Hvordan tar du imot skryt?

[Siri]

Greier du å ta det innover det deg? Er det enkelte former for skryt som er lettere å ta imot?

Jeg er i "Siri-gransker-sjela-modus" og må innrømme at jeg er av typen som helt og holdent er overbevist om at skryt/ komplimenter enten er ment for å være "snill", eller tror jeg at vedkommende kanskje egentlig mest sannsynlig var spydig og at det er noe jeg burde ha skjønt...
Og selv når jeg omsider greier å ta innover meg at vedkommende kanskje mente det har jeg fortsatt litt problemer med å ta det med meg videre. Hvordan kan man trene seg opp til det tro?

Jeg synes det er mye lettere å ta imot komplimenter av typen "kul du var på håret" framfor positive tilbakemeldinger på prestasjoner/ egenskaper. Der er jeg helt håpløs og sikkert utrolig kjedelig å prøve å gi positiv respons til...

[Obelix]

Har hatt det på akkurat samme måte som deg.
Nå tar jeg imot skryt uhemmet.

[Frances]

Jeg sier "takk". Enkelt og greit. Klarer til og med å unngå å rødme.

[Mikkeline]

Opprinnelig lagt inn av Obelix, her.

Har hatt det på akkurat samme måte som deg.
Nå tar jeg imot skryt uhemmet.

Jeg også! Det kostet meg litt trening, men nå er jeg blitt veldig "god".

[Maverick]

Jeg rødmer og lurer på om det er en eller annen form for sarkasme som jeg ikke skjønner.

[Siri]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg rødmer og lurer på om det er en eller annen form for sarkasme som jeg ikke skjønner.

Du och jag, alfa!

[Toffskij]

Naturimpulsen min er vel å se i bakken, skrape med foten og mumle «Å, det var da bare noe skrot jeg rotet sammen i siste liten» eller «Ja, håret tar da oppmerksomheten litt bort fra resten av elendigheten» og lignende idiotiske og destruktive ting. Men jeg har trent, så nå løfter jeg hodet, ser komplimentgiveren fast i øynene, smiler stort og sier «Takk!» Det er mye hyggeligere. Jeg elsker jo egentlig komplimenter, og da er det dumt å torpedere dem.

[Dixie Diner]

Tidligere slet jeg med å ta imot komplimenter, kanskje fordi jeg ikke klarte å tro på dem. Det siste året har selvtilliten blomstret noe helt vanvittig opp (jeg er nesten blitt litt selvgod ) og nå er det helt uproblematisk. Jeg sier feks. "åh, tusen takk for det" og blir veldig glad.

[Tjorven]

Jeg har jobbet med meg selv, og er nå veldig flink til å ta imot skryt. Jeg sier tusen takk, og smiler bredt.

[Veronal]

Jeg er egentlig ganske flink. Den eneste gangen jeg ikke har trodd på rosen var vel da jordmor nr. 3 liret av seg "Ååå, du er som skapt til å føde." eller noe sånt på et tidspunkt hvor jeg bare lot som jeg presset.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Naturimpulsen min er vel å se i bakken, skrape med foten og mumle «Å, det var da bare noe skrot jeg rotet sammen i siste liten» eller «Ja, håret tar da oppmerksomheten litt bort fra resten av elendigheten» og lignende idiotiske og destruktive ting. Men jeg har trent, så nå løfter jeg hodet, ser komplimentgiveren fast i øynene, smiler stort og sier «Takk!» Det er mye hyggeligere. Jeg elsker jo egentlig komplimenter, og da er det dumt å torpedere dem.

Dette glemte jeg jo, den obligatoriske "tråkke-meg-selv-ned-i-søla"-tiraden. Finnes det en kur mot slikt, altså? Bortsett fra å være sjarmerende rødvinsbrisen 24/7?

