Avsporing: åndssnobberi eller mindreverdighetskomplekser verst?

[Milfrid]

Liten avsporing fra tråden om like barn leker best. Hva er vanskeligst å forholde seg til? Jeg må innrømme at jeg sliter mest med mennesker som er veldig fulle av seg selv. Sånne som snakker med veldig store bokstaver om seg selv og sine fantastiske egenskaper. Ikke på den amerikanske måten, for de er stort sett flinke til å også skryte av andre. Og ikke de som bare skryter litt av hva de kan og får til. Men de som støtt og stadig må fortelle hvor fantastisk flinke de er. Gjerne kombinert med å fortelle om hvor udugelige andre er, og hvor mye de må gjøre for å rette opp dette. Og som må understreke det hele med å fortelle hvor høyt alle rundt en applauderer en. Og som toppet det hele med "det er ikke mange som får sånn skryt av Sjefen Selv, altså". Sånn i tilfelle noen skulle tro at hvem som helst andre også kunne oppnådd det samme.

Jeg er grunnleggende skeptisk til mennesker som omtaler seg selv som Guds Gave Til Arbeidsplassen. Og særlig om de på toppen har mange historier om inkompetente kollegaer og tilbedelse fra ledelsen.

Men det er kanskje mer utslag av komplekser som gjør at man blir sånn?