Blir våre barn uselvstendige og tafatte individer?

[Hønni]

I gårsdagens Aftenposten skriver filosof Øyvind Kvalnes om at "vi risikerer å få en generasjon av uselvstendige og tafatte individer som er dårlig forberedt på å klare seg i en omskiftelig verden." At vi har bomullsbarn som lever så beskyttet at de får et tynt erfaringsgrunnlag å lære fra. Vi ønsker at barna leker der vi kan se dem, og kjører dem til kameratene i nabolaget. Vi fjerner lekeapparater fordi de kan være farlige og lar ikke barna klatre i trærne.

Jeg kjenner meg igjen. På den ene siden synes jeg barna mine skal klatre i trærne og leke ute alene, men jeg sliter med å slippe de to største ut på egenhånd og følger dem inn i garderoben på skolen. Jeg ser at jeg må slippe taket, men vet ikke riktig når og hvordan.

Jeg ønsker meg trygge barn og det er et paradoks hvis mitt ønske om å beskytte dem faktisk er med på å gjøre dem utrygge siden.

[Dixie Diner]

Det er vanskelig, synes jeg. Da jeg var liten, var det helt vanlig at barn så små som 2 år gikk rundt og lekte alene ute. Det skjer sjelden i dag, og jeg hadde aldri sluppet mine unger ut alene på den alderen. Jeg tok bussen alene frem og tilbake til byen (15 minutt en vei) da jeg var 6 år. Der gikk jeg til tannlegen, og så gikk jeg rundt omkring i byen alene. ALDRI om min femåring får gjøre noe sånt om et halvt til ett år.

Man må jo se an barna, men jeg synes det er skummelt å "slippe dem". Jeg er nok litt for hønemor.

[Aiza]

Før jeg fikk barn så var jeg 100% sikker på at jeg kom til å bli overbeskyttende og små hysterisk mamma, men faktisk ikke.

Jeg prøver å tenke på hva som var positivt i min barndom, hva vi gjorde, hva vi lekte og at det utrolig nok faktisk gikk bra.

Noe har jeg ikke fulgt opp:
Jeg gikk alene til barnehagen og på veien tok jeg med meg en jente som var 1 år yngre. Skogsbarnehage, men likevell.
Fikk lov til å sykle til skolen i 1.klasse gjennom sentrum. By i vestfold, men....
Klatret i fjellvegger i skogen bak huset vårt. Aldri i livet om mine barn får lov til det samme.
Gikk på skøyter og badet om sommeren i "dammen" i skogen. Flaks at vi aldri gikk gjennom isen.

[Ulvefar]

Jfr annen tråd: Ta dem med på demo?

"Hon må lær seg tass med det som er farligt!"
~Lovise, aka mor til Ronja


Når det er sagt er jeg en større "hønefar" enn for eksempel Acsa, og kommer antakelig til å knaske valium som kamferdrops fra ungene begynner å fly ute om kveldene til de flytter hjemmefra (minst).

[Bokormen]

Jeg har tenkt en del på dette i forbindelse med skolestart. Jeg kjenner en del foreldre som mer eller mindre bevisst har latt barna være "babyer" lenge, siden de skal på skolen såpass tidlig. Og tanken bak har jo ikke vært å gjøre barna hjelpesløse regner jeg med, snarere å oppveie for tidlig skolestart og ansvar, og derfor la dem slippe unna praktiske oppgaver og la dem være små lengst mulig. Overgangen til skolen ble veldig stor for både dem og ungene, (men da fikk de jo bekreftet det de mente fra begynnelsen, at huffameg, det er tidlig ja.)

[bina]

Jeg tror faktisk at det er ganske mye i det. Barn beskyttes litt for mye, og de voksne kontrollerer og styrer litt for mye. Vi beskytter ikke lengre barn bare mot det som er farlig, men også mot alt vi syns er upedagogisk, irriterende, plagsomt, kjedelig, unødvendig, osv. Vi beskytter barn mot andre barn som ikke følger reglene (jfr. Lekeland-tråden). Alt i alt mener jeg at barn i dag får prøve seg for lite på egenhånd, og dermed mister verdifull læring. Jeg tror det er lurt å lære disse tingene i ung alder, fordi det er vanskeligere å lære det når man har blitt voksen.

Jeg hører også mange som vil beskytte barna sine mot å vite ting. Vite at det finnes krig, for eksempel. Folk blir opprørte hvis det kommer en nyhetssending rett før barne-tv, for de stakkars små barna trenger vel ikke å vite at det skjer fæle ting.