[Candy Darling]

Jepp, aC, øve. Jeg har blitt dritgod, både til å ta i mot komplimenter og å skryte av meg selv. Særlig i jobbsammenheng er det helt påkrevd hvis man ikke skal bli forbigått av mye dårligere mannfolk. :rødstrømpe:

Nå sier jeg stort sett "Takk, synes du? Ja, jeg er veldig fornøyd med jakken/håret/rapporten/huset, egentlig"

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jepp, aC, øve. Jeg har blitt dritgod, både til å ta i mot komplimenter og å skryte av meg selv. Særlig i jobbsammenheng er det helt påkrevd hvis man ikke skal bli forbigått av mye dårligere mannfolk. :rødstrømpe:

Nå sier jeg stort sett "Takk, synes du? Ja, jeg er veldig fornøyd med jakken/håret/rapporten/huset, egentlig"

:memorerer:

...nå er det jo bare å vente på at komplimentene skal strømme på slik at jeg får testet dette i praksis!

Kanskje jeg skulle hatt en jobb hvor det faktisk var en sjanse for å bli forbigått av mye dårligere mannfolk?

[Blondie]

Jeg er fryktelig dårlig på å ta imot ros. Jeg svarer som regel med en tøysete og negativt ladet kommentar tilbake. Et eksempel fra den siste tiden: "Så nydelig jente du har fått! Hun ligner på deg" Da svarer jeg kjapt: "Stakkars henne, jaja - hun kan vel vokse det av seg"

Jeg har selv et anstrengt forhold til mitt eget utseende og takler bare ikke ros knyttet til det. Da blir jeg brydd og svarer tøysete. Blir jeg roset for en god jobb eller noe annet jeg har utrettet, så bagatelliserer jeg det ofte.

Jeg burde kanskje bli flinkere? *gransker sjela*

[Skilpadda]

Man skal ikke ødelegge komplimenter man får, det er dumt for ens egen del og dårlig gjort overfor den som er hyggelig nok til å komme med dem. Så har man problemer med det, bør man øve seg på å i alle fall ikke prøve å argumentere mot alle som sier noe pent.

Jeg har blitt flinkere til å ta mot skryt med årene, og prøver å ta meg sammen og takke pent selv når jeg blir småflau. Fin-på-håret og sånt er ikke noe problem, da bare smiler jeg og sier tusen takk; skryt av prestasjoner (for ikke å snakke om egenskaper) er det lettere for at jeg blir lettere ille berørt av, men jeg prøver å si takk og så hyggelig at du synes det og så pent sagt av deg og slikt da også.

[Pasta]

Før pleide jeg alltid å bortforklare, rødme og bli helt fjern. Nå sier jeg bare takk og smiler.

[Maz]

Jeg har jobbet mye med å lære meg å takke, men instinktet mitt er å avvise det blankt.

Jeg har store problemer med skryt om vektnedgang. "Så flink du har vært osv". Jeg synes det er irriterende for det er mange "flinkere" ting enn vektnedgangen.

[Olvina]

Dette er heilt klart ei treningssak for dei fleste av oss. Eg var kjempedårleg før, og kom gjerne med sjølvironiske kommentarar for å dekke over kor flau eg var. No prøvar eg å smile og seie noko a'la; "Meinar du det? Så koseleg. Tusen takk!", sjølv om første impuls framleis er å reagere som tidlegare. Men søren heller, eg blir no glad når nokon oppdagar at eg har gjort ein brukandes jobb, endeleg har funne eit klesplagg som kler meg eller noko, kvifor skal eg late som eg ikkje er det? *jobbar framleis med meg sjølv*

[Søster]

Jeg føler meg generelt bra for tida, og skryt tas i mot med kjempesmil og takk. Jeg kan si "Ja, jeg ble også fornøyd med den sveisen" eller svinge meg og neie hvis jeg får komplimenter for antrekket. Skryt på jobben varmer veldig, men da er jeg ikke så eplekjekk, svarer mest "tusen takk, det var veldig hyggelig sagt", eller "det ble jeg glad for å høre" og sånne ting.

Får kanskje slenge med en ps om at jeg er ganske raus med å dele ut komplimenter og hyggelige små kommentarer selv også. (Så de rundt meg kan få øve litt på å ta imot )

[Siri]

Opprinnelig lagt inn av Søster, her.

Får kanskje slenge med en ps om at jeg er ganske raus med å dele ut komplimenter og hyggelige små kommentarer selv også. (Så de rundt meg kan få øve litt på å ta imot )

Hvilket ga meg et mål for dagen!