Hva er høflighet?

[gajamor]

Det er nærmest opplest og vedtatt at nordmenn er mindre høflige enn andre folkeslag. Særlig er det mange engelskmenn som beklager seg over at vi ikke sier please i annenhver setning. Myten om den klossete hvite elefanten sitter fast i aviser og lærebøker på skolen. Fru Matlary (uten å si for mye ellers om henne) gidder nesten ikke å argumentere for at norsk høflighet er ikke-eksiterende. Det er en opplest og vedtatt sannhet.

Samtidig oppfatter vi mange utlendinger som uhøflige. Selgerne i de sydlandske butikkene var gruuuuusomt innpåslitne og masete. Engelskmennene vi møtte var kun høflige på utsiden, de mente ingenting med frasene sine, og amerikanerne var enda verre, de var jo bare et hult skall av tomme ord. Tyskere er så utrolig ovenfra og ned, og så opptatte av status - hjelpe meg, tror han at han er noe bare fordi han har en doktorgrad? Og vet du hva? Jeg var i selskap hos ei fra Irak, og tok med meg ei kake, og hun bare gjemte den vekk. Hun sa nesten ikke takk engang. Ikke vits i å ta med noe dit mer, når det ikke blir satt pris på.

Så hva er egentlig den norske høflighetsnormen? For det er jo tydelig av vi har en norm for hva som er høflig siden vi reagerer når andre bryter den.

1 Alle er like mye verdt og skal behandles slik. Hvis man har lavere status enn den personen man møter, skal man ikke opptre underdanig, det blir bare flaut for denne personen.
Det er ingenting som blir sett slik ned på som folk som "tror de er noe". Rike folk som viser fram rikdommen sin, eller folk med makt som bruker den åpenlyst. Bildet av Laffen som betaler på trikken får fremdeles folk til å nikke anerkjennende, og det fins ingen større kompliment for en kjendis enn "h'n er jo akkurat som en vanlig person". Samtidig vet vi veldig godt hvem som er hvor på rangstigen, men vi bruker litt mer subtile tegn på å anerkjenne status (se punkt 3).

2 Ærlighet er en dyd. Hvis du sier noe, så skal du mene det. Du skal aldri snakke folk etter munnen, da blir du oppfattet som uærlig. Hvis du er uenig med sjefen vil det ofte bli oppfattet positivt om du gir utrykk for det (men se punkt 3). Samtidig skal du helst ikke si alt for mye, tomme ord er ikke bra. Hvis du spør noen hvordan de har det, så skal det være fordi du er oppriktig interessert. Hvis du sier "hyggelig å møte deg" skal du samtidig bruke resten av kroppsspråket til å vise at dette er noe du virkelig mener (men se punkt 4)

3 Du skal ikke være for bastant. Jo høyere status motparten har, jo mindre skråsikker skal du være.

Ta setningen: Nei, det stemmer ikke.
Den vil være uhøflig i de fleste sammenhenger. Sier du det, så er du en bedreviter, en som tror h'n kan så mye mer enn alle andre.

Hvis du diskuterer med en jevnbyrdig (medstudent, kollega) kan det være ok å si
Nei, det stemmer nok ikke helt.
Da bruker du "nok" og "helt" for å moderere utsagnet. "Jeg skjønner at du mener det, men i denne situasjonen er det ikke helt riktig".

Snakker du derimot med sjefen, vil det være bedre å si noe sånt som:
Jeg tror ikke at det stemmer.

Og er det øverste sjef du er uenig med må du kanskje ty til:
Jeg er ikke helt sikker altså, men jeg tror kanskje ikke at det stemmer i alle tilfeller.

4. Personlige ting er tabu. Du skal aldri ta på folk uoppfordret, du skal ikke spørre om personlige detaljer eller dele detaljer fra privatlivet med folk du ikke kjenner. Du skal ikke kommentere kroppsfasongen til en nordmann. Ikke gå ubedt inn i hagen til noen, avtal besøk på forhånd. Den norske intimsonen er stor, både fysisk og psykisk, og det oppleves ubehagelig om du tråkker innenfor grensene. Hvis du ønsker å komme i kontakt med noen, må du invitere dem innenfor DIN sone først. Hvis ikke vil de la deg være i fred.

5. Privat er veldig privat, og resten er felles. Låner du noe, så leverer du det tilbake så snart du kan. Trenger du å bruke noe som noen andre eier, så ber du om lov først. Finner du ikke eieren, så lar du være å bruke det. Finner du noe på gata, i skogen, eller på en leikeplass, så lar du det være der, henger det opp slik at det blir enklere å finne, eller leverer det til politiet. Hvis noe derimot er felles, så har alle ansvar for at det blir tatt vare på. Og der kommer vi inn på alt dette med dugnader og slikt.

6. Vis at du er takknemlig.

7. Insister på å hjelpe til. Latskap blir sett ned på.

8. Du skal klare deg selv. Helst så tidlig som mulig. Og du skal oppdra ungene dine til å klare seg selv.

[Aiza]

Interressant innlegg!
I Norge savner jeg at folk sier komplimenter uten å mene så fryktelig mye med det (pkt 2) I Polen hvor jeg er halvveis fra får man komplimenter oftere, og selv om det ikke ligger så mye bak bestandig så synes jeg det er hyggelig.

Opplevede en gang å få kompliment av en mexikaner og jeg langet ut med "billig sjekketriks, nå ødela du stemningen osv. osv". Han svarte med å bli meget sur og svarte noe sånt som "hvis jeg ser ett pent bilde på ett museum og mener det er pent så sier jeg det, det samme sier jeg til deg fordi jeg synes du er pen..." Etter dette smiler jeg hver gang (nesten da) jeg får ett kompliment og tenker at det skal jeg bare
ta med meg videre.

Sammenligner resten av punktene med Polen:

1. Folk er absolutt mer og mindre verdt, man sier herr og fru, doktor og fru doktor til evt. konen av doktoren, herr professor i 3 person osv...Man er svært høflig (les underdanig) mot øvrighets personer.

2. Man gir oftere feks. komplimenter uten å mene det.

3. Man er bastant og snakker mye mer rett ut hva man mener. feks. "nå har du lagt på deg mye siden sist..." (i forhold til øvrighets personer så gjelder dette ikke)

4. Personlige ting er ikke like tabu som i Norge, man hilser på ukjente i nabolaget, snakker med fremmede i heisen osv.

5. Lånte bort noen leker til en polsk familie, de forsto overhodet ikke at de kun var lånt, og det oppsto en meget pinlig situasjon når jeg ba om å få all duploen tilbake og de ikke ante hvor de hadde denne eller resten av lekene.

6. Ja, dette gjelder nok i Polen også, men man gjør ofte vennetjenester for hverandre og er nok flinkere til å ta i mot gaver/tjenester uten å bli forlegen, så gjør man noe i gjengjeld en annen gang.

7. Denne er jeg usikker på

8. Man hjelper barna sine helt til man dør, rett og slett... Barn bor hjemme til langt opp i 20-årene, de får økonomisk hjelp så langt og lenge som mulig. Ikke uvanlig at foreldre betaler bryllup og betaler ned lånet de neste 20 årene. Dette skyldes blant annet dårlige støtteordninger under studier osv, men ikke bare. Har man penger så kjøper man leilighet til barna uansett om denne selv har god jobb.