Venner vokser ikke på trær

[Elias]

"Venner vokser ikke på trær. De ER treet."

Jeg kom over dette gullkornet idag, noe som fikk meg til å tenke.
Jeg har ikke tenkt over det før, men det er jo sant!

Tenk på hvor mye det betyr å ha gode venner, noen å betro seg til, noen å stole på, noen som gir deg noe, og som du kan gi noe igjen. Og på hvor mange mennesker i livet vårt som ER venner. Både familie og folk vi kjenner, slike som betyr noe for oss.
Ja, de er på mange måter vårt "tre".

Et tre har røtter. Det kan være foreldre eller noen andre i familien. Noen som har gitt oss en forankring i livet. Eller det kan være noen som knytter oss til et spesielt sted. Røttene gir oss næring til å leve.

Så har vi grenene. Folk som vi kjenner, kamerater, venninner, arbeidskolleger, naboer og andre i en vennekrets. Folk som blir solide grener på vårt tre. Disse grenene står fast i alle stormer, og hjelper oss til å stå oppreist.

Så har vi kvistene. Store og små. Folk som vi møter i ny og ne. Kanskje er der noen som engang var grener, folk vi hadde mye med å gjøre en tid i livet, men som er kommet litt på avstand. Og så dukker de opp igjen som kvister, som gjør treet mer fullkomment.

Bladene på treet er slike som kommer inn i korte perioden, flyktige bekjentskap. Etter en tid faller de av, men siden kommer det nye blader.

I hagen min har jeg et stort tre. For noen år siden blåste stormen av noen av greinene på treet. Sommeren etter så treet herjet ut. En av hovedgreinene var borte. Kvistene forvant også på den ene siden, og bladene og alt sammen.

Slik er det også i livet. Der er tider da noe viktig i livet vårt forsvinner, og vårt "tre" føles ødelagt.
Men så ser vi, heldigvis, at noen av de andre greinene vokser seg større og mer solide, og etterhvert fyller plassen for den greina som er borte.
Snart er treet helt igjen, og står fram med all sin prakt, til vern for vind og vær, og neste sommer kanskje blomstrer det som aldri før.
Fordi der er røtter, greiner, kvister og blad.

Ta vare på vennene. De er viktigere grener på "ditt" tre. Bygg dem sterke, så holder de, om det skulle komme stormer.

Bare noen tanker om dette med at venner ER treet.

[007]

Dette var et fint innlegg.

Jeg har heligvis mange greiner på treet mitt. Mange FP-greiner.

[Michayla]

Kjempe fint innlegg, og så sant så sant.

[Mikkeline]

Dette var et flott innlegg!

Treet mitt er også stort og har mange grener. Som de fleste andre trær har det vært utsatt for høststormens ubarmhjertige stormer, og blitt herjet med.

Men som du så fint beskriver så jevner treet seg ut med tiden, og nye greiner dekker sårene etter de som har forsvunnet.

[Nynne]

Veldig flott innlegg. Jeg har blitt flinkere til å pleie vennene mine men skulle så gjerne hatt tid til fler av de.

Veldig fint innlegg. Dette er vel ting alle trenger å bli minnet på av og til når vi peser hit og dit i hverdagskaoset vårt. Da er det veldig deilig å bare synke ned i sofaen etter at barn er lagt, selv om man egentlig vet at man får mer overskudd av å være litt sammen med ei god venninne av og til, eller gå en tur sammen med ei venninne - utrolig hva man kan få diskutert på en liten gåtur en kveldstime

[Ema]

Ett veldig fint innlegg, du har helt rett i det du skriver

[nolo]

Takk skal du ha, Elias. Fin tekst.

[Elias]

Tror det er lyrikeren Kolbein Falkeid som har kommet med det gullkornet. Han som skriver en del av tekstene til Vamp.

[Sildre]

For et nydelig innlegg. Jeg trengte visst å lese det i dag. Treet mitt har mistet noen grener og kvister, men jeg ser at det er i ferd med å vokse fram nye.

[Ivrig]

Absolutt et illustrerende gullkorn.
Jeg fikk høre denne første gang i 9de klasse. En kjærste jeg var opp over ørene forelsket i, ringte meg sent en kveld og fortalte meg alt om treet. Jeg hadde først vært et blad, som etterhvert som vi ble kjent, kom jeg stadig nærmere å være roten i treet hans. Men nå var jeg igjen gradvis blitt et blad, og de hadde han så mange av. Dessuten sperret bladene for sikten, og han likte å se ut av treet sitt.

Akkurat der og da hadde jeg ikke mye forståelse for at man ikke trengte så innmari mange blader, og ble egentlig ganske knust. Min første kjærlighetssorg, og jeg trodde en hel uke at livet mitt var forbi, og at det aldri kom til å bli bedre.

Etter det har jeg ikke hatt noe særlig sans for det dumme treet, men jeg må innrømme at det er veldig godt sagt og illustrerer det meste