Snurr-av: Tvangslesing på skolen …

[Ru]

I lys av tråden om bøker som har irritert, kunne jeg tenke meg å spinne videre på dette med dårlige leseropplevelser etc. fra skolen.
Det er da mang en norsk klassiker og annet, som er blitt ødelagt for mange av oss grunnet tvangslesing på skolen.

Selv har jeg ingen foreløpige planer om å finne frem Hellemyrsfolket igjen, ei heller Jonas av Bjørneboe. Sistnevnte dukket for f*** opp på muntlig eksamen i norsk siste året på vgs, bare for å toppe det hele liksom.

I tillegg så vi Vildanden av Ibsen på teater. En grufull opplevelse det også.

:kommer seg tilbake til arbeiderklassen der hun hører hjemme:

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Lille Ru, her.

I tillegg så vi Vildanden av Ibsen på teater. En grufull opplevelse det også.

Vildanden ja. Vi leste den, analyserte den i hjel, så fjernsynsteaterversjonen på TV og fikk den på hver eneste prøve og tentamen (muligens en overdrivelse, men det føles slik i dag). Ibsen er en av mine favoritter nå, men jeg kunne ikke tenke meg å lese Vildanden på nytt! :traumatisert:

Ellers har jeg et litt anstrengt forhold til Herbjørg Wassmo etter at vi måtte lese - og analysere - Huset med den blinde glassveranda på ungdomskolen.

[nolo]

Til lykke med dagen av Jens Bjørneboe var en traurig tvangslesing på videregående.

Vi leste og en James Bond-roman i engelsken, og dermed har ikke jeg sett Bond-filmer i ettertid.

[Helle]

Husker ikke hva vi har lest jeg. Har nok fortrengt det...

[Ariel]

Disse fargede pappbøkene i tysk og fransk står foran meg som skrekkeksempler.

Og Et Dukkehjem, Peer Gynt og Erasmus Montanus. Urk...

[Divine]

Vi leste Der neuen Leiden des jungen W. i tysken på videregående. Snakk om skivebom. Skulle vi liksom ta alle Goethe-referansene? Ikke boka å gi til noen som ikke har lest noe mer avansert på tysk enn Wir Kinder vom Bahnhof Zoo.

[Divine]

Ja, også leste vi en eller annen båring roman av Jon Michelet i norsken. Noe spiongreier med en eller annen som ble kalt jensevensen. Husker det var rimelig traurig.

[Teofelia]

Vi hadde en aldeles tragisk lesning av Hamsuns Benoni og Rosa på videregående, der vi fikk utdelt boken sammen med et resymé av handlingen. Resymeet skulle vi lese, sammen med første kapittel, til uken etter.

I voksen alder vet jeg selvsagt at "å se hvordan det går" ikke alltid er hovedpoenget med en bok, men selv nå misliker jeg sterkt å få ødelagt en bok eller film med uønskede spoilere. Som 15-åring var det fint få andre gleder ved å lese Hamsun enn å "se hvordan det gikk".
Hadde det ikke vært for peagogisk hjelp og stor overtalelsesevne fra Skilpaddas side noen år senere, hadde jeg kanskje hatet Hamsun fremdeles. (Og den dag i dag har jeg aldri fullført Benoni og Rosa …)

På den positive siden har jeg hatt noen flinke norsklærere også, og mitt gode forhold til Bjørneboe fikk jeg etter en særs vellykket lesning av først Semmelweis og detter Haiene på videregående skole.

[Veronal]

Vi leste 18 bøker i løpet av de to siste årene på videregående, men det var bare Brechts Mor Courage som var en lidelse. Heldigvis.

[Chanett]

De fleste bøkene som startet som tvangslesing ble en flott leseopplevelse når jeg gav dem en sjanse.

[Pamina]

Tror det har mye å gjøre med læreren man er utsatt for om leseropplevelsene blir gode eller ikke.

Jeg har ingen vonde tvansleseopplevleser jeg.

[Skilpadda]

Jeg husker bøkene vi leste på videregående skole som fine leseopplevelser, og det var ikke bare fordi jeg var en überprektig lesehest, jeg tror faktisk den flinke læreren vår greide å engasjere de fleste bok-hatende klassekameratene mine også, gjennom godt utvalgte bøker og gode oppgaver/diskusjoner. Særlig er den grundige felles gjennomgangen av Edvard Hoems Prøvetid et av de beste faglige minnene fra videregående, men både Haiene av Bjørneboe, Garman & Worse av Kielland og Hedda Gabler (lest og sett oppført) av Ibsen fungerte veldig fint i vår klasse.

Jeg tror egentlig ikke Hamsun egner seg så veldig godt på videregående; humoren går veldig over hodet på de fleste, det lyriske språket faller ofte på stengrunn, og de ofte særdeles irrasjonelle hovedpersonene hans irriterer vettet av de fleste tenåringer. Det er klart det ville være feil å hoppe helt over en så stor og sentral forfatter, men kanskje holder det å lese en novelle og/eller et par utdrag fra romaner (slik vi gjorde), og så lære litt om ham i tillegg?

(Og analysere Huset med den blinde glassveranda på ungdomsskolen? Stakkars unger, sier jeg.)

[Pamina]

Jeg har faktisk klart å engasjere en hel 10.klasse i Oslo indre øst med Hamsuns Victoria. Det hjalp kanskje at jeg satt og snufset og gråt i siste kapittel - det gjorde inntrykk på elevene.

