Ditt yndlingsdikt

[Blå]

Jeg vil prøve meg på en adventskalendervariant med dikt, til mine to litteraturinteresserte unge voksne.

Selv har jeg en del dikt jeg er glad i. Men det bærer preg av at jeg er oppvokst på 70 tallet og ikke har studert litteratur. Og det kan bli nok Inger Hagerup og André Bjerke.

Så, er det noen som vil dele et yndingsdikt? På norsk eller engelsk.

[Palmen]

Too many nights

It’s been
Too many nights
of being with

to now suddenly be
without

(Jewel, a night without armor)

[Milfrid]

Jeg er vokst opp med dette på veggen (tre søstre der i huset. ) Kanskjeblitt mye å måtte leve opp til i disse dager hvor ungdomen har så mye press på seg, men…

Sitat:

BY RUDYARD KIPLING
(‘Brother Square-Toes’—Rewards and Fairies)
If you can keep your head when all about you
Are losing theirs and blaming it on you,
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too;
If you can wait and not be tired by waiting,
Or being lied about, don’t deal in lies,
Or being hated, don’t give way to hating,
And yet don’t look too good, nor talk too wise:

If you can dream—and not make dreams your master;
If you can think—and not make thoughts your aim;
If you can meet with Triumph and Disaster
And treat those two impostors just the same;
If you can bear to hear the truth you’ve spoken
Twisted by knaves to make a trap for fools,
Or watch the things you gave your life to, broken,
And stoop and build ’em up with worn-out tools:

If you can make one heap of all your winnings
And risk it on one turn of pitch-and-toss,
And lose, and start again at your beginnings
And never breathe a word about your loss;
If you can force your heart and nerve and sinew
To serve your turn long after they are gone,
And so hold on when there is nothing in you
Except the Will which says to them: ‘Hold on!’

If you can talk with crowds and keep your virtue,
Or walk with Kings—nor lose the common touch,
If neither foes nor loving friends can hurt you,
If all men count with you, but none too much;
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds’ worth of distance run,
Yours is the Earth and everything that’s in it,
And—which is more—you’ll be a Man, my son!

[Milfrid]

Og dette av Elizabeth Frye er fint om døden:

Do not stand at my grave and weep,
I am not there I do not sleep.
I am a thousand winds that blow.
I am the diamond glint on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle autumn rain.
When you wake in the morning hush,
I am the swift, uplifting rush
Of quiet birds in circling flight.
I am the soft starlight at night….
Do not stand at my grave and cry.
I am not there I did not die!

[Palmen]

Ellers likte jeg alltid instakontoen ren poesi. Ser at det ikke er postet noe særlig der i det siste, men der finnes både klassikere og SoMe poeter. Olav H Hauge «det er den draumen» er en av de siste som ble postet der, som jo er en klassiker.

[liefje]

Ta vare på stunda
Slepp ho inn når ho bankar på
rydd plass til ho midt i kvardagen,
for stunda er her og nå.

Lær å sette deg litt nedpå,
same korleis ho er,
for noko har ho å gi deg,
det er derfor ho er her.

Ta godt vare på stunda,
og takk for den tida ho sat,
for akkurat denne eine,
ho kjem aldri att.

Du trudde for lenge sia at
stunda var noko du skulle få,
berre du eingong var ferdig,
med det du dreiv på med nå.

Men du rakk aldri å opne,
dei gangane ho banka på,
og skjønte for seint at
stunda støtt er her og nå.

Hans Ludvig Fredheim

[007]

Jeg er veldig glad i dette diktet av Rudolf Nilsen:

Jeg hadde sett deg lenge der du kom,
For alltid vet jeg det når du er nær.
Og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
Fordi jeg ennå har deg alt for kjær.
Slik ville jeg forsvare meg med kulde,
Og også verge deg på samme vis.
Så alle våre nye drømmer skulle,
Som sene blomster visne inn i is.

Jeg hadde tenkt, men da du stanset,
Med dette hemmelige gode blikk.
Og dette fjerne smil jeg vet så meget om,
Da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate,
Et varsomt strøk, det lille kjærtegn vi,
Bestandig brukte i en folksom gate
Den gang da ennu intet var forbi.

[frukt]

Indian summer av Dorothy Parker

In youth, it was a way I had
To do my best to please,
And change, with every passing lad
To suit his theories.

But now I know the things I know,
And do the things I do;
And if you do not like me so,
To hell, my love, with you!

