Enda mere barnebursdag

[Mams]

Hva gjør dere når barnet ikke vil gå i bursdag?

Mine har "gåtvang", de må gå selv om de ikke har så lyst, for jeg vet de elsker det når de først kommer dit.
Argumentet jeg bruker/har brukt er at tenk om andre ikke ville komme i deres bursdag, og den forstår de.

Men vet om tilfeller der ungenhelt styrer det selv og ikke vil gå i den og den bursdagen.
Jeg synes det er en uting at unger skal få lov til å luke ut noen på den måten.

[Inagh]

Nå har vi ikke vært i den situasjonen ennå, men jeg antar at om problemet skulle dukke opp, ville jeg ha trasset igjennom at poden gikk, ja. Storebror er nemlig uhyre flink til å leve i nuet og vil helst ikke ut av døra. Vi må hale og dra ham med oss - og når vi kommer fram storkoser han seg så inderlig at han slett ikke vl hjem igjen. Akk ja.

[Filifjonka]

Det har bare skjedd en gang tror jeg, og da fikk han bli hjemme. Det kunne ikke falle meg inn med "bursdagstvang", å gå i et selskap skal da være frivillig og lystbetont også for barn. Ville du gått i bursdagen til en kollega du hadde veldig dårlig kjemi med, eller som direkte plaget deg på jobben, for å ta et eksempel?

I og med at bursdagsinvitasjoner pleier å mottas med stor entusiasme, ville jeg antatt at det var en grunn hvis barnet ikke ville gå.

[pippimamma]

I alle de årene barna mine har blitt bedt i bursdag, så har jeg til gode å oppleve at de ikke vil gå. Barnebursdag er fest og moro. Noe de gleder seg til.

[Propella]

Hvis jentene sier at de ikke vil, så presser jeg de litt. Det har aldri hendt at de har gått og ikke likt det. Eldstemann ser jeg litt ann. Han har en del spesielle behov å ta hensyn til. Så hvis han absolutt ikke vil gå så slipper han.

[007]

Jeg pleier å overtale dem til å gå, men akkurat nå er vi inne i en trasig periode med yngstejenta. Hun vil ikke gå noe sted, og dersom hun går, må en av oss være med henne. Jeg har derfor latt henne få være hjemme de to siste gangene, dette har vært til barn hun ikke kjenner så godt og der hun ikke kjenner de voksne. Argumentet med at hun selv hadde blitt lei seg om ingen kommer til henne preller av.

[Fluke]

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Jeg pleier å overtale dem til å gå, men akkurat nå er vi inne i en trasig periode med yngstejenta. Hun vil ikke gå noe sted, og dersom hun går, må en av oss være med henne. Jeg har derfor latt henne få være hjemme de to siste gangene, dette har vært til barn hun ikke kjenner så godt og der hun ikke kjenner de voksne. Argumentet med at hun selv hadde blitt lei seg om ingen kommer til henne preller av.

Sånn er det hos oss også akkurat nå. Vi har latt ham være hjemme.

[Trolljenta25]

Det har ikke skjedd enda, så jeg vet ærlig talt ikke hva jeg ville gjort. Men, jeg heller mot "jeg synes du skal gå, for tenk hvor lei deg du hadde blitt om noen bare ikke ville komme i din bursdag''. Da hadde i hvertfall eldstejenta sagt at hun ville gå likevel... Minstemann er klar til å gå hvor som helst, bare vi skal "gå bye-bye" ut utgangsdøren.

[Hermine]

Vi har også som en regel at man går i de bursdagsselskap man blir bedt i.
( Nå har vi ikke hatt problemer med mobbing/plaging, da ville antageligvis svaret blitt et annet)

Sønnen vår er litt beskjeden og tilbakeholden for nye steder og nye opplevelser. Det har hendt et par ganger at han ikke ville i bursdagsselskap fordi han følte seg litt usikker. Da har vi utøvd mildt press for å få han til å gå, og han har hatt det kjempefint i selskapet.

Storesøster prøvde for et par år siden å "skippe" bursdagsselskapet til en gutt i klassen som var nyinnflyttet og foreløpig ikke så populær blant de etablerte. Da tvang jeg henne til å gå, og det var jeg glad for, for det var veldig mange andre i klassen som ikke møtte opp.

[Mams]

Jeg tar selvsagt utgangspunkt i at det gjelder der hvor det ikke er mobbing og andre ting til stede.
At et barn som blir mobbet ikke vil i bursdagen til et barn som mobber det synes jeg blir noe helt annet.
Minstegutten min er sånn som gjerne skulle krypeinn igjen når det gjaldt bursdager, så der måtte vi være med. Men det har løsnet så det siste året har han gått alene.

Jeg tenker mere på de tilfellene hvor barnet ikke har lyst fordi det heller vil være hjemme av en eller annen grunn.
Et par jeg kjenner kan aldri si om barnet vil komme når innbydelsen kommer.
Der må de spørre barnet først om h*n vil komme, og gjerne gjenta flere ganger fordi h*n ombestemmer seg så lett (må man jo skjønne)
Dagen før bursdagen gir de gjerne svar, men man må ikke bli overrasket om barnet ikke kommer alikevel. Fordi h*n plutselig har funnet ut at h*n ikke vil.