Tror Hamsun engner seg godt om man legger fokuset der elevene er. Selv prosalyrikken sitter når man bare går grundig nok inn i den og lar elevene få tid til å skjønne hva det går ut på. Det er utrolig tilfredsstillende når de virkelig skjønner det, det synes de jo selv og.

*digresjon*

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Pamina, her.

Jeg har faktisk klart å engasjere en hel 10.klasse i Oslo indre øst med Hamsuns Victoria. Det hjalp kanskje at jeg satt og snufset og gråt i siste kapittel - det gjorde inntrykk på elevene.

Tror Hamsun engner seg godt om man legger fokuset der elevene er. Selv prosalyrikken sitter når man bare går grundig nok inn i den og lar elevene få tid til å skjønne hva det går ut på. Det er utrolig tilfredsstillende når de virkelig skjønner det, det synes de jo selv og.

Det høres veldig bra ut, jeg vil jo gjerne tro at det skal gå an å engasjere tenåringer med Hamsun. Det er så mange som har urkjipe førstegangsopplevelser med Hamsun fra videregående, men det er ikke vanskelig å tenke seg at det kan ha mye å gjøre med lærere som ikke greier å treffe elevene på riktig måte.

[Pamina]

For meg var kluet å lese boka for dem, ikke sette på en cd med Bjørn Sundkvist, og sjekke ut underveis at de var med og diskutere med dem. Det er jo det som er morsomt med å være norsklærer - når ungene faktisk blir med.

Vi snakket mye om klasseskille og kjærlighet og fornuftsekteskap og det å være tro mot egne føleleser mens vi leste. Savner den tiden vi leste.

[Toffskij]

Victoria virket på meg og mesteparten av ungdomsskoleklassen min også. Buhu.

Jeg har (ikke overraskende i likhet med Skilpadda) veldig få dårlige leseopplevelser fra diverse skolepensum. Det eneste jeg kommer på som virkelig ikke egnet seg, var Vesaas; jeg var ikke i nærheten av å være moden nok til å sette pris på Fuglane da jeg var 15–16. Og så mye jeg enn misliker det meste av Vesaas, er Fuglane et mesterverk.

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Ariel, her.

Og Et Dukkehjem, Peer Gynt og Erasmus Montanus. Urk...

Eh.
Jeg og ei venninne av meg var de to eneste i hele klassen som virkelig holdt på å le oss fillete og som storkoste oss med Erasmus Montanus da vi gikk gjennom den i 9.klasse.
Vi moret oss over det finurlige språket og de pussige situasjonene, og til dags dato er vel Erasmus Montanus et av de mest underholdende stykkene jeg vet om.

Samme med Ibsen: Til tross for intens og grundig analysering og "tvangslesning" på skolen, har jeg i dag et varmt forhold til Ibsen og lot meg virkelig gripe av både Et Dukkehjem, Gjengangere og Vildanden.
For bare noen år siden hadde Hålogaland Teater en oppsetning av den her i bygda, og jeg og ei venninne av meg var og så den.
Hun er jo vant med at jeg griner av de utroligste ting, men hun hadde virkelig ikke ventet seg at jeg skulle sitte der i teatersalen og stortute av et antikvarisk teaterstykke...

Nå skal det jo legges til at jeg alltid har vært godt over gjennomsnittet interessert i litteratur generelt og skuespill spesielt, så jeg hadde aldri noen motforestilinger mot å lese i norsktimene.
Jeg syntes Ibsen hadde fantastisk persongalleri og interessante karakterer, og dessuten problemstillinger som var temmelig kontroversielle med tanke på tiden stykkene ble skrevet i.
(Og ja - norsklærerne mine elsket meg. )

Edvard Hoem og Tarjei Vesaas, derimot, skal dere få ha for meg.
Jeg kan ikke begripe hvilket glupt hode som fant ut at vi skulle lese Isslottet i sjette klasse:
Jeg har lest siden jeg var fire og var ferdig med barnebøker da jeg var 11, og jeg vet med sikkerhet at jeg var av de mest beleste i den klassen og av dem som hadde mest litterær ballast og forutsetninger for å forstå den, men selv jeg skjønte ingenting.
Det får være en klassiker så mye det vil for meg, jeg forstår det fremdeles ikke.

[Nenne]

Vi leste Hellemyrsfolket av Amalie Skram i åttende klasse og det var en skivebom av dimensjoner. Virkelig helt feil. Jeg vil ennå ikke ta i Amalie Skrams bøker med en ildtang.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Embs, her.

Vildanden ja. Vi leste den, analyserte den i hjel, så fjernsynsteaterversjonen på TV og fikk den på hver eneste prøve og tentamen (muligens en overdrivelse, men det føles slik i dag). Ibsen er en av mine favoritter nå, men jeg kunne ikke tenke meg å lese Vildanden på nytt! :traumatisert:

Gikk vi i samme klasse på videregående? Jeg har et ytterst traumatisk forhold til Villanden takket være en overivrig ped.kandidat som hadde oss i norsk og som tydligvis hadde et godt øye til den forbanna anda.

[Blå]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Vi leste Hellemyrsfolket av Amalie Skram i åttende klasse og det var en skivebom av dimensjoner. Virkelig helt feil. Jeg vil ennå ikke ta i Amalie Skrams bøker med en ildtang.

Jeg har også et traumatisk forhold til Hellemyrsfolket etter å ha blitt tvunget gjennom den på ungdomsskolen. Det var for tidlig, og jeg leste mye og voksent ellers. Men jeg har klart å lese og like mye annet av Amalie Skram.