Har du (hatt) brevvenn?

[DM]

Jeg satt nettopp å tenkte på at her finnes veldig mange skriveglade mennesker, og kom plutselig til å tenke på om man alltid har vært så skriveglad? Har vi en samling med mennesker som har og eller har hatt brevvenner her inne, eller har skrivekløen kommet etterhvert?

[Blondie]

Jeg fikk min første brevvenn når jeg var åtte år gammel. Flere av brevvennene jeg hadde som barn/ungdom er nære omgangsvenner nå.

[Fadese]

Jeg skrev med en australsk jente på barneskolen, men så ble det gradvis slutt på det. Etter det har jeg ikke hatt brevvenner. Ikke annet enn at det ble en del brev til mannen da han var i militæret.

[LilleT]

Tidlig i tenårene hadde jeg enormt mange brevvenner. De fleste fra andre land, men en del fra Norge også. Jeg skrev og skrev, ønsket meg alltid frimerker og brevpapir til jul. Ser nok på min forumtilværelse litt som en forlengelse av det med å ha brevvenner.

For et par år siden forsøkte jeg å ta opp igjen det å skrive brev, men plutselig ble det fryktelig tungvint å putte arket i konvolutten, sette på frimerket og gå til postkassa ...

[Filifjonka]

Jeg hadde flere brevvenner som barn, og jeg hadde en gresk brevvenninne fra jeg var 12 til jeg var nærmere 20. Jeg skrev også masse brev til familie og venner. Men nå er det jammen lenge siden jeg har fått et papirbrev. Litt trist, egentlig, det var jo så hyggelig med brev i postkassa.

[Agurke]

Jeg hadde flere brevvenner da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen, men det dabbet av etter hvert.

[Angelique]

Hadde flere brevvenner før jeg ble etablert med barn

Hadde bla ei ra Danmark, og vi var flittige begge to

Egentlig savner jeg det, var veldig koselig å få brev i posten og sette seg ned å lese det.Den hyggen og kosen det var.
Og veldig moro å skrive tilbake.

Har noen få jeg mailer med, både på vanlig mail eller via forum pm

Har også fått bla en god venninne slik.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Ikke annet enn at det ble en del brev til mannen da han var i militæret.

Haha, nå fikk jeg frem gamle minner fra ungdommen (Gud så gammel jeg høres ut da. ). Jeg var 16 år, hadde en kjæreste på 19 som måtte i militære, og mottok masse brev der han beskrev at han savnet meg så det gjorde like vondt som et åpent kjøttsår (av alle ting), og han ble så deprimert av dette at han fikk til å bli overført til der jeg bodde, og bodde på gjesterommet vårt en god stund. :mimre: Jeg tror jeg har en hel skolesekk full med gamle kjærlighetsbrev fra tidligere kjærester og beundrere liggende. Tror jeg må hente den frem igjen en dag.

[Fruktflua]

Andrea fra Nebraska på barneskolen.

[DM]

Jeg glemte jo å svare selv. Jeg hadde en russisk gutt som het Victor som brevvenn en periode.

[Guava]

Jeg har hatt ei brevenninne i Romania i snart 20 år. Vi besøkte dem for 3 gang nå i sommer. Brevenninna mi har jeg et helt spesielt venninneforhold til. Nå foregår det meste av kommunikasjon på msn, mail og sms, men vi skriver fremdeles et brev en gang i blant. Jeg har blitt kjent med hele familien hennes og enkelte av vennene hennes og hun har blitt kjent med mine foreldre.

[LilleLeo]

Jeg har hatt et par brevvenner ja. Da passepiken min, som jeg elsket, flyttet til Voss da jeg var liten,
skrev vi masse brev sammen. Jeg var vel en 7-8-9 år. Hun ringte mamma og fortalte at hun fant en bunke
med brev fra meg på loftet nå nylig, og satt og lo seg gjennom dem.

Jeg traff også en jente fra Etne, som var på besøk hos farmoren sin på en lokal badestrand.
Dette var vel i 2 eller 3 klasse, og vi skrev brev i ufattelig mange år. Ironisk nok mistet vi
kontakten etter at hun flyttet til Bergen.

Jeg skrev også i et par år med en nydelig gutt fra Jevnaker. Vi traff hverandre på camping på Gol,
vi var der et par dager, og de hadde fast campingvogn-plass ved siden av vår.
Vi ble kjent kvelden før vi reiste tror jeg, ingen av oss turde helt å ta kontakt.
Vi var veldig forelsket i hverandre, og traff hverandre igjen året etterpå, da kom han til Bergen,
og året etter der igjen, på Gol. Det ble aldri noe par av oss. Men det er ikke så rart, vi var ganske unge.
16 tror jeg. Har litt kontakt i dag per MSN.