[Hermine]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

Et par jeg kjenner kan aldri si om barnet vil komme når innbydelsen kommer.
Der må de spørre barnet først om h*n vil komme, og gjerne gjenta flere ganger fordi h*n ombestemmer seg så lett (må man jo skjønne)
Dagen før bursdagen gir de gjerne svar, men man må ikke bli overrasket om barnet ikke kommer alikevel. Fordi h*n plutselig har funnet ut at h*n ikke vil.

Noe sånt hadde ikke vært aktuelt her i huset, nei.

[Estrella]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Det har bare skjedd en gang tror jeg, og da fikk han bli hjemme. Det kunne ikke falle meg inn med "bursdagstvang", å gå i et selskap skal da være frivillig og lystbetont også for barn. Ville du gått i bursdagen til en kollega du hadde veldig dårlig kjemi med, eller som direkte plaget deg på jobben, for å ta et eksempel?

I og med at bursdagsinvitasjoner pleier å mottas med stor entusiasme, ville jeg antatt at det var en grunn hvis barnet ikke ville gå.

Signerer denne.

Noen barn går rett og slett ikke sammen. Kjemien stemmer bare ikke og da vil ikke jeg tvinge Christian å gå hvis han ikke vil.

[Maz]

Jeg har ikke opplevd det, men jeg tror nok ikke jeg ville ha akseptert det, tidligere har jeg blitt med når hun ønsket det.

Jeg liker ikke å ekskludere barn på den ene eller andre måten. Og jeg ville nok ha snakket med Mazungen om det om hun ikke ville gå i en bursdag. Hvordan ville hun ha følt det om noen sa de ikke ville komme? Jenta har nok empati til at jeg tror det ikke hadde blitt et problem.

[jane]

Kunne selvsagt ikke falle meg inn å tvinge ungene mine til å gå i bursdagsselskaper som de ikke har villet gå i.

Nå er ikke det noe som har skjedd ofte. Faktisk aldri med sønnen min, men det har skjedd et par ganger med dattera mi. (Og jeg synes hun har hatt god grunn til å ikke ønske å gå også.)

[Aminta]

Tvang hadde vært fullstendig uaktuelt, jeg hadde pratet med dem om hvorfor de ikke ville gå, men respektert det hvis det var slik.
Det har aldri hendt her, og hvis det hadde vært slik hadde det nok vært en god grunn.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

Jeg tenker mere på de tilfellene hvor barnet ikke har lyst fordi det heller vil være hjemme av en eller annen grunn.
Et par jeg kjenner kan aldri si om barnet vil komme når innbydelsen kommer.
Der må de spørre barnet først om h*n vil komme, og gjerne gjenta flere ganger fordi h*n ombestemmer seg så lett (må man jo skjønne)
Dagen før bursdagen gir de gjerne svar, men man må ikke bli overrasket om barnet ikke kommer alikevel. Fordi h*n plutselig har funnet ut at h*n ikke vil.

Ja, altså, det høres jo ut som noe skikkelig surr. Jeg tenkte på tilfeller der barnet virkelig ikke hadde lyst til å gå, ikke at man skal tilpasse seg ethvert der-og-da-innfall.

[Lotte]

Har ikke opplevd dette. Vet egentlig ikke hva jeg ville gjort hvis de ikke ville gå. Regner med at jeg har latt de bestemme selv etter å ha presset litt på.

Men som sagt vi har ikke opplevd dette da det er stor stas med bursdager.

[Lykken]

Vi hadde utøvd "press", det skal mye til for at de ikke skulle gå, men hvis det er mobbing eller tilsvarende inne i bildet ville jeg dannet meg et bilde av situasjonen og bestemt utifra det. I tilfeller der de ikke kjenner barnet veldig godt (f.eks to år yngre barn i barnehagen) hadde også vært et tvilstilfelle.
Men generelt er ikke et innfall om å ikke ha lyst der å da god nok grunn i det hele tatt.

[LilleRosin]

I en vanlig bursdag hadde jeg nok sagt de måtte gå. Nå er dette rent hypotetisk, da de så langt alltid har lyst.

Jeg har presset Skatten med i bursdag der han ikke ville gå. Vi har da vært invitert alle sammen (venner), der han ikke kommer så godt overens med det ene barnet i familien.

Jeg synes det er litt vanskelig, men mener det også handler om å være raus mot andre. Å gå på besøk, og å være hyggelig mot en annen, selv om det ikke var akkurat det som fristet mest.

[Mikkeline]

Vi har ikke vært borti den situasjonen enda.

Jeg ville nok aldri ha tvunget et barn som absolutt ikke ville gå, tenker da på dårlig kjemi etc.
Om det bare var fordi det passet bedre å leke, eller han i øyeblikket syntes noe annet var gøy er jeg ganske sikker på at han ikke hadde fått stått helt fritt i valget sitt.