Jeg tror det er lurt at man lar barna prøve seg samtidig som foreldrene er der når det er nødvendig. For å illustrere med et eksempel, når ungene lærer å sykle mener jeg at foreldrene bør sørge for at området er trygt i forhold til biltrafikk, at ungene har passe stor sykkel i forsvarlig stand, og at de bruker hjelm. Det er ikke nødvendig å løpe etter dem og holde i en stang i ukesvis for å hindre at de skal velte og slå seg. Det er ikke nødvendig å hindre skrubbsår. Man skal derimot forhindre alvorlige skader (ergo hjelm, bra sykkel og trafikksikkert område).

[Ami]

Jeg tror at mye av problemet i dag er at vi opplever verden som farligere enn den var før. Det er ikke sikkert at den faktisk er det, men vi blir overstrømmet med informasjon fra ulike medier og instanser om alle farene barna våre kan bli utsatt for. Våre instinkter som foreldre sier at vi må beskytte barna våre mot fare, og den beskyttelsestrangen er trolig proporsjonal med informasjonsstrømmen vi blir utsatt for. Og kanskje verden er litt farligere nå? Det er jo en utvikling på alle plan. Raskere og flere biler, mer avanserte sykler, akebrett osv.

[Mauser]

Opprinnelig lagt inn av Ulvefar, her.

Når det er sagt er jeg en større "hønefar" enn for eksempel Acsa, og kommer antakelig til å knaske valium som kamferdrops fra ungene begynner å fly ute om kveldene til de flytter hjemmefra (minst).

Du knasker kamferdrops, ja?

:intrisert:

[Bokormen]

Men om verden har blitt mer farlig bør vi jo forberede barna, og gi dem best mulig grunnlag for å greie seg. Ikke gjøre dem hjelpesløse slik at sjansen for å tryne blir stor.

[Anda]

Jeg synes de spørsmålene her er en del av det absolutt vanskeligste i forhold til å ta vare på og oppdra barna mine. En side av meg vil beskytte dem mest mulig mot alt vondt, og en side vet at de må få prøve seg og lære selv.

Utfordringen er hele tiden å finne den beste balansen mellom å stoppe dem fra å f. eks skade seg alvorlig, og å lære konsekvenser.

Vi bor slik til at det er kort vei til både dam og trafikkert vei, og jeg er usikker på når jeg kan slippe dem. Inntil videre har det ikke vært noe problem, ettersom Andungen på fem kun går til naboen. De har ikke fått leke ute i gata alene, men med beskjed om å holde seg i hagen. Det har de klart. Så tipper jeg det er store individuelle forskjeller mellom barna også; noen er ansvarsbevisste og følger (fornuftige) regler, andre er mer impulsive med større sjanse for at det kan gå galt.

Jeg ser bomullsbarntendensen godt i barnehagen. Der er det bare ett tre som har egnet seg til klatring, og mange foreldre har ønsket det fjernet. Bl.a. fordi det er så nære et gjerde og dermed lett for barna å komme seg over. Jeg har vært mostander av fjerning, fordi jeg mener barna trenger de fysiske utfordringene de kan få, og at dersom (særlig de større) barna vil over gjerdet, så klarer de det helt utmerket, selv uten tre. (Treet står der enda.)

[Ulvefar]

Opprinnelig lagt inn av Mauser, her.

Du knasker kamferdrops, ja?

Bare når jeg er nervøs.

[Toffskij]

Jeg kan vanskelig forestille meg ungene mine som tafatte og uselvstendige individer uansett hva jeg skulle finne på å utsette dem for av restriksjoner.

[Anda]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg kan vanskelig forestille meg ungene mine som tafatte og uselvstendige individer uansett hva jeg skulle finne på å utsette dem for av restriksjoner.

Godt poeng - og samma her!

[Hønni]

I kronikken refereres det til en britisk undersøkelse som konkluderer at barn som har foreldre som gir blaffen i sikkerhet og barn av foreldre som bryr seg kolossalt mye om sikkerhet ofte får felles skjebne. Den første kategorien barn møter verden alene, uten støtte oppfølging fra voksne. Den andre kategorien barn er hjelpeløse så snart de er utenfor foreldrenes synsfelt, siden de er vant til at de voksne ordner opp for dem.

Kanskje finnes kronikken på aftenposten.no? Jeg sitter på toget til Bergen og taster på mobilen.

[Esme]

Jeg er veldig bevisst på at sønnen min skal kunne klare seg godt når han blir større. Både når det gjelder ferdigheter, og ansvar. Jeg må si at de foreldrene som ikke lar ungene hjelpe til hjemme fordi "de skal ha en barndom" befinner seg på en annen planet enn meg.

