Etterkrigstida og behandling av kvinner

[Tallulah]

I går leste jeg en artikkel i Aftenposten om en bit krigshistorie som jeg ikke ante noe om. Norske menn i eksil fikk lov til å ta seg ny kone i det landet de var i, med velsignelse av eksilregjeringen! Dvs. at kona hjemme i Norge ble fraskilt uten å vite om det, og fant gjerne ikke ut om det før etter krigen!

Sitat:

Bigamiloven innebar at nordmenn som var i utlandet under krigen og hadde funnet seg en ny kjæreste der, kunne få innvilget skilsmisse fra en intetanende ektefelle og gifte seg på nytt. Flere av de nye, utenlandske konene fikk heller ikke vite at mannen var gift og kanskje også hadde barn fra før.

Sitat:

Og skammen hang tungt over ofrene for bigamiloven. Det var slik den gang, at selv en kvinne som hadde ventet trofast på sin mann gjennom harde krigsår – oppdratt, kledt og fødd hans barn på strenge rasjoner – var den som var forventet å bøye nakken, tåle folkesnakket og tie om sin vanskjebne.

Sitat:

«Jeg hadde ingenting å leve av, bidragsplikt fra ham som svek var det aldri snakk om, det kom ingenting fra myndighetene. Vi eksisterte ikke, vi forlatte hustruer», forteller hun i intervjuet, og understreker at skammen de følte, gjorde at de ikke orket stå frem.
[...]Hun var heller ikke snauere enn at hun konfronterte Trygve Lie, som var utenriksminister i London-regjeringen, da hun møtte ham i en middag etter at han var blitt generalsekretær i FN. «Jeg spurte hvilken hjelp disse forlatte hustruene kunne få. Han studerte neglene sine, trakk nonchalant på skuldrene og sa: Husk, denne loven var jo bare en provisorisk anordning, den var ingen lov, og gjaldt dessuten bare noen få kvinner. Jeg bare så på ham, snudde på hælen og gikk ut og gråt. Uansett hvor jeg vendte meg – det var som å støte på en mur av taushet og likegyldighet.»
Hvordan kunne Norge, som det eneste av landene i krig, vedta en slik lov?
Ifølge forarbeidene var foranledningen en helt spesiell sak der en nordmann som hadde måttet flykte til Sverige, ønsket å skille seg fra sin kone, som var nazist. Hun nektet, og London-regjeringen vedtok loven med den uttalte antagelse at det sikkert ville komme flere saker med gifte norske kvinner som fløy med tyskere.

Og i dag leste jeg denne kronikken om statens behandling av tyskertøsene, som er bestemt at skal holdes hemmelig i 30 år til.


Jeg er veldig glad for at vi benytter dette jubileet til å også røske opp de historiene som ikke inneholder helter og gutta på skauen, og skulle ønske at man bare kunne legge alt på bordet.