Prater dere på kino?

[Dixie Diner]

Jeg har alltid forbannet de som prater og prater under kinofilmen. Jeg synes det er kjipt å betale i dyre dommer for å sitte der og irritere meg og ikke få med meg handlingen fordi noen synes det er helt greit å prate høylytt hele filmen, eller sitte og sende meldinger slik at mobilene lyser opp halve salen, for den saks skyld. Jeg kjenner at jeg blir irritert bare av å skrive dette innlegget.

Jeg håper i grunnen på argumenter fra de "skyldige", hvordan de tenker om dette? Hvorfor de synes det er greit å ødelegge andres filmopplevelse, eller om de rett og slett ikke er klar over at det irriterer andre?

Edit: jeg mener selvsagt ikke snakking under reklamen, latter og skrik under filmene eller snakking under barnefilmer på dagtid.

[tiddelibom]

Prater til filmen begynner, men så holder jeg munn

[Dixie Diner]

Under reklamen er det selvsagt helt greit, og for ordens skyld; jeg snakker ikke om å le høyt eller skrike under en grøsser (selv om jeg misliker fjortisskriking).

[Fibi]

Det hender jeg hvisker noe til den jeg går sammen med. Men ikke høy prating slik at jeg forstyrrer noen. Tror jeg.

(We are still on for today, right?)

[Dixie Diner]

Ja, det er vi.

[safran]

Nei, det gjør jeg selvsagt ikke. Det forstyrrer jo de andre!

[Fibi]

Hurra! Vi må innom Bånsull og handle votter.

[Bada-Bing]

Har sluttet å gå på kino fordi folk oppfører seg som aper i bur. (Unnskyld aper).

[Teofelia]

Bare hvis jeg har med Frøkna (6 år).

På filmer beregnet på et publikum over åtte år (eller beregnet på barn, men spilt etter kl. 19) snakker jeg absolutt ikke. Og jeg tar ikke fem flate øre for å be folk rundt meg holde kjeft.

[rajraj]

Opprinnelig lagt inn av Bada-Bing, her.

Har sluttet å gå på kino fordi folk oppfører seg som aper i bur. (Unnskyld aper).

Jeg holder kjeft, stort sett. Noen ganger hvisker jeg litt, men jeg tror ikke det forstyrrer. Jeg hvisker fordi jeg bare må fortelle om en genial observasjon, en logisk brist i filmen eller noe sånt.

[Fibi]

Jeg tåler litt hvisking, men prating, tulling, og skråling liker jeg ikke. Iset og jeg var på kino på dagtid en gang, og havnet selvsagt i en svær sal sammen med en skoleklasse eller tre. Vi satt på galleriet, og elevene satt nede i salen. Jeg brølte over gelenderet et par ganger, ja. Og kastet popcorn på dem. :barnslig:

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Fibi, her.

Jeg tåler litt hvisking, men prating, tulling, og skråling liker jeg ikke. Iset og jeg var på kino på dagtid en gang, og havnet selvsagt i en svær sal sammen med en skoleklasse eller tre. Vi satt på galleriet, og elevene satt nede i salen. Jeg brølte over gelenderet et par ganger, ja. Og kastet popcorn på dem. :barnslig:

Jeg syns faktisk ikke man kan forvente stillhet i salen når man er på kino på dagtid. Når jeg tar med seksåringen min på kino, så forventer jeg ikke at hun klarer å holde munn i to hele timer. Visst lærer jeg henne at hun skal sitte i ro og ikke rope og selvsagt ikke løpe omkring, men hun får stille spørsmål til handlingen, hun får si (les: rope) at hun syns det er skummelt, og hun får le høyt og begeistret når hun ønsker det.

Det er ikke så mye vi forstyrrer med å tillate dette, men når hele resten av kinosalen er full av andre seksåringer som gjør det samme, så blir det ikke veldig stille.

[Enhjørning]

Dette her minnet meg om skrekkopplevelsen på Colosseum for mange år siden.
Mannen og jeg skulle se Jurassic Park 2, og ble sittende foran to, unnskyld uttrykket, drittunger som skravlet og fniste under hele filmen.
Han ene hadde sett filmen før, og mesteparten av praten gikk på "Se nå! Se nå! Dette er så kult!!!"
Ved siden av mannen og meg satt det en mamma med en særdeles veloppdragen gutt, yngre enn de to skravleguttene bak, som også tydelig lot seg frustrere av forstyrrelsene.
Mannen prøvde tidlig i filmen å spørre pent om de hadde tenkt å prate under hele filmen og om de kunne dempe seg littegrann, men det gikk ikke inn.
Da jeg tilslutt fikk nok og snudde meg og sa at om de ikke visste hvordan man oppførte seg på kino fikk de bli hjemme og se video til de ble store nok, tilbragte de resten av filmen med å sparke meg i ryggen, kaste godteri i håret mitt og kalle meg for en megge.
Charming.
Men mammaen ved siden av smilte til meg.

(Filmen var elendig uansett, men det er en annen historie. )

Jeg kjenner jeg blir litt fresende av sånne uromomenter på kino, og hadde faktisk tenkt å starte en lignende tråd for noen dager siden.

[polarjenta]

Sist jeg var på kino så snakket jeg, men det var på mamma mø med sønnen min på 3 så da syns jeg nok jeg er unnskyldt. Sånn ellers så prater jeg som regel ikke, men svarer dersom den jeg er sammen med spør eller noe sånt, og da hvisker jeg.

[Trolljenta25]

Nei, prating på kino er forbudt! Gjør meg fint lite å be folk være stille. Jeg kan ikke fordra tjatring under filmer. Kjenner jeg blir litt lattermild fra en episode en gang: en mann kalte meg en bitch fordi jeg hadde spurt ham gjentatte ganger om han kunne ti still. Ba ham pent og pyntelig om å dra til helvete, og han reiste seg truende opp mot meg. Så kom en sikkerhetsvakt og geleidet ham ut av kinoen. (Noen hadde "sladret" Only in America!

[Cazandra]

Opprinnelig lagt inn av Fibi, her.

Det hender jeg hvisker noe til den jeg går sammen med. Men ikke høy prating slik at jeg forstyrrer noen. Tror jeg.

Jeg og hvisker.
"Hva skjedde nå? Er han sammen med henne, eller?"

[Jinx]

Hender seg jeg hvisker ja,men sjelden. Også sjekker jeg kanskje mobilen min. Personlig så lukker jeg ut lyder og konsentrerer meg om filmen. Bruker ikke energi på og irritere meg over sånt.

[Ibidelma]

Nei! Og spiser ikke potetgull heller....

[Enhjørning]

Opprinnelig lagt inn av Cazandra, her.

Jeg og hvisker.
"Hva skjedde nå? Er han sammen med henne, eller?"

Jeg noterer meg at jeg ikke skal på kino med Cazandra.

[Guava]

Nei det gjør jeg ikke. På barnefilmer med små barn blir det noe annet synes jeg og da kan det være nødvendig å gi beskjeder, men heller ikke der synes jeg det er tid og sted for de lange samtalene.

Teater havner i samme kategori. Jeg satt foran to voksne damer en gang på teateret og fikk høre det meste om livet deres, naboene deres, helsesituasjonen deres og familiene deres i løpet av teaterforestillingen. Jeg burde sagt fra, men gjorde det ikke.