[Perhonen]

En periode hadde jeg brevvenner nærmest over hele verden. Australia, England, USA, Korea, New Zealand, Irland, Tyskland, Sverige, Hong Kong, Mexico, Norge, Mauritius, Reunion, jeg husker ikke alle. Det var brev i posten hver dag, og jeg ble god i engelsk. I dag har jeg bare kontakt med min australske brevvenninne. Vi har skrevet til hverandre siden 1977, men aldri møtt hverandre. Så det står på min ønskeliste.

Det har nok helt sikkert påvirket min skriveglede også. Noe får jeg jo utløp for her.

[Alexa]

Ja, jeg hadde mange brevvenner fra jeg var 11-12(?) og noen år fremover.
Det var ekstra morsomt med brevvenner fra andre land, husker jeg. De mest aktive jeg hadde var et par-tre fra Japan, 2 stykker i Nigeria (ekte Nigeria-brev ), en fra Sibir og en fra USA som lærte seg norsk (og dermed skrev på stotrende norsk).

Synd det ebbet ut etterhvert, jeg har ikke kontakt med noen av dem i dag.

[Anuk]

Hadde mange brevenner i barne og ungdomstida. Da jeg først fikk internett oppdaget jeg gleden med å ha brevenner igjen, da med mail selvfølgelig. Etter at jeg har fått barn har det blitt mindre, nå er det mest forum-henging.

[Skytte]

Jepp, jeg hadde mange brevvenner da jeg var yngre (10-18 år). Sluttet vel egentlig med brevvekslingen da jeg fikk min første ordentlige kjæreste på slutten av videregående. 4 år etter da det ble slutt, så oppdaget jeg chatting på irc etc.

Nå er jeg her (og et par andre steder) og taster litt .

[Møøse]

Har hatt brevvenner i massevis. De fleste skrev mindre, sjeldnere, dårligere og mindre utleverende enn meg. Det var en som var like flink/ivrig/hyppig brevskriver som jeg selv, og henne møtte jeg faktisk. Vi tok til og med opp skrivinga igjen for et par år siden, men hadde nok vokst fra hverandre så det kokte bort i kålen. Men jeg var utrolig ivrig en periode på sent 80- og tidlig 90-tall, da jeg sikkert hadde 10 brevvenner op samme tid og det gikk vel ikke en dag uten at jeg skrev brev til en av dem.
Gode gamle Postverket tjente nok en del på meg da

[Inagh]

Jeg har hatt mange brevvenner opp gjennom tidene. Noen av disse har jeg ennå kontakten med, men det blir ikke stort mer enn et kort evt et lite brev til jul nå, dessverre.

Folk som har mail klarer jeg å holde kontakten med, heldigvis.

[Olympia]

Jeg har hatt en og samme brevvenn siden jeg var fem år gammel. Vi "fant" hverandre i et Pony-blad, og selv om vi bodde i hver vårt land så "ble det oss to". I perioder har det vært mange brev, og vi har også besøkt hverandre en del. Nå har livene våre gått i helt forskjellige retninger, og vi skriver hverandre maks en gang i året. Jo koseligere er det når jeg først mottar et brev.

Jeg blir skikkelig glad å tenke over at vi har vært brevvenner i over 21 år.

Jeg har hatt massevis av brevvenner, men den jeg husker best er denne:
Det var i veldig gamle dager da man hadde telefon med rund skive, og venninna mi og jeg tenkte vi skulle prøve å bare slå tilfeldige nummer og se hvor vi havna. De fleste ganger havna vi bare på Byåsen eller i Stavanger eller sånne kjedelige plasser, men en gang fikk vi en engelsktalende person i andre enden. Det viste seg da at vi hadde kommet til Malta, og mor i huset hadde en datter som gjerne ville skrive med meg. Jeg oppga adressen min på et relativt haltende skoleengelsk (jeg gikk på ungdomsskolen) og hu mor var visst ikke helt stø hun heller, så jeg skjønte ingenting den dagen jeg fikk brev. Både navn og adresse var helt ukjent og fullstendig kaudervelsk, og jeg fatter fortsatt ikke hvordan Posten fant fram til meg ved hjelp av den adressen. En journalist i Adressa fikk nyss i dette ved en tilfeldighet, og skrev en notis i avisa om brevet. Og sannelig ringte de ikke fra P2 den kvelden også... Jeg ble intervjuet på telefon midt i naturfagstimen, og ble tvunget av de andre jentene i klassen til å spørre om de kunne spille en sang til meg. Hva de ville høre? Careless Whisper...

Vi holdt ikke kontakten særlig lenge, men venninna mi og storebroren til denne jenta har fortsatt kontakt, og han har vært her på besøk med familien sin. Morsomt.