Om sult, gress og slemme kjerringer (TMI)

[Balanse]

Lærlingen (3,5 år) og jeg kan være ganske stae begge to, noen ganger synes jeg å merke en skummel likhet med de gretne gamle gubbene i filmen med samme navn. Dette er oss på kjøretur til slekten 2 timer unna.

L: Mamma, jeg er sulten
B: Javel, men vi har ikke med oss noe, du kan få litt mat når vi er fremme (siden han spiste middag 30 min før vi dro på 2 timersturen)
L: *økende volum og sutrefall* Men jeg klarer ikke vente, jeg må ha mat nåååååååå
B: Du får prøve å tenke på noe annet da, jeg kan uansett ikke trylle frem mat nå (minst 20 min til nærmeste tettsted)
L: *nå nærmest i fistel* Jo mamma, du må trylle NÅ!
(lengre, ehhh... la oss kalle det dialog, frem og tilbake, redigert vekk av hensyn til eventuelle lesere og barnevernet)
B: *sammenbitt* Jeg kan faktisk ikke trylle, det eneste som finnes her akkurat nå er gress
L: *plutselig glad og fornøyd* Ja, gress, det vil jeg ha mamma, stopp og finn litt til meg
B: *irritert mor med behov for frisk luft stopper og finner litt gress et stykke vekke fra kjørebanen*
L: *tygger ettertenksomt* Mmmmm, dette var godt mamma.

Det hører med til historien at da vi kom frem til en bensinstasjon og kjøpte et eple, insisterte han på å først spise opp gresset sitt.