fått så ble det ikke noe annet. Hun ville ikke stå og lage flere retter. Den har jeg gjennomført hos oss også. Den som ikke liker maten får ta seg ei brødskive såklart, men ikke lage annen middag.

Jeg er ikke kresen nå lenger. Jeg spiser det meste unntatt innmat og lever.

Mine tre barn er veldig forskjellige. Vesla elsker grønnsaker. Hun kan nok bli vegetarianer med tiden... De to eldste spiser ikke noe særlig grønnsaker. De kan strekke seg til å spise brokkoli.

[tink]

Nå har jeg bare en hjemme, så sammenlikningsgrunnlaget er ikke særlig stort. Han har fått smake på alt det vi voksne spiser, en del ber han om å få smake, andre ting må vi lirke litt mer på. Legger ofte litt av alt på tallerkenen hans og han spiser om ikke alt, så ihvertfall mange merkelige ting. Han liker både pannekaker og fetaost, pølser og oliven. Da han en gang lurte på hva hvitløk var så fikk han smake et fedd, som han gomlet i seg. Ba riktig nok ikke om mer, og luktet delig italiener det neste døgnet.

Han har tolerert veldig mye forskjellig fra han var ørliten. Det første han fikk var en annens morsmelk servert med sonde. Han forsynte seg godt av den ekte varen når han fikk tilgang til det, men godtok både melk som hadde vært frosset, mme, vitaminer, jern og alskens medisiner han fikk det første halvåret.

Han har aldri vært storspist, men han spiser i det minste variert.
Regner med han kan bli mer kresen etterhvert som han klatrer oppover i barnehagegradene og lærer at fisk og spinat er æsj...

[Erica]

Jeg tror det er medfødt hvor "tolerante" de er til ny mat, men at hvordan vi foreldre takler kresenheten er med på å forsterke eller formilde det.

Vi har 3 barn. Den eldste spiser alt hun får servert. Den mellomste er litt kresen. Hun har ikke møtt så mye gehør for denne kresenheten, har alltid måtte smake - så hun er ikke så aller verst nå. Er ikke den store gourmeten, men det er ikke noe problem.
Den minste har mye matallergier, men har god apetitt, og viser stor glede ved å få smake på nye matvarer. mange mat-allergikere blir jo litt skeptiske pga mange dårlige erfaringer, men det eneste han er skeptisk til er oste/melke-lignende ting. Han vet han ikke tåler melk, så det er nok derfor.

[livit]

Hos oss spiser alle det meste, hverken gubben eller jeg er - eller har vært kresne, vi har begge vokst opp i hjem hvor man spiser det som blir servert til middag ellers får man ta seg en brød-skive.

Her er det aldri æsj til maten og de får nugatti på maten kun en gang i uka. De elsker selvfølgelig pizza og pølser men forstår at vi ikke kan ha det hver eneste dag. De må smake før de sier at de ikke liker ting.

Jeg tror at unga blir "speilet" av foreldrenes holdning til mat - intoleranse er jo en annen sak. Jeg har selv en intoleranse til melk og det har unga til en viss grad også.

[Pastill]

Poden har vært kresen fra han var bitteliten. Var en kamp å få han til å drikke vann.
Nå er han fortsatt kresen og jeg gidder ikke pushe så mye. Han er nyskjerrig på mat, men tør ikke smake. Jeg prøver å få kosten så variert som mulig.

[Sitron]

Iom at smaken endrer seg etterhvert som man vokser, så vil jeg påstå at det i stor grad er medfødt. Smak er så vanvittig subjektivt. Likevel vil jeg påstå at man kan lære opp barna til å smake på det meste med et åpent sinn. Noe som kan være vanskelig nok når samfunnet rundt usj'er og æsj'er over maten, som fra søsken, barnehage og skole. Det er lett å plante idéer i et barns hode om hva som bør spises og ikke spises, gjerne ubevisst fra foreldrenes side.

[Agent Scully]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Men det beviser heller ingenting. For hvis du hadde vært grønnsakselsker hadde du kanskje ikke godtatt at han plukket av agurken, stablet og kastet på golvet. Men nå, fordi du ser en atferd som du kjenner deg igjen i, så godtar du det, og tenker i ditt stille sinn at du skjønner han godt.

Jeg ser poenget ditt - han fikk tidlig slippe unna brokkoli fordi jeg HATER det. Men akkurat agurk er ikke så verst. Og vi prøvde 3 ganger før vi ga opp. Det er ganske ofte vi setter frem salat til ham, han spiser det aldri. Og når vi prøver å lure i ham noe, så spytter han det ut. (Eks erter i barnematglasset) Så jeg er redd det ikke er BARE noe vi overfører på ham (mannen liker grønsaker) Jeg skulle ønske han spiste grønnsaker, så er det sagt også. Men da jeg hørte (var det her inne?) at bare man satte frem grønsaker til dem så ville de prøve å spise innen 3 uker - den kjøper jeg bare ikke. Han er nok bare kresen, er jeg redd.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Jeg trodde egentlig at det var tillært, ut ifra hvilke matvarer som blir tibudt fra foreldrene og hvordan man gjør dette.

Aldri i verden. Her spyttes det ut mat i hytt og pine (kanskje ikke bokstavlig, men hun vil i hvert fall ikke ha) mens vi to voksne sitter og gafler i oss. I mange tilfeller tror jeg også det er lukta som ikke frister henne, for eksempel lukta av fisk. Hun vil rett og slett ikke smake (og er for ung til å tvinges, kan ikke trykke det ned i halsen hennes heller). Samtidig presterte hun å spise potetskrell fra en hel potet her forleden, noe hun neppe har sett noen av foreldrene gjøre.