Jeg blir faktisk irritert og avmektig når voksne folk ikke tør eller kan de aller enkleste ting, og får lyst å sende dem på bootcamp i jotunheimen.

[Anda]

Opprinnelig lagt inn av Hønni, her.

I kronikken refereres det til en britisk undersøkelse som konkluderer at barn som har foreldre som gir blaffen i sikkerhet og barn av foreldre som bryr seg kolossalt mye om sikkerhet ofte får felles skjebne. Den første kategorien barn møter verden alene, uten støtte oppfølging fra voksne. Den andre kategorien barn er hjelpeløse så snart de er utenfor foreldrenes synsfelt, siden de er vant til at de voksne ordner opp for dem.

Kanskje finnes kronikken på aftenposten.no? Jeg sitter på toget til Bergen og taster på mobilen.

http://www.aftenposten.no/meninger/k...cle2859907.ece

[Nenne]

Nei, det tror jeg ikke noe på. De tingene vi gjør nå, som ikke våre foreldre gjorde for oss, av påpassing og tilrettelegging har i stor grad bidratt til at barnedødeligheten er gått drastisk ned i Norge. Det er også blitt mye mer å passe seg for, økt biltrafikk er det aller viktigste. Unger har ikke endret seg, de kan og vil selv.

Jeg var på et foredrag på fredag og der snakket foredragsholder blant mye annet om små barn og hva de lærer først å si. I kor svarte salen: "Nei", "Vil ikke" og "Gjøre sjøl". Det er ikke noe tafatt og uselvstendig over det. Unger vil frigjøre seg. At vi beskytter dem mot ulykker endrer ikke noe på det.

[Blå]

Det kommer kanskje litt an på hva man anser som uselvstendighet.

Jeg ser at vi gir våre barn mindre fysisk frihet enn det vi hadde selv. Men det har også noe med at det er farligere enn da vi var barn. Det er mer trafikk og våre barn er et år yngre når de begynner på skolen enn det vi var. Jeg ble forøvrig fulgt hele førsteklasse i den mørke årstiden og synes at jeg er tøff når min andreklassing får gå alene, hun er like gammel som jeg var da.

På andre felter får våre barn være mye mer selvstendige enn vi får være. Deres synspunkter blir lagt mer vekt på. Det forventes at de har synspunkter og meninger om ting. Se feks tråden om skolegudstjeneste, der mange mente at slike spørsmål fikk 7-8 åringer bestemme selv. Arbeidsformene i skolen er også mer selvstendige.

Alt i alt mener jeg at vi oppdrar en mer selvstendig generasjon enn det våre foreldre gjorde. Så får vi se etterhvert om det er et gode eller ikke.

[Krem]

Jeg ser jo daglig i jobben i barnehage stor forskjell i hvordan barna blir oppdradd. Det er tydelig forskjell på de barna som sitter passivt, og forventer servering, underholdning og oppfølging, og de barna som har et selvstendig initiativ. Jeg ser også på mine kollegaer som er gjennom 8 (!) telefoner hver morgen for å få 13 åringen på skolen.

Det vanskelige er jo balansegangen, mellom å la barn få erfaringene til å se hva som skal gjøres og hvordan, og den andre siden som innebærer bl.a sikkerhet.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Amidriel, her.

Våre instinkter som foreldre sier at vi må beskytte barna våre mot fare, og den beskyttelsestrangen er trolig proporsjonal med informasjonsstrømmen vi blir utsatt for. Og kanskje verden er litt farligere nå? Det er jo en utvikling på alle plan. Raskere og flere biler, mer avanserte sykler, akebrett osv.

Det tror jeg nok også er tilfelle. For ikke å snakke om kidnapping, overgrep, vold og ulykker. Dette har bare økt i mediebildet siden jeg selv ble stor nok til å få med meg hva som skjedde i verden. Mitt første sterke minne fra tv var Therese-saken på Fjell i Drammen. Slike hendelser er nok det som hindrer meg mest i å "slippe" barna tidlig. Etter hvert må de jo få prøve vingene, men jeg føler bare at jeg utsetter den biten litt. Ønsker dem litt modnere og at de ser verden mer. De vil bli kjørt på skolen, få mobiltelefon tidlig for å kunne gi beskjed om ting, og indoktrineres om at fremmede kan være farlige.

Foreløpig framstår de ikke som hjelpesløse, men de er ikke ukritiske heller. Bedre med litt respekt for ting, enn dumdristighet blottet for konsekvenstekning.