[frukt]

Detalj av usynlig novemberlandskap av Inger Hagerup

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et gammelt veiskilt uten vei.

Det står og peker med sin morkne pil
mot skoddemyrer og mot skoddemil.

Jeg leter fåfengt etter navn og tegn.
Alt alt er visket ut av sludd og regn.

Det stod en gang det sted jeg skulle til.
Når ble det borte og når fór jeg vill?

Jeg famler som en blind mot dette ord
som skulle vist meg veien dit jeg bor.

Midt i det skoddeland som heter jeg
står det et veiløst skilt og skremmer meg.

[Nextlife]

Den som aldrig
lever nu,
lever aldrig.
Hva gjør du?

Piet Hein

[Katinka]

Alt dette

Når vi vert gamle, du,
og kråkene kjem for å ta oss
(kra-kra, og så borte
i eit vengeslag mot lufta)
kvar er vår kjærleik då?

Kvar er då denne mannen som seier
noko om ein sprukken kaffitraktar, rust på bilen, hjarte-
sjekk, ei plombe som er ramla ut, telefonrekninga
eller (romantisk) om månen gul
og rognetre som blømer, som bortforklarar alle kvite
løgner, svik, og det han ikkje maktar seia om barnet
vi ikkje fekk og som smeltar
saman med din i kyss.

Eller desse augo som stirer på den grøne dataskjermen dag
ut dag inn og som ser på deg når du kler av deg mot kvelden: Du
sløkkjer blygt og står som silhuett med mogne bryst
og lår mot lyset som siv tynt
inn vindauga frå det koboltblåe Islandshavet.

Eller desse hendene som skriv og skriv, set
snøskuffene på plass og stryk deg
over lemmene til du brinn og vil ha meg
som stangande kraft mot demningar, og eg brest
fossande inn i deg i di bortopererte
livmor her i Reykjavik?

Kvar er alt dette som vi kallar kjærleik
når kråkene kjem?
For dei tek oss ikkje saman. Ein av oss
ligg fyrst der ute på det snøskitne jordet
ved havet (gult fjorårsgras, ròten vårsnø)
når dei svarte kråkene kjem og pikkar i munnen,
i augo, i hendene og kjønnet.

Den av oss som då er att innanfor vindauga, kjære,
som vaknar om morgonane og gjer alt
det vi er fortrulege med. Hentar inn Morgunbladid som sit i
postsprekken. Som opnar kranar
og ser seg i spegelen: Ser den av oss då noko meir
enn sitt eige andlet der? Vil då det andre andletet
lysa gjennom andletet i spegelen, slik forlatne hus
står og lyser ved havet?

Knut Ødegård

[Luftslottet]

Ivar Aasens Etterstev: https://www-bib.hive.no/tekster/ekst...etterstev.html

[Myria]

Jeg holder ditt hode av Stein Mehren.


Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd

[Luftslottet]

Karin Boye:
JA VISST GÖR DET ONT

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar,
glömmer att de skrämdes av det nya,
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

[Luftslottet]

Gene Dalby: Nerver

Jeg har ikke så mye å tilby
Stort sett bare nerver
Skal det være en bunt?

[frukt]

Nayyirah Waheed har skrevet mange fine dikt.
https://uplift.love/11-short-poems-t...-to-your-soul/

[Luftslottet]

Mer Karin Boye:
I RÖRELSE
Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd –
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.
På ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.
Fra diktsamlingen Häderna, 1927

[frukt]

Pusteøvelse av Rolf Jacobsen

Hvis du kommer langt nok ut
får du se solen bare som en gnist
i et sluknende bål
hvis du kommer langt nok ut

Hvis du kommer langt nok ut
får du se hele Melkeveiens hjul
rulle bort på veier av natt
hvis du kommer langt nok ut.

Hvis du kommer langt nok ut
får du se Universet selv,
alle lysår-milliardenes summer av tid,
bare som et lysglimt, like ensomt, like fjernt
som juninattens stjerne
hvis du kommer langt nok ut.

Og ennu min venn, hvis du kommer langt nok ut
er du bare ved begynnelsen

– til deg selv

[frukt]

Fattig ynskje av Tor Jonsson

Var eg ein Gud,
ville eg skapa
ei stillare verd.
Der skulle alle elske.

Var eg ein Gud
ville eg skapa
kjærleik og død,
berre kjærleik og død.

[frukt]

Et veldig langt et.

https://www.academia.edu/11922030/BI...awa_Szymborska