My son, the Prince of Fashion: Michael Chabon

[Tallulah]

Jeg dumpet over denne artikkelen i GQ mens jeg drakk morgenkaffen min i dag, og jeg ville dele den med dere. Den "struck a chord in me", som man sier. Både med tanke på identitet, å bli sett, finne seg selv, være alene i seg selv og hvor godt man trivels med det (eller ikke), foreldreskap, og sikkert fordi jeg kunne kjenne meg igjen både i faren og sønnen. Jeg har vært det barnet, og på et vis er jeg den forelderen nå, bare i en litt annen konktekst. Desverre for meg hadde ikke jeg Michael Chabon som far, men jeg håper jeg kan være litt som ham som mor.

http://www.gq.com/story/my-son-the-p...cial_cp_fb_tny

Jeg hadde lest gjennom hele før jeg så hvem som hadde skrevet den, han en av mine yndlingsforfattere.

[Koma]

Fin artikkel og kul Abe, som tross alt, likevel må sies å være heldig fordi han har den faren han har, selv om de ikke deler interessen fullt ut.

Min sønn går i fotballtrøyer. (punktum)


Han har hatt sine snev av moteinteresse innimellom og er opptatt av sveis og solbriller og vil gjerne se kul ut. Men akkurat nå er det fotballtrøyer. (punktum)

[Tallulah]

ikke sant, Koma? Han har vært heldig med faren sin. Hiawata deler ikke moteinteressen, men han har andre interesseområder som jeg prøver å forstå, men som jeg også ser at han skal få forståelse for, men ikke nødvendigvis trenge å dele med oss.

[Sweetie]

Fin og tankevekkende. Og litt trist på en